Nyrydding og gjenreising i jordbruket

Gårdsregister

Innhold

Nå er det vanskelig å følge denne ryddinga i detaljer, til det er kildene for få og usikre. Etter hvert blir de likevel både flere og bedre, sikkert fordi det kongelige embetsverk stadig vokste. Foruten skattelister får vi både jordbøker og tiendemanntall med forholdsvis pålitelige opplysninger. Gårdene er her gjerne delt i fullgårder, halvgårder og ødegårder. Langt utpå 1500-tallet var det bare de to første gruppene som betalte tre skatter: vissøre, leidang og føring. De gårdene som var tatt opp igjen av øde, betalte fra først av ikke noen skatt hvis eieren bare hadde dette bruket og ikke nyttet det som underbruk til en større gård. Men i 1570-åra måtte ødegårdene atter svare vissøre, noe som kanskje hang sammen med bestemmelsen fra 1577 om at alle nye bruk i almenning skulle bli sjøleierbruk. Derimot slapp de fleste ødegårdene foringen, som var en ny skatt på Østlandet fra ca. 1530. Denne gikk ut på at bøndene uten vederlag var forpliktet til å fore kongens og godsherrens hester og fe enten på sætra eller et annet sommerbeite. Leidangen, som fra først av var en sjøvæpning med plikt for befolkningen til å stille skip med mannskap og mat, var allerede fra kong Sverres tid (ca. 1200) gått over til en årlig skatt., Vissøre (gammalnorsk viseyrir) het den skatten som egentlig skulle betales av folk i innlandsbygder og landsdeler som ikke utrustet leidangskip.

I det hele tatt slapp ødegårdsmennene nokså lett fra de økonomiske forpliktelser som hvilte på bøndene, særlig da på 1500-tallet. De mer skatte- og avgiftsrike 1600-åra la naturligvis også større tyngsler på ødegårdene, således måtte de være med på sin andel av den store kontribusjonsskatten i 1644, som ble utlignet med hele 12 daler på hver fullgård, 6 daler på en halvgård og 3 på ødegården. Men ellers sto den faste ødegårdsskylda i sterkt misforhold til skylda på de gamle gårdene, idet den var relativt mye lavere. Dette kom særlig til å gjøre seg gjeldende etter at skogen og sagfossene hadde fått økt betydning ved oppfinnelsen av vass-saga. For Liers vedkommende varierer gjerne skylda fra 3 til 15 lispund tunge, men med en slik skyld gikk de gjerne over i halvgårdsgruppa. De fleste var taksert fra 5 til 12 lispund og svarte i 1577 ofte 12 skilling eller 1 album (= 13 skil.) i leidang, ved siden av 12 lispund mel og 3 bismermark smør.

Skal vi så prøve å følge dette nye «landnåmet» i Lier mer i detaljer, kan vi nettopp ta året 1577 som utgangspunkt. Fra den tid har vi opptegnelser med inndeling av gårdene i de tre vanlige klassene. Her står da følgende oppført som ødegårder i Frogner: Årkvisla (tatt opp igjen ca. 1550), Katterud, Jaren, Ytre Justad, øde Øksne og Dauerud (ca. 1550). Dessuten er Ytre Rød oppført som ødegård, men allerede i 1593 er den blitt fullgård. Enda en ødegård på Rød er nevnt i 1577, men fra ca. 1620 forsvinner den. Om den da er lagt til fullgården Rød eller et annet bruk, er uvisst.

I Tranby har vi disse ødegårdene : Nordre Auvi, Funnesdal, Torsrud, Øvre Nordre Hennum, Øvre Haugerud, Vestre Grøstad, Onstad, Eikeberg, Rype (nevnt 1575), Ulven (1575) Tveiten. Her er altså ryddinga kommet riktig bra i gang med 11 gjenopptatte gårder. Og fortsetter vi så til Sylling, som fikk merke mannedauens økonomiske virkninger hardest, finner vi 7 gårder som er tatt opp av øde, nemlig: Hvam, Gunnerud, Valstad, Nordre Røyne, Vefsrud, Midtre Enger, Vestre Enger.

