«Skal landet bli opp-ett av skattene?»
Ja, således spurte noen hundre bønder, som i september 1818 hadde tenkt å avlegge Det ærede Storting en liten høflighetsvisitt. Blant disse marsjerende befant seg også en del liunger med opprørsånd i blodet. Noen ville kanskje undre seg over at frie borgere i et nesten fritt land kunne finne på å prøve en storm mot sjølve frihetens høyborg, Stortinget. Skal vi forstå det, må vi friske opp igjen aldri så lite av Norgeshistorien.
Enda 1814 politisk sett må betegnes som litt av et jubelår, trass i 4. november, fortsatte de elendige økonomiske forholdene å herske som før. Særlig ille var den trelastkrisen som inntrådte fra 1815 og utover, det fikk nok både Kristiania, Drammen og andre typiske plankebyer føle. Pengekursen gikk stadig oppover og verdien tilsvarende ned, slik at pensjonister, pluss andre lavere fastlønte sultet sammen med fattige arbeidere. Konkurser og tvangsauksjoner økte så sterkt i tall at det ikke alltid fans kjøpere på de tillyste auksjonene. Ikke bare matadorer som Niels Aall, Otto Collett og Carsten Anker gikk fallitt, men også mange andre gode borgere røk over ende.
Midt i slike pinaktige tider skulle så den nye norske stat reises på et trygt økonomisk fundament. Til det trengtes penger og kreditt, og for å skaffe det måtte en kraftig opprydning til i det pengemessige kaos fra krigstida. De vedtok da å inndra de inflatoriske riksbankdalerne og erstatte dem med en såkalt spesidaler av tidobbel verdi. En ny bank, «Norges Bank», skulle utstede disse spesidalerne, men for å sikre dem mot for sterke kursmessige svingninger, måtte banken ha et bestemt sølvfond. Dette ble utliknet på hele landet, i bygd og by, med en viss fordelingsprosent på hvert amt, fogderi, herred og by. Sum-
Pengeseddel utstedt av Norges Bank 1818.
men måtte betales med myntet eller umyntet sølv, gull eller utenlandsk valuta.
Denne utlikninga gikk for seg høsten 1816, men de skulle ikke betale før året etter. Samtidig kom en «Nærings- og Formueskatt» til inndragning av 2 millioner riksbankdaler. Den «påliggende sum» for Lier utgjorde 8079 Riksbankdaler, 48 skilling av næringsskatten og 7400 «species» av sølvskatten. Av kommunene i Buskerud fogderi hadde Eiker en atskillig høyere sølvskattkvote enn Lier, 10 963 spesidaler, mens de andre slapp mye billigere: Modum 586612, Sigdal 5708 ½ , Røyken 268 ½ og Hurum 2463 ½ . Hele fogderiet måtte punge ut med 35 083 sølvspesier. I betraktning av at Drammen alene ble pålagt 80 300, kunne vel landdistriktene rundtom egentlig ikke klage, selv om det knep for mange å greie forpliktelsene. «Ligningsforretningen» for Lier begynte på Frogner prestegård den 22. august og varte også følgende dag. Likningsmennene Erling Andersen Vefferstad, Aage Larsen Sandager, Lars Eriksen Bakkemeren, Nils Sebjørnsen Buttedal, Kristoffer Larsen Hellum, Ole Larsen Opsal, Hans Kristoffersen Enger, Bernt Torgersen Holtsmark og Jørgen Torgersen Gunnerud «vare behøringen indkalte og tilstede». Disse ni fordelte så de 7400 sølvspesier på 370 skattytere, av dem hørte 200 til Frogner, 103 til Tranby og 67 til Sylling. Gjennomsnittsskatten på hver skulle således bli nøyaktig 20 daler, men mange slapp ikke så rimelig. Noen av bausene i bygda var Christian Holst på Landfall (Åssiden) med 169 daler i skatt, Jens Kirkgaard på Stoppen med samme beløp og Ole Eielsen på Mørk med 140, men den siste ble seinere fritatt for å betale. Ingen av de andre skatteyterne nådde opp i tilsvarende beløp, men holdt seg iallfall langt under 100 daler. De såkalt kondisjonerte betalte gjerne mellom 30 og 60, f.eks. sokneprest Lechve 49, major von Finne 46, amtmann Collett 36, mens madam Holter på Høvik og Grønvold på Gullaug ble vurdert til 54 hver. Av de egentlige bønder ledet Torsten Helgesen Eeg med 72 daler, tett fulgt av den ikke helt ukjente Aage Larsen Sandager med 66. Bak ham kom så flere med 54 daler hver. I det hele betalte 42 bønder over 30 daler i skatt, av dem hørte 22 til Frogner, 10 til Tranby og 10 til Sylling. Det minste skattebeløp var 2 daler, og 21 slapp med det, mens 43 måtte betale det dobbelte av denne forholdsvis beskjedne sum.
