Sunnhet og sjukdom
På få andre områder var menneskene i datida så tradisjonsbundet som når det gjaldt sjukdom og personlig hygiene. Enda legene fra 1720-åra av fikk atskillig bedre utdanning enn før, måtte de mange steder på bygdene ta opp kampen mot velrenommerte signekaller og signekjerringer. Og oftest tapte de nok med glans i denne ulike striden, der moderne synsmåter skulle konkurrere med hundreårig, hemmelighetsfull tradisjon. Heller ikke i byene var det alltid så lett for de såkalte kirurger, som oftest samtidig virket som barberer. Fra 1720 beretter stiftamtmannen at det aldri har vært mer enn 1 «chirurgus» i Bragernes, og Simon Jespersen Gran er beskikket nå, men amtmannen veit ikke noe om hans «capacite». I Strømsø er Friderich Brandt både kirurg og vestshusholder, «såsom han ellers ei kan subsistere av profesjonen».
Helsestellet var best ordnet i de største byene, således hadde sølvverket på Kongsberg både doktor og apotek tidlig i århundret. I 1755 fikk Drammen sitt sjukehus med 20 senger, og 1785 ble Buskerud landfysikat opprettet med Friedrich Lundt som den første landfysikus. Etter ham fulgte islendingen John Gisleson, så kom P. Arbo og i 1814 Jørgen Andreas Münster. Dette var iherdige karer, som gjorde mye for å bedre helsetilstanden i amtet. Dessuten lønte det seg direkte for legen å få sjuke folk friske igjen, for da fikk han 8 daler. døde de derimot, måtte han nøye seg med halvparten. Som omtalt tidligere, var dødeligheten til sine tider uhyggelig stor, særlig i og etter uår, for da herjet sott og sjukdom verre enn vanlig. Ved siden av dette hadde de problemet med det store tall dødfødte barn og kvinner som døde i barselseng. Og her var det lett å peke på bestemte årsaker, nemlig de mer eller - helst - mindre kloke koner som hjalp til med forløsningen på en såpass ukyndig måte at det ofte gikk galt. Derfor arbeidde både leger og embetsmenn for en solid utdanning av ordentlige jordmødre som kunne avløse bygde-kvaksalverskene på det gynekologiske område. Men også det gikk tregt før det endelig resulterte i en forordning 1810 om uteksaminerte jordmødre i faste distrikter. Allerede i 1764 luftet visestattholder J. Benzon spørsmålet i et brev, der han mener at de som påtar seg det store ansvar å lose de nye borgere til verden, bør melde seg til en «jordemoderøvrighet», som så henviser dem til nærmeste medicus. Han kan da gi dem den mest nødtørftige undervisning og etterpå eventuelt attest som jordmor. I 1803 er dr. Arbo inne på samme problem i et brev til biskop Schmidt, men han mener at de bør utdannes i København. Almuen nærer dessverre fremdeles uvilje mot det «nye system» og holder seg til sine gamle erfarne «koner». I hele Buskerud fysikat fins bare 3 uteksaminerte jordmødre. Han foreslår en ordning med fast ansatte jordmødre, som lønnes med 100 riksbanksdaler årlig. «Forløsningen» bør betales med 1 daler av en kondisjonert familie, 24 skilling av en gårdmann og 10 skilling av en husmann. Skulle det finnes noen som har nyttet «koner», må de betale etter ovennevnte takst før barnet blir døpt. Arbo hadde også sendt brev til prestene i amtet med forespørsel om tallet på dødfødte, men bare 3 prelater umaket seg med å sende en slik rapport, og blant dem var ikke Lechve.
Samme år som jordmorforordningen kom også en om vaksinering mot kopper, og dermed gikk iallfall barnedødeligheten litt etter hvert ned. Men det var nok igjen av sotter og epidemier som kunne herje fælt. Som tidligere nevnt (se s. 283), fremhevet 1773 og 1809 seg som de uhyggeligste «dødsår». I det førstnevnte grasserte en lumsk influensaepidemi, mens blodgang og forråtnelsesfeber gjorde sitt ødeleggelsesverk det sistnevnte. Mortaliteten (dødeligheten), som i «normalår» kunne ligge mellom 25 og 30%, hoppet brått opp til 85 i 1773, et forferdelig tall, som ville svare til omtrent 1200 dødsfall årlig i det nåværende Lier. Andre smittsomme sjukdommer vi hører om, er saltflod eller morbo gallic (marbo collico?), som herjet fælt i 1754. Så opptrådte stundom «Flod» (syfilis), eller «Franzoser», som den også ble kalt. Faren for veneriske sjukdommer var gjerne størst når soldatene vendte tilbake fra felten, som i 1788. Men det fins eksempler fra tingbøkene og, f.eks. i 1780 da Jøran Rasmusdatter Gullaugeie står tiltalt for tukthusretten. Hun har som ukonfirmert barn begått leiermål, og mor hennes vitnet da at hun sjøl «som alle visste. hadde flaad eller venerisk svakhet, hvorved hun hadde mistet sin helbred og tillikemed kommet i stor elendighet og derfor ikke hadde fått lært datteren å lese så bra som hun skulle». I tingboka fra 1722 står om Jørgen Knudsen Mork at han ennå er «beheftet med den langvarige kalde Siuge», hva slags syke det nå monne være. Vi hører også om andre plager som de menneskelige vesener var «beheftet» med. 1698 hadde Kristen Halvorsen på Nordaleie «sin aldrende og meget skrøpelige kvinne Guro Nilsdatter for retten med begjæring retten å ville etterse hennes skrøpelige tilstand. Da er hun befunnen å ha et meget stort økstell og gevekst snart så stort som et hoved utvoksen og hengende under den høyre armhule så hun ikke er mektig sin livs underholdning å kunne fortjene».