For hele Lier skulle dette bli 26 gjenopprydda gårder (når vi tar med de to bruka på Rød). Sammenligner vi så dette tallet med den uhyggelige mengde av nedlagte gårder, virker det kanskje ikke så imponerende. Fremdeles ligger store sammenhengende deler av bygda øde, hvor det før mannedauens tid var frodige åkrer og enger. Men ryddinga går smått om senn sin seiersgang gjennom bygda, særlig da i Tranby og Sylling, noe som skattelistene fra 1593 forteller om. Da er 12 nye ødegårder kommet til, nemlig Tormodsrud (1588) og Skafstad (1588) i Frogner, Kroft (1588) Øvre Grøstad (1588), Heia, Sagvollen og Kjenner (1588) i Tranby, Brevik (1588), Søndre Horn, Toverud (1588), Kornerud (1588) og Kopperud (1588) i Sylling. Samtidig er Jaren, Ytre Justad, Øde Øksne, Nordre Auvi og Gunnerud ved ny taksering hevet opp i halvgårdsklassen, slik at det samlede tall på ødegårder i hele bygda skulle da bli omkring 32 ved utgangen av århundret.

Ser en så nærmere på de gårdene som er ryddet på nytt, finner en ikke mange overraskende trekk. Som rimelig kan være, er det først og fremst bruk som ligger tett inntil andre eldre gårder eller forholdsvis laglig til og ikke altfor langt av lei. Noen unntak har vi i f. eks. Årkvisla, Røyne, Toverud og Vefsrud, som enten lå i en bakket utkant eller helt isolert. Hva hovedgrunnen kan være til at disse ble tatt opp igjen så tidlig, er ikke godt å vite sikkert, men kanskje den økte verdi av skogen har hatt sitt å si, hvis det da ikke helt enkelt kommer av rene tilfeldigheter som at ekstra modige og foretaksomme nybyggere har gått løs på villmarka med friskt mot. Et annet lyst trekk i nyrydningsbildet er at Lierskogen ikke lenger blir liggende øde. Tidligere er fortalt om at her og på Øverskogen fikk mannedauen de mest uhyggelige virkninger i og med at alle gårdene ble nedlagt eller forlatt.

Etter skattelistene skulle en ha lov til å tro at på Lierskogen fans ødegårdsmenn alt omkring 1550, for både Rype og Ulven er nevnt i 1575, og ved århundreskiftet eller få år seinere er de fleste mellomaldergårdene tatt opp igjen. Gjenryddinga på Øverskogen derimot foregår ikke så tidlig, når vi ser bort fra Nordre Røyne, Brevik og S. Horn. Men så setter den inn for fullt sannsynligvis i de to første tiår av 1600-tallet, skal en stole på skattelistene fra 1617. Da var følgende ødegårder kommet med: Nordre Flåtan, Torstad, Unnelsrud (1604) i Frogner, Skjeggerud, Stustad (1612), Gravdal, Bø, Stabekk (2 gårder, 1604) i Tranby, Svarteberg, Nedre Skustad, Søndre Skustad (1612), Vestre Skustad, Søndre Røyne, Fuglerud, Søndre Drag (1604), Nordre Drag (1604), Eik, Holmen, Tveiten og Asdøl i Sylling. Dette skulle til sammen gi et så pass imponerende tall som 21, og over halvparten - 12 - bare i Sylling. Derfor må en ha lov til å betegne denne tida som en virkelig nyryddingsperiode for Lier, som bygda vel snautt har hatt maken til verken før eller siden.. Noe av det gledeligste er at de mindre sentrale deler av bygda som Øverskogen og Lierskogen nå atter nærmer seg det ryddingsnivå - og vel også befolkningsnivå - som de sto på før 1350.