De samme 9 likningsmenn fordelte også «Nærings- og Formueskatten» på 8079 ½ riksbankdaler. Denne «Ligningsforretningen for Lier Præstegjælds Thinglag» begynte 16. september 1816 og varte helt fil 25. i samme måned. Men så skulle summen utliknes på i alt 736 individer, omtrent det dobbelte av sølvskattbetalerne. Dermed falt gjennomsnittsskatten til ca. 11 riksbankdalere, eller litt over 1 sølvspesie, og ble således langt rimeligere enn sølvskatten. De største sølvskattbetalerne går også igjen i næringsskatt-listene, en kunne vel si - naturligvis. Summene er gjerne litt høyere her for de mest velstående. Jens Kirkgaard måtte betale 169 daler for Stoppen og 54 for Korsvalle, til sammen 223 daler, Christian Holst 179, Lars Christensen Sørum 162 og Ole Eielsen Mørk 140. Av de kondisjonerte sto sorenskriver Tandberg på Renskog høyest på lista med 100 daler, mens amtmann Collett og sokneprest Lechve hver skulle betale 60. Svært mange vanlige bønder fikk en skatt på 14-20 daler, håndverkere, snekkere, arbeidsmenn, skomakere og tjenestedrenger slapp ofte med 2 daler og unntaksvis med 1. Det sistnevnte beløp var gjerne for husmennene, men også her finner vi variasjoner helt opp til 4 daler. Når vi samtidig tenker på at en husmann ikke tjente mer enn ca. 12 skilling dagen i onnetidene og kanskje bare 8 om vinteren, kunne en slik tilsynelatende beskjeden skatt være hard nok å utrede. Som antydet ovenfor, måtte svares skatt for hver eiendom, derfor kunne det bli to eller flere beløp på en mann alt etter hvor mange gårder han hadde.
Fra Norges-historien kjenner vi til at det gikk usedvanlig tregt å få inn - eller rettere sagt drive inn - sølvskatten. Aller tregest var inngangen i Akershus stift, som også måtte svare for akkurat halvparten av skatten - 1 million sølvspesier. Hvor villige liungene vel monne være til å punge ut, kjenner vi dessverre ikke i detaljer, men sannsynligvis kunne nok denne bygda også oppvise betydelige restanser. Egentlig skulle hele beløpet på 2 millioner ha vært innbetalt innen 30. august 1817, men ca. lit år etter denne forfallstid utgjorde restansene i Akershus stift 485 184 daler, eller nesten 50 prosent, forteller N. Rygg i «Norges Banks historie». Av Buskerud fogderis kvote på ca. 35 083 daler var bare ca. 10 000 betalt ved månedsskiftet februar-mars 1818. Ut fra disse tall må vi ha lov til å trekke den slutning, at ikke alle liunger heller hadde «beskikket sitt sølvskattebo». Riktignok minket restansene år for år, men ennå så seint som i 1826 sto ca. 6000 daler igjen for hele landet. Noen protesterte på å betale i det hele tatt også i Lier, og stundom endte det med at de prosederte seg til fritaking.