Ved siden av forskjellige slags epidemier som herjet særlig i samband med nødsåra, hadde de den snikende sulten, som både reiv mange bort fra livet med en gang og undergrov helsa hos enda flere. Den var sikkert årsak til at mange ellers sunne mennesker kom i en altfor tidlig grav. Vår tid har ofte en overdreven, nærmest romantisk forestilling om de bolde kraftkarer og ditto kvinner fra gamle dager, som ble herdet og styrket slik i barneåra at ingenting beit på dem før de iallfall hadde rundet de 100. Ja, slike - nærmest - overmennesker har nok eksistert, men ikke i noen mengde, iallfall ikke i Lier. Tvertimot viser kirkebøkene at fra 1760 til 1810 var det bare 4 personer som ved død hadde passert 100-tallet. Aldersrekord i denne perioden satte innerst Margrethe Olsdatter på Stabekk med 106 år (1810), så kom Kari Larsdatter Tranby med 104 år og 7 uker (1783) og et stykke etter fulgte de to representantene for det påståtte sterke kjønn, Nils Nilsen 101 år (1767) og Jens Sørensen Tveten 100 år og 3 måneder (1761). Den siste var helt til sin død «ved god forstand og samling». Studerer vi kirkebøkene fra denne perioden litt nærmere, finner vi snart ut at uhyggelig mange vandret bort i forholdsvis ung alder også til tider som vi må betegne som normale.
Tar vi året 1772 med 101 døde, viser oppgavene at 21 strøk med før de hadde fylt 1 år, og ytterligere 16 oppnådde ikke høyere alder enn 3 år. Gjennomsnittsalderen for alle 101 ble dermed så pass lav som 33 1/4 år. At disse tallene ikke er helt vilkårlige og f.eks. kommer av særskilt vanskelige ernæringsforhold, kan vi forvisse oss om ved å ta et annet år med noenlunde normal mortalitet, 1815. Av de 94 begravde da var 54 kvinner og 40 menn. Her viser det såkalte svake kjønn seg virkelig å svare til navnet med en gjennomsnittsalder av omtrent 30 1/2 år, mot mennenes 32 1/4. Dermed kom det totale gjennomsnittstall helt ned i 311/3 år. Barnedødeligheten var da større enn i 1772, idet 22 jenter og 17 gutter ble revet bort i 3-årsalderen eller tidligere. Hele 12 jenter og 13 gutter, altså over fjerdeparten av alle døde, bukket under i livskampen allerede etter 1 år. Dette nifse tallet skulle vel vitne tydelig nok om nødvendigheten av helsereformer, særlig på barnepleiens område. Det var ikke bare mangelfullt, eller ofte feilaktig kosthold barna var utsatt for ved siden av diverse snikende sjukdommer, men de kunne stundom rett og slett bli ligget i hjel av foreldrene i de trange sengene. Fra Hol i Hallingdal forteller Lars Reinton at 13 barn mistet livet på den måten der i tida 1747-63, men også kirkebøkene for Lier kan oppvise eksempel på det. Riktignok står ihjelligging oppført bare en eneste gang her, men svært ofte er dødsårsaken ikke angitt, så det har sannsynligvis hendt oftere.
I 1792 inntraff en så pass sjelden begivenhet som en trillingfødsel i bygda, nemlig på Brastad. Men ingen av trekløveret hadde tilstrekkelig motstandskraft til å greie seg i livskampen og døde allerede etter 6 timer.
Mange slags ulykker ved drukning, vådeskudd og kjøring reiv også enkelte bort i den beste alderen. Noen kunne være for dristige til å vade ut i strie elver i vårløysinga og forsvant, andre var uforsiktige eller uheldige på jakt, og atter andre kunne komme under høylass og bli drept. Det mest tragiske vi hører om her, er en 10-års gutt som skyter sin far.
Enda liungene på denne tida hadde både «fysikus» og apotek i det nærliggende Drammen, var det nok ikke alltid de søkte dit når noe sto på. Svært ofte prøvde de å kurere seg sjøl på beste måte, og da fans iallfall ett universalmiddel: brennevinet, som ble brukt av gammel og ung mot høyst ulike sjukdommer. Denne kullsviertrua på alkohol som et slags undergjørende medisin var gammel - om ikke god - arv, og førte ofte til misbruk uten tilsvarende helbredelse.