Samme utvikling kan en også finne i andre bygder når det gjelder jordbrukshistorien. (Således forteller professor Andreas Holmsen i sin bok om Eidsvoll at der var 29 nyrydninger i åra rundt 1600 pluss 9 andre rydninger som fikk sine egne brukere noe seinere.) Spør vi så atter om grunnene, må vi svare at vi kjenner dem ikke. Sannsynligheten skulle vel tale for et bedre klima, som nevnt tidligere. Men åra 1601-1603 var såkalte «Svartår» med dårlige avlinger, og i 1601-1602 nådde prisene slike høyder at folk kalte det gjerne «det store dyråret». Likevel må forholdene ha vært mer lokkende og oppmuntrende enn tidligere. Forordningen fra 1577 om at alle nye bruk i almenning skulle bli sjøleierbruk, virket nok stimulerende på enkelte, som kanskje syntes at det begynte å bli trangt om plassen på de gamle gårdene etter hvert som folketallet steig. Dermed blir ikke bare de fleste av utkantgårdene tatt opp igjen av øde, men også de som var brattlendte og mer tungdrevne, som f. eks. Tormodsrud og Flåtan i den tidligere Flatbygdfjerdingen. Ja, det blir til og med ryddet nytt land hvor det sannsynligvis aldri hadde vært bruk før, som Sagvollen. Denne veldige nyryddingstida straks etter 1600 kunne ikke fortsette med samme fart etter at de fleste av de nedlagte gårdene atter var i hevd. Derfor er bare noen få nye ødegårder nevnt seinere i århundret.

Fra 1650 fins det en gård under Nordre Høvik som ikke er navngitt, og i 1670 kommer Søndre Flåtan til. I Tranby er Gutteholmen nevnt i 1624, og på Øverskogen har vi Nordre Horn (1624), som i 1647 blir slått sammen med Søndre Horn og rykker da opp i halvgårdsgruppen, for så å ende som fullgård ca. 1670 etter at Vefsrud også er lagt til. Kittelsrud er ikke nevnt i regnskapene før 1661, men hadde visstnok en skyld på 5 lp salt allerede i 1624. Endelig blir så Rudstaden i Sylling tatt opp av Ode i 1630-åra, men den står i jordeboka først i 1666.

Dermed er det slutt med opplysninger om gjenopptatte ødegårder på 1600-tallet. Legger vi så sammen alle disse, får vi totaltallet 65. 15 i Frogner, 23 i Tranby og 27 i Sylling, (eller Syllingdalen anneks, som det gjerne het da.) Nå var ikke alle disse fortsatt ødegårder i slutten av 1600-tallet, for ca. 10 hadde avansert til halvgårds- eller fullgårdsklassen, delvis ved sammenslåing, et par stykker var lagt direkte under andre og en gård var sporløst forduftet. Derfor skulle tallet på ødegårder i 1690-åra bli nøyaktig 50, 10 i Frogner, 19 i Tranby og 21 i Sylling. Som før omtalt, ble anslagsvis 90 gårder med 115 bruk nedlagt etter mannedauen. Sammenligner vi så disse oppgavene, ser vi at over halvparten av de nedlagte gårdene er tatt opp igjen vel 300 år etter den store katastrofen, når vi antar at noen få av de 65 gårder var nyrydninger, men at noen ødegårder hadde 2 bruk.

Dette ser kanskje ikke så imponerende ut på papiret. Men i virkeligheten var mange av disse mellomaldergårdene lagt inn under andre gårder tett ved, som f. eks. Grette og Hegg i den tidligere Flatbygd-fjerdingen. De kom begge under Frogner prestegård, som visste å forsyne seg rikelig av denne verdens gods både her og andre steder. I det hele tatt kunne de fjerdingene som utgjorde hovedsognet Frogner, skilte med de fleste nedlagte gårdene, noe som ved en overfladisk betraktning kunne synes merkelig, men forklaringen er nevnt foran. Ikke noen gård nede i dalbotnen fra Dramsfjorden til Sogna har hatt skog fra gammelt av. I Tranby derimot fans bare 5 gårder som ikke ble ryddet på nytt, og enda bedre an lå Sylling med 4. Men da bør vi huske på at prosentallet for de gjengrodde gårder der var så uhyggelig høyt som 66.