Næringsskatten til innløsning av de 2 millioner riksbankdalerne ser derimot ut til å ha gått lettere inn, sannsynligvis fordi den ikke virket så trykkende. Av det utliknede beløp på Buskerud fogderi - 38 300 daler 48 skilling - var over 31 000 betalt til rett tid, juli 1817, og resten kom inn i løpet av de to følgende år. I mellomtida hadde myndighetene redusert den pliktige sum til 36 606 riksbankdaler 78 skilling, vesentlig på grunn av diverse prosesser om skatteplikt og om dobbeltbeskatning. Dessuten kunne de ikke finne alle oppførte skattepliktige, og noen var døde i armod. Til den siste kategori hørte 7 i Lier med en samlet skatt av 15 riksbankdaler. Alt dette skulle tyde på at trykkende økonomi med pengeknapphet fremdeles hersket i så sterk grad at det stundom grenset til nød. Vi ser også tydelig at mange pantelån ble innvilget i Lier disse åra, og kreditorene var høyst forskjellige: Lier Skolekasse, Norges Bank, Overformynderiet foruten enkelte privatpersoner. Engebret Olsen Skjeggerud fikk således en pantobligasjon på 50 daler i «Det kongelige Laanefond til trengende Almuesmænds Understøttelse».
Men mennesket er, som kjent, en skapning som kan finne utveier I de vanskeligste situasjoner. Da pengesedlene fra Norges Bank oftest glimret med sitt fravære, mente noen lyse hoder at disse måtte kunne erstattes med noen mer alminnelige sedler utstedt på vedkommendes kreditt. Dermed trykte de noen beviser, bl.a. i Drammen, og satte dem i sirkulasjon som betalingsmiddel, men verdien ble snart 25-40 % lavere enn de tilsvarende riksbanksedlers. Dette begynte i 1817, men allerede året etter fikk det nye økonomiske system et sørgelig endelikt. I Drammen gikk da gjerne disse betalingsbevisene under navn av «skomakersedler», da nevnte håndverkerstand visstnok hadde mange representanter blant utstederne. En av dem måtte straks etter innstille sin kreditt-virksomhet, og da svevet han i den lykksaligste uvitenhet om hvor mange sedler han i alt hadde utstedt. Falske sedler kom også i omløp, og misnøyen vokste. Folk klaget over at disse private sedlene ble påtvunget «arbeidsklassen og den gemene mann» som ikke viste av andre penger. Bøndene - og dermed sikkert også liungene - ville ikke godta sedlene som betaling for jordbruksproduktene, og byens handlende mottok dem bare til en skammelig underpris av omtrent 50 %.
Til all denne elendigheten kom den mislykte hamsten 1817 med en så liten kornavling at altfor mange bønder så «bunnen i melbingene» tidlig på våren 1818. Derved begynte det å gjære rundt omkring i landet, og hovedsyndebukken var det knapt 4 år gamle Storting, som styrte så slett. Hedemarkingene og hallingene knurret kanskje høyest, men også i Drammens-distriktet ulmet uroen. I midten av april 1818 holdt bøndene i Asker, Modum, Eiker og andre bygder i Buskerud almuesamlinger, som forlangte å få statsbanksedler igjen for det innbetalte sølv. Dessuten måtte statens pengelån økes slik at folk slapp å bli prisgitt de private utlånere og diskontører med sine ågerrenter. Denne gjæringen blant almuen holdt seg utover hele sommeren, og i slutten av august bestemte noen bønder seg for å marsjere til Kristiania og kreve sin rett hos Stortinget. Straks etter løp på ekte gammaldags vis budstikka rundt fra «grande til nærmeste grande» både i Hallingdal, Valdres, Land, Hadeland, Hedemark, Ringerike og Lier. Flere hundre marsjerte nedover Hallingdal mot Ringerike med Ole Olssøn, som var bedre kjent under oppnavnet «Kniplingsdunken», og Østen Ormerud som anførere. Nå hadde de tenkt seg til hovedstaden for å spørre folkets kårne om landet skulle bli oppett av skattene. Den 13. september var flere hundre bønder samlet på Sundvollen. Men nå skjønte regjeringen at dette kunne bli alvorlig nok og sendte derfor en militæravdeling mot de framstormende bønder. Natta mellom 14. og 15. september ble så bondeflokken omringet ved Bærums verk og Jonsrud i Lommedalen og på Krokskogen. Dagen etter måtte 270 vandre til Akershus festning, deriblant ca. 180 hallinger, men de fleste slapp snart ut igjen, og ikke få «ubemidlede» fikk til og med reisepenger hjem.
De bolde bønder fra Lier deltok også i dette september-opprøret, ja de lagde sogar sin egen marsj mot hovedstaden. Her i bygda hadde agitasjonen vært drevet særlig av Hans Nygaard, som engang hadde eid gården Holmen på Øverskogen. Ifølge tradisjonen skal en av hovedmennene i bondereisingen, den misnøyde storkaksen Halvor Hoel fra Nes på Hedemark, ha operert i Lier og fått god hjelp av Hans Nygaard. Denne siste var også en pågående agitator, som fartet rundt blant sine sambygdinger og truet de lunkne som ikke ville være med på å jage hjem Stortinget, med at de skulle bli «hengt i sin eien stuepipe».
Likevel fikk han bare med seg en mann fra Øverskogen, nemlig «Jansern på Horn». Den lierske almue samlet seg på Gjellebekk, hvor de misfornøyde rådslo lenge og vel om hva som videre burde gjøres. Skulle de følge hallingenes eksempel og marsjere, eller kunne de nøye seg med å søke om henstand med skattene? Valgte de det siste alternativ, fryktet enkelte at hallingene ville heimsøke de vankelmodige. «Opprørsflokken» oppholdt seg så lenge her at futen, Harboe, innfant seg også, og i embets medfør prøvde han å overtale de misfornøyde til å vende heim i verdig ro. Noen adlød den myndige øvrighetsperson, mens andre viste seg mer vrangvillige. De la av sted på vei mot hovedstad og Storting den 17. september, men nådde ikke så svært langt fra Gjellebekk før de møtte slottsfut Lyng i spissen for en militæravdeling, som visstnok bl.a. besto av dragoner. Liungene satte seg ikke til motverge, men forsøkte å stikke unna fortest mulig. En av dem som skal ha satt til skogs ved synet av den første kongens kar, var den gamle kriger Hans Nygaard. Han kom seg velberget heim, mens «Jansern på Horn», som han hadde lokket med seg, ble fakket sammen med 21 andre: «De blei drivi som kuer inn te Krestjan, og de måtte ligge under åpen himmel», beretter tradisjonen. En enkelt gråt, for han hadde aldri hatt det så vondt før. Men både han og de fleste andre arrestantene slapp heim igjen etter noen ganske få dager, med mat i nisteskreppa og uten ledsakende vakt. Dermed hadde myndighetene også kvalt den siste revolusjon i Liers historie uten blodsutgydelse og uten annen straff for opprørerne enn de få dagers opphold på Håkon Vs halvtusenårgamle festning. Hovedaktørene derimot, Halvor Hoel, Østen Ormerud og Kniplingsdunken, ble først dømt til harde straffer, fra 1 til 3 års festningsarbeid i jern. Men dette syntes kong Carl Johan var altfor strengt, og han fikk satt straffen så betydelig ned at noen skumlet om et visst kongelig kompaniskap med Halvor Hoel. Denne mistanke fins ikke fnugg av bevis for, og må vel ansees for å være fri fantasi. «At en av tidens ypperste feltherrer skulle hatt noe å gjøre med organisasjonen av en så klosset ordnet og så talentløst gjennomført bevegelse som bondetogene i 1818, er imidlertid en fullstendig forvirret tanke», hevder professor Wilhelm Keilhau.