Hvordan var det så med eiendomsforholdet til ødegårdene når de nå ble dyrket igjen etter å ha ligget brakk eller vært brukt til hamn i 200-300 år? Ja, det var sannelig ikke så greitt, for ofte hadde hver gård hatt flere eiere før 1350, kanskje både to og tre. Da gikk det nok gjerne slik som med eiendomsretten til f. eks. Stabekk, som ble tatt opp igjen ca. 1600. I mellomalderen hadde Tranby kirke og Korsbrødrenes kommune eid hver sin part, ved siden av en sjøleierpart, men gjennom de lange århundrer var dette gått i glemmeboka, og omkring 1600 hevet riktignok Tranby kirke fremdeles landsskyld, da på 4 album (11/3 skilling), mens den andre eieren hører vi ingenting om lenger. Størsteparten av gården var blitt sjøleie, i og for seg en gledelig utvikling for bøndene. Dessverre for dem gikk det nok ikke alltid slik, det kan den andre ødegården Stabekk være et godt eksempel på. Her sto Tranby kirke og Asker kirke som eiere ca. 1400, men i 1647 hevet den sistnevnte hele landskylda. Riktignok opptrer ikke så mange utabygds eiere, for den som viste den mest glupende appetitt på disse særdeles jordiske ting, var ingen ringere enn Lier prestebol. Hele 21 ødegårder fikk det full landskyld for, samtidig som det delte den med andre eiere for noen gårder. Her kan vi ikke gå i detaljer om eiendomsforholdet for hver gård, men bare kort nevne at en heller liten del var sjøleie, noe bondegods og ikke lite krongods. Mye av dette kom over i Sehesteds hender, for så å vandre tilbake til kronen igjen og videre til Marselis og Juel. Tranby kirke eide en del, mens Syllingdal prestebol var mer beskjedent med bare en halvpart av Brevik. Bøndenes påståtte plageånd, futen, er representert ved den søkkrike Mikkel Nilsen på Huseby, som rundt 1612 hadde greidd å slå under seg 2 ½ lp i Onstad, uvisst ved hvilke midler. Ellers var det nok ikke så sjelden strid om eiendomsretten og bruksretten til disse gårdene etter hvert som de ble dyrket igjen. En bonde som hadde fått en viss hevd ved å nytte en nedlagt gård til slåtteland, hamn eller sæter, mente kanskje at nyrydderen trengte seg inn på hans område. Dermed måtte ofte domstolene - eller tinget - avgjøre hvem som hadde rett.

Et godt eksempel på en slik tvist har vi når det gjelder ødegården Rudstaden, forresten et typisk navn på en nyrydning, som også fikk den fordanskede og forvanskede betegnelse «rødstød». Den var tatt opp igjen ca. 1630 og dels brukt bare som sæter, dels som eget bruk under Vestre Solberg. Fra gammelt av hadde Tranby kirke eid ½ øresbol, mens resten var bondegods. Dette ble 6. juledag 1521 tillagt Ansten og Alf Tordsønner og Jøran Tordsdatter. Et brev «nest efter St. Mikkelsdag 1591 viser at Tord Alfsen med sine brorbarn er tilskiftet et stykke skog kalles Rudstan, såvidt de kan bevise at hans foreldre hadde fulgt». Rudstaden følger så ætta videre, og ved rettssak i 1668 og 1669 greier Augustinus Hellum og broren Alf Sørsdal å bevise sin eiendomsrett. Fra da av ble den omstridde eiendom betraktet som en særskilt matrikkelgård. I slike tilfelle gjaldt det å ha gode bevis, ellers kom nok den svake til å tape mot den sterkere, som gjerne var fut, prest eller rik bonde.

Etter nå å ha fulgt gjenryddinga av ødegårdene i Lier, slår det en straks at den foregår svært ujamt og konsentrerer seg særlig om tidsrommet fra 1550 og fram til ca. 1620, for så plutselig å stoppe nesten helt. Men dermed er det ikke sikkert at sjølve nyryddinga stoppet opp. Fra nå av tar den bare andre former i Lier, som vel i de fleste andre flatbygder på Østlandet. Istedenfor å ta opp nye sjølstendige gårder utvider de det dyrkede areal på eldre gårder enten ved å dele dem i flere mindre bruk hvor eierne bryter opp ny jord, eller ved å rydde avhengige småbruk, de såkalte husmannsplasser.

Når er det så vi får denne nye klasse innen bondesamfunnet i Lier, kan en spørre. Til det kan ganske enkelt svares at det vet vi ikke helt sikkert, men i likhet med andre fenomener fra denne tida er vi henvist til å kunne bestemme det bare sånn omtrent. Vi kan være omtrent trygge på at husmannsinstitusjonen her som i andre østlandsbygder ble grunnlagt på 1600-tallet, og helst i første delen, og vi vet at i slutten av århundret er den nye standen rikt representert i alle deler av bygda. Men hva som egentlig skjuler seg bak det mangetydige ordet husmann, har vi mindre greie på. Det kan være en benevnelse for partsbrukere av alle de oppdelte gårdene som vi får på denne tida, eller plassene deres kan være så lite oppryddet at de ikke kommer med i de egentlige gårdklassene. I disse tilfellene er forskjellen mellom bonde og husmann først og fremst uttrykt i størrelsen på deres respektive eiendommer. Og når vi hører om den 94-årige husmannen Even Evensen på «Eridtzrød» (Eriksrud) at han er brukerens far, må vi her ha lov til å sette likhetstegn mellom husmann og kårmann. Betegnelsen «husmann uten jord» forekom også. Enda en kategori til ble nemlig denne første tida regnet med i den nye standen, og det var enkelte håndverkere. Men folketellinga i 1664-65, som her omfattet alt «mannkjønn» over 10 år, fører opp over 100 husmenn i Lier, og da kan vi gå ut fra at manntallet skjelner noenlunde mellom bonde og husmann, idet den siste bor i eget hus på en gårds område, uten å bære noen av de skatter og tyngsler som hviler på gården. Dermed nærmer vi oss et mer moderne husmannsbegrep. Når vi ser bort fra de reint skremmende ordene bøddel og rakker, er det vel få yrkesbetegnelser som har hatt en så skurrende klang i norsk språk som nettopp husmann. At den ofte sank ned i skjellsordklassen, skulle være det beste bevis. Dikteren Tor Jonsson, som sjøl var runnet av husmannsætt, har gitt en malende karakteristikk av standen i stykket «Husmannsvegen» (Heimen 8). Husmannen var det typiske symbolet på materiell og åndelig trelldom, idet de menneskelige skaperkrefter var bundet av fattigdom. «Når eg-- freistar å tenkje meg attende i tida, tykkjer eg det går eit endelaust tog med ulykkelege framom, husmannskrokar frå morkne hytter og murahus, gråe ungar med fattig framtid, legdslemar frå mørke fjoskrar og gamle slitarar i heimlaust tråkk mot grava. Og ingen av dei har vakna til medvit om «sitt eige liv». Det var skam å bli fattig, derfor ble «skuldkroken» sett ned på og hundsa. «I synet på husmannen kan ein merka gufsen fra ei tid utan vyrdnad for menneskeverdet, og den dag i dag kan ein kjenne denne gufsen i avstengde bygder».

Denne kraftige karakteristikken - som vel ikke er noe overdrevet - passer kanskje best på forholdene fra 1700-åra til langt ut på 1800-tallet, da standen økte så sterkt at en kan kalle den perioden for husmannsvesenets blomstringstid, selv om blomstringa ble ufrisk og fruktene skrøpelige. Men husmannen ble - takket være sin arbeidskraft - en mer velsett borger enn før. Fra først av var han slett ikke det, men ble nærmest «ekskludert» av de styrende. Således påbyr Ulfstands og Bildes resess fra 1539 at «husmannen skulle ikke stedes udi lenet». Christian IVs lov av 1604 er litt mildere stemt, idet den bestemmer at «husmannen skulle skikkes til ødegårder at besidde og nyde derpå billig frelse». Fra siste halvpart av 1500-åra blir de virkelig anerkjent som skatteborgere og sideordnet med ødgårdsmenn, for det var naturligvis viktig for myndighetene å opprette så mange skattebruk som mulig. Men dermed ble også de første såkalte husmenn oppfattet som jorddyrkende. Seinere kommer så til det økte behov for arbeidskraft hos bøndene, sammen med en viss «overbefolkning» og jordhunger, og dette skaper sterk avhengighet og grinende armod hos stadig flere husmenn.