En skulle kanskje ha trodd at bitterheten over det totale nederlag i denne almuereisningen ville bli både stor og varig. Men det ser ut som om sinnene kom til noenlunde ro ganske snart. Iallfall hører vi ikke om noen protester eller demonstrasjoner i Lier de nærmest åra, og da må en vel gå ut fra at de svarte sine forpliktelser i stille resignasjon. Å påstå at de betalte sin skatt bare med glede, ville kanskje være å spenne lojalitetens bue litt for høyt. Men etter hvert falt det gjerne litt lettere å greie sine forpliktelser til den verdslige og geistlige øvrighet, da de økonomiske forhold heldigvis bedret seg smått om senn. Fra slutten av 1820-åra er framgangen tydelig, og selv om det fulgte et tilbakeslag med skrøpelige åringer straks etter 1835, fortsetter den økonomiske vekst både i 1840-desenniet og først i 1850-åra. I 1833 kom det også svært mange bønder inn i nasjonalforsamlingen, og da vokste nok tilliten til den blant landets almue. Den kunne nå ikke for skams skyld dra til hovedstaden og jage sine egne standsfeller i Stortinget hjem!
Men det fans andre store befolkningsgrupper som fremdeles ikke var representert i nasjonalforsamlingen, og som foreløpig hadde små utsikter til å bli det: husmennene og arbeiderne. På grunn av stort befolkningsoverskudd - særlig på landsbygda - som hverken utvandring eller en gryende industrialisering i byene kunne avta, økte tallet på husmenn. Et godt eksempel på denne utviklingen er nettopp Buskerud amt, der tallet på husmenn med jord var 3353 i 1801 og 4052 i 1855, mens de tilsvarende sifrer for dem uten jord var 784 og 1109. Som vi har sett tidligere viste samme tendens seg også i Lier. Både husmenn, daglønnere og andre tjenestefolk levde stort sett i de kummerligste kår, og særlig rommeligere var det vel ikke for storparten av byarbeiderne heller. Bare et forsvinnende fåtall av dem eide såpass til hus at de dermed fikk stemmerett, og økonomisk sett var de helt avhengige av sine arbidsgivere. Kom de i pengeknipe, noe som hendte temmelig ofte, måtte de gjerne henvende seg til de private pengeutlånere, de såkalte diskontører. Disse hadde ofte et ille ord på seg for utsuging og flåeri når det gjaldt den betaling de tok for å hjelpe sin neste. Inntil 1842 hadde renten for slike lån vært fast, men i pakt med den liberalistiske lovgivning nettopp på den tida ble renten fra nå av fri for lån uten pant i fast eiendom og på mindre enn 6 måneder. Når vi hører at en drammensisk diskontør brukte å ta i ukentlig rente 12 skilling av hver daler - altså av 120 skilling - skjønner vi også lettere at utlånerne dreiv ikke bare veldedighet heller, og at deres omdømme ble deretter. En årlig rente på 500-600 prosent måtte selv i denne kapitalhungrende tid betegnes som blodig.
Så lenge som disse folkegruppene levde i politisk umyndighet og fullstendig økonomisk avhengighet, fant de seg- tilsynelatende stilltiende i sin skjebne, enda de sikkert knurret og murret for seg sjøl. Noen slags bevisst samlet protest eller reising mot umyndiggjørelsen hadde det likevel ikke vært tale om. Men så kom misvekståret 1847 med en delvis gjenoppliving av tidligere barke- og mosebrødstider. «Flukten fra landsbygda» til byene økte, konkurransen om de forholdsvis få arbeidsplassene der skjerpet seg til slik at flere led direkte nød. Sammen med uåret fikk vi også en almen-europeisk krise med innskrenkning av våre eksportprodukter fra jernverkene, gruvene og skogbruket. «Skip gikk i opplag, tomtearbeiderne ble arbeidsløse, sagbruk stanset eller gikk med innskrenket drift, og småbrukere og husmenn som hadde skogsarbeid og kjøring, mistet sin sikre biinntekt». (Bjørklund: Marcus Thrane s. 58). Trass i denne forverring av leveforholdene, ville sannsynligvis både husmenn og arbeidere fortsatt ha resignert uten å mukke hvis ikke noe ekstraordinært hadde hendt både i det store utland og lokalt her på bjerget.