Ser vi så litt nærmere på forholdene i Lier, er ordet husmann først nevnt i manntallsregisteret over den koppskatt som i 1645 ble skrevet ut på alle personer «som erre offuer fembten Aar gammell». Her står nevnt i alt 12 husmenn hos «Bonderfolk», og hver person over 15 år i bondefamilier måtte punge ut med 8 skilling, det samme som strandsittere uten næring, mens ødegårdsfolk slapp med 6. Det er klart at de 12 husmenn som er ført opp på lista, blir regnet sammen med bonden på gården, og navnene deres får vi ikke en gang greie på. De bønder som har husmenn er følgende: Anne Strøm, Elef Øksne, Gunder Mære, Gunder Brastad, Oluf Offuenn (Auvi), Sebjørn Buttedal, Jon Lyngaas, Mikkel Tranby, Even Offren, Engebret Hennum, Hans Svang og Kristoffer Gunerød. Dette skulle gi 5 i Frogner, 5 i Tranby og 2 i Sylling. Samtidig har 39, «Odde Gaards Folch» med i alt 105 personer betalt seks skilling danske i skatt.

Nå gir nok ikke dette manntallet noen sikre opplysninger om husmennene i Lier, for det kunne vel tenkes at enkelte hadde så små bruk eller var nettopp begynt å rydde seg en plass og dermed slapp hele skatten. En fortegnelse over kvegskatten som ble utskrevet i 1657, gir enda dårligere opplysninger. Men her får vi iallfall de første navnene på husmenn i bygda, idet Knud i Nordnæs Eng er fort opp med 3 kyr, 1 kvige og 2 sauer, mens Christoffer Sølløer bare har 1 ku og 2 kviger. Forst Landkommisjonsjordeboka av 1661 gir oss fastere grunn under føttene når det gjelder å vurdere husmannsproblemet. Den fører opp 14 husmenn som betaler 1 daler i skatt og 23 med ½ daler, i alt 37, «foruten noen flere er på prestebolens Eiger». Men av disse er 5 betegnet som håndverkere, 3 skomakere, Simen, Erik og Børge, 2 skreddere, Nils på Opsal og Bent, så ennå er nok husmann et mangslungent begrep. 4 av håndverkerne betaler 1 dl. Det samme gjør f. eks. Ole Hvitbank og Kristen Moserud, som hver kan føde 6 stykker fe og 1 hest. De aller fleste av husmennene har vanlige Liernavn, men det fins også enkelte mer ubestemmelige, som f. eks. Oluf i Enden.

Den sikreste kilde til belysning av husmannsvenenet i Lier på 1600-tallet er likevel folketellingslistene fra 1664-65. Her står hver husmann oppført sammen med brukeren på vedkommende gård, og vi får greie på både navn og alder pluss eventuelle sønner. Denne folketellinga skulle egentlig bare gjelde «mannkjønn» over 12 år, men sokneprest Jens Nielsen, som foresto dette, var så nidkjær i tjenesten at han gikk helt ned til 10 år. Ifølge disse oppgavene skulle i Lier 1665 tallet på husmenn være følgende:
       

Frogner:

Tranby:

Sylling:

Lier:

Husmenn under fullgårder:

52

11

3

66

» » halvgårder:

13

1

7

21

» » ødegårder:

4

4

7

15
         

Husmenn i alt:

69

16

17

102

 

Studerer vi tallene mer inngående, finner vi omtrent det vi hadde ventet. Frogner leder stort og har mer enn dobbelt så mange som Tranby og Sylling til sammen, noe som er helt naturlig når en tenker på at hele 80 av bygdas fullgårder lå her. Dette gir oss videre rett til å slutte at behovet for arbeidskraft var absolutt størst her. Samtidig må en lia lov til å tro at de fleste av de oppførte husmenn hadde pliktarbeid på gården som betaling for den jord som de leide - eller bygslet av bonden. Det er typisk at noen av de største gårdene i bygda har de fleste husmennene også. Således kan Frogner prestegård og Huseby briljere med hele 5 hver, Meren og Horn 4 hver, Landfall (ved Egge) og Overen hver 3, mens 12 gårder har 2 og resten må greie seg med 1.

Noe mer utførlige opplysninger utenom navn og alder blir som oftest ikke gitt. Bare stundom fins en tilføyelse som f. eks.: under Linnes: Johannes Mogensen fra Sverige og under Brurberg: Hans Jensen, 40 år, «leser for børnene her i menigheten». Videre er Thrund Jennssen Saugmester husmann under Vefferstad, på Lyngås finner vi Olluff saugmester og på Berfløt Søffrem Suendsen, Schreder. Alderen varierer fra 18 til 94 år, med storparten fra 30 til 60. Men ikke få er under 30 år, og enkelte av dem har såvidt rundet de 20. Dette skulle tyde på en betydelig økning av standen akkurat nå, for en så ung gutt kan naturligvis ikke ha vært husmann svært lenge. På den andre siden er det rimelig å anta at når alderen blir oppgitt til 70, 80 eller 90 år, må det være kårmenn vi har for oss uten noen tilsvarende husmannsplass. Selv om en trekker fra alle som står oppført som sagmester, skredder, skomaker eller lærer og dem en antar var kårfolk. skulle det likevel bli et anselig tall tilbake. Regner vi at mellom 2/3 og 3 ¼ av de 102 husmenn virkelig hadde sitt eget bruk - eller rettere sagt sin opprydda plass - kommer vi til et tall som ligger rundt 70, og det er i så fall ganske respektabelt. Sjølstendige navn på husmannsplassene er det lite og ingenting av. På Stoppen hører vi riktignok om Olluff i dallenn, på Overen bor Knud Ud-Engen og på Auvi kommer vi til Søffrenn Paradis. Vanlige plassnavn seinere som f. eks. Hagen, Bråten, Svea, Brenna, leiter vi forgjeves etter, det samme gjelder «Stua», som var det gamle navnet på en husmannsplass andre steder på Østlandet.

 

Glitre i Finnemarka.

 

Disse utførlige folketellingslistene gir oss andre interessante opplysninger også. Under gården Toverud står således oppført: «Paa Thouerød Schougen En Finde Jørgen Jacobsen 50 år». Og den samme «Jørgen Finde» opptrer i et tiendemanntall fra 1666, da han betaler 1 tønne rug og ¼ t. bygg i tiende. Han er forresten den eneste både i Syllingsdalens og Tranby annekser som utreder sin avgift i sistnevnte kornslag. Men sjølve fenomenet at vi her har en vaskeekte finne som jorddyrkende i Lier, er svært interessant, og gir oss et sikkert bevis på at også i denne bygda slo enkelte av de vandrende Suomis sønner seg ned. Forholdet var nemlig det, at rundt 1580 foregikk en rein utvandring av finner fra områdene Tavastland og Savolaks til Värmland, hvor de lutfattige utflyttere var blitt lovd jord og skattefrihet av den svenske hertug Karl. Særlig mange dro ut fra soknet Rautalampi. Noen av disse vandringsmenn slo seg ikke til ro i Sverige, men fortsatte over grensa til Norge, bl. a. til Grue Finnskog. Atter andre nøyde seg ikke med det heller, men stevnet videre mot vest helt til Sigdal. Dermed kommer Lier inn i bildet også, da ikke så få slo seg ned i de veldige skogstrekningene som ligger mellom Eiker, Modum og Lier og som den dag i dag barer navnet Finnemarka etter denne invasjonen. Nå er det i vår tid vanskelig - for ikke å si umulig - å vite helt sikkert når denne innflyttinga gikk for seg, hvor mange de var og tallet på plasser som de ryddet. Tidspunktet kan fastsettes til en gang i første halvpart av 1600-tallet, sannsynligvis i 1640-åra. Erik Pontoppidan mener at finnene kom til Norge i 1624, men det er vel i seineste laget, da de etter all sannsynlighet trengte mange år på sin vandring fra svenskegrensa og vestover til Lier-traktene. Derfor har vel Eilert Sundt rett når han regner at finnene kom til Grue ca. 1600. Sikkert er det iallfall at bosettinga for en stor del gikk for seg rundt Glitrevannet og i nærheten der, og at de fleste rydninger kom til å ligge i Modum. Men flere plasser tilhørte også Lier, som f. eks. Dammen og Damhagan. Og utenfor den egentlige Finnemarka har det bodd finner på Lelangen, Saga, Eiksetra, Sandungen og Rotoa. Vi kjenner således navnet på Erik finne, som sammen med sin «quinde» levde og døde på Lelangen. De ble begge begravd i mars 1698.