Marcus Thrane.
I Frankrike gjorde arbeidere og andre borgere opprør med krav om større rettigheter, og her i landet steig Marcus Thrane fram som en mektig talsmann for og en talentfull organisator av de små og svake i samfunnet.
Som kjent, begynte Thrane sin virksomhet som arbeiderorganisator i Drammen, der den første forening ble stiftet 3. juledag 1848 med 160 medlemmer. Enda det gikk noe tregt i begynnelsen, varte det likevel ikke så svært lenge før organisasjonsideen hadde fenget rundt omkring i store deler av landet. I juni 1850 var det således 273 foreninger med det anselige medlemstall av ca. 21000. Hovedprogrammet for disse var større politiske og økonomiske rettigheter for de lavere lag, først og fremst almen stemmerett, almen verneplikt, lavere toll, særlig på korn, mer rettferdig rettergangsordning med jury, bedre skoler for almuen, lettere høve for husmenn til å skaffe seg jord, og større næringsfrihet. Ved siden av dette mer rikspolitiske program, syslet mange av foreningene med oppgaver av mer intern art, som f.eks. å opprette understøttelseskasser, skriveskoler, leseværelser, boksamlinger og sangkor. Ja, de arrangerte sogar ball og andre festlige sammenkomster.
Dette siste reint selskapelige innslag kunne likevel ikke legge noe særlig formildende slør over det radikale - etter manges mening revolusjonære - hoveddrag i bevegelsen. For svært mange mennesker sto Thrane som en farlig sosialistisk oppvigler mot det bestående samfunn, derfor burde det også snarest mulig settes en stopper for hans nedbrytende virksomhet.
Hvordan stilte så liungene seg til de nye frihetsskapende ideer, til Thranes kamp mot «Penge- og Lærdoms - Aristokratiet», ligger det nær å spørre. Da bygda lå så nær arnestedet for bevegelsen, må det være opplagt at den kom mer eller mindre med. Dessverre flyter ikke kildene med noen fossekraft her, men litt kjenner vi iallfall til. Ifølge en oppgave fra september 1849, da det i hele landet eksisterte 49 foreninger med 4091 medlemmer, står oppført Frogner i Lier med 13 medlemmer. Når vi samtidig tenker på at drammensforeningen på det tidspunkt hadde 620 medlemmer og var den største i landet, virker ikke tallet for Lier imponerende. Nå kan tenkes at ikke få Liunger av dem som bodde nærmest Drammen, sto tilsluttet foreningen der. Dette er imidlertid vanskelig å fastslå, for i medlemslistene for Drammen står alle oppført med -sen-navn, derfor kan Lars Hansen og Ole Andersen like godt høre hjemme på Strømsø som på Lierstranda. Sikkert er iallfall at Thrane holdt foredrag i Lier i november 1849 og flere ganger også. Men etter alt å dømme kom virksomheten her litt i skyggen av den mektige drammensforeningen, som i sin glansperiode hadde 713 medlemmer, fordelt på 25 roter. (I parentes bemerket står oppført 742 medlemmer, men en telling av de navn som står på listene, viser 713). Et godt eksempel på at menigmann hadde ikke så liten tiltro til den sistnevnte og hva den eventuelt kunne utrette, er en søknad fra 76 mann i Lier og Asker om at Drammens Arbeiderforening må ta seg av diskontørproblemet. Like før var det forresten kommet en liknende søknad fra en mann i Lier som klaget over de urimelige pantelånere og inkassatorer. Som bevis anførte han den nylig omtalte Drammensdiskontøren, som foruten den blodige renten også forlangte 3-dobbelt pant. Da denne søknaden var blitt henlagt, krevde nå de 76 «supplikantene» at foreningen tok spørsmålet opp med diskontørene. Disse burde forplikte seg til ikke å ta høyere årlig rente enn 4 prosent, å gi sine skyldnere 3 års henstand med betalingen og å betale tilbake alt det de hadde tatt i rente over 6% pro anno fra 1842 til 1850. De tre kravene var såpass vidtgående - for ikke å si utopiske - at Drammens Arbeiderforening ikke kunne gjøre noe synderlig for å få dem gjennomført. Det eneste den visstnok forsøkte, var å henstille til et par av byens pantelånere om ikke å ta høyere rente enn 9% pr. år.
Etter kildene å dømme deltok ingen liung særlig aktivt i organisasjonsarbeidet og agitasjonen for de nye ideene. På det andre arbeiderlandsmøtet, det såkalte «Lilletinget», i juni 1851, finner vi ingen utsendinger fra Lier, mens både Drammen, Eiker, Skoger, Hurum, Bærum, Hole og Hønefoss er representert. Fra sistnevnte sted møtte hattemaker Halsten Knudsen, som noen uker seinere fikk sitt navn - eller rettere sagt yrke - knyttet til de urolighetene som oppsto i samband med forhør etter fengslingen av Thrane og noen andre arbeiderledere. I folkevittigheten ble de ellers ufarlige rettsforstyrrelser kalt «hattemakerkrigen». Men myndighetene var blitt skremt og gikk grundig til verks i sin «opprydningsaksjon». De nøyde seg ikke bare med å forhøre mer eller mindre suspekte individer, men påla lensmennene å sende inn oppgaver over arbeiderforeningene og deres medlemmer. Lensmann Alme i Lier sendte den 11. august 1851 pliktskyldig inn sin rapport, som i høy grad burde virke beroligende på de ellers oppspilte øvrighetsnerver. Ingen arbeiderforening eksisterte i bygda nå, meldte lensmannen. Riktignok hadde de holdt noen møter, «samlinger», forrige år, stundom med Thrane som gjest, og en del små foreninger ble da stiftet. Men disse var oppløst nå, for ingen samling var holdt i år, ingen kontingent betalt, og dermed eksisterte heller ikke noen forening. Den nidkjære ordenens håndhever gjorde en liten reservasjon til slutt: «Hvorvidt personer i Lier, især i omegnen av Drammen, kan være medlemmer av Drammens Arbeiderforening, er meg ubekjent». Andre beviser på at myndighetene så svært alvorlig på problemet, kan vi finne i Drammensavisene for juli samme år. Den 9. berettes fra Kongsberg at amtmann Blom kom i egen høye person og forhørte overformann H. Ramberg i 4 stive klokketimer, fra kl. 10 om kvelden til kl. 2 om natta. Overformann Kjennerud ble også forhørt, og politiet fikk utlevert arbeiderforeningens protokoll. Sannsynligvis fant de ikke noe ekstra mistenkelig der, for lederne slapp iallfall å bli puttet inn. I Hønefoss- og Ådalstraktene derimot gikk det noe varmere for seg, og her måtte mange vandre i både arrest og fengsel. Men så hadde de tatt seg litt for mye til rette på egenhånd, mente de høyærverdige herrer dommere. Anklagen mot flere ådøler gikk bl.a. ut på at de hadde jaget 6 bønder ut i skogen og truet dem til å ta med seg sitt sølv og sine penger. Slike episoder hører vi ikke om fra Lier, derfor har det etter all sannsynlighet gått fredeligere for seg her. Vi finner heller ikke noen liung blant de domfelte etter disse urolighetene, og det skulle også tyde på at Thrane-sympatisørene i bygda har gått forsiktig til verks. For at arbeiderlederen også hadde mange tilhengere blant husmenn, arbeidere og kanskje noen bønder i Lier, må være opplagt. Såpass fulgte iallfall de mest oppvakte med, selv om den politiske interesse og den almene opplysning var liten blant de lavere lag. Likevel måtte de ikke helt åndelig sløve på en eller annen måte komme i berøring med denne farlige samfunnsomvelteren, som opererte så å si rett utenfor stuedøra deres. Og selv om bevegelsen ble kuet og lederne fengslet, levde nok ideene om en mer rettferdig samfunnsordning videre både i mange liungers og andre nordmenns sinn.