Nå er det et stort spørsmål om alle disse bruka ble nyryddet av finnene eller om det delvis var nedlagte plasser som de bare tok opp igjen. Det siste mente iallfall den myndige prest til Heggen i Modum, herr Jens Michelsen, som i et brev av 23. april 1651 til sjølveste stattholderskapet klager bittert over de «Skovfinner som sig udi Prestebollenns Skov og Mark indflytter. Presten med hans Naboer til stoer Hinder og Schade på deris Æng og Sættemark». Herr Jens ber videre om at «de effter Hans Mai. tz. naadigste Forordning måtte nedflytte sig udi Bygderne, efftersom her er (disverre) altfor mange Gaarder og Pladser for en billig Penge at bekomme, eller også effter Kongl. Forordning forføye sig paa andre Steder, hvor de retferdeligen kunde søge deris Næring og Gierning». For riktig å forstå prestens ergrelse og bekymring må vi vite at dette området hadde før ligget til prestegården, mens nyrydningsmennene bygslet sine plasser av futen og betalte avgift til ham.

Og i 1661 er tonen enda skarpere da «Menige Undersaatter i Moedums Prestegield i Buskerudtz Fougderi» ber om kongens velsignelse til å drive regulær klappjakt på de skadelige finnene, som «nedhugger och forderfuer Schauffen i Grunden». Hovedårsaken til denne forargelsen var nok finnenes måte å dyrke jorda på, nemlig først å brenne bråte av ungskogen og deretter så rug i den feite og nærende aska. Derfor ble de ofte kalt «rugfinner», gjerne i en litt nedsettende betydning. «De bønder fra Eiker, Modum og Lier» beskyldte også finnene for å slå i hjel krøtter, stjele mat og «gjøre åt» på folk og fe. Etter sagnet ble spenningen mellom bøndene og «inntrengerne» så stor, at det endte med en virkelig feide i 1665. Dette såkalte «Finneslaget» skal ha stått på åsryggen mellom Jøsslia og Borkebu, tett ved rydningen Mariplass, og her ble da finnene omringet av sine vrede motstandere og hogd ned nesten til siste mann. Tradisjonen forteller videre at de falne ble lagt i ei stor dyregrav med dimensjonene 2,5 X 10 meter. Ved graving ned til en dybde av 1-1 ½ meter er det hittil ikke funnet annet enn noen flate beinfliser, som sannsynligvis stammer fra skulderbladet på en elg. Men det forhindrer selvfølgelig ikke at det djupere nede virkelig kan finnes jordiske rester av de nybyggende pionerer rundt Glitre.

Likevel er det ikke tvil om at sagnet er betydelig overdrevet, for da amtmann Mathias Tonsberg innkalte alle finner i Finnemarka til Spone tingstue 4. januar 1686, møtte hele 33 personer. Det ville nok ha vært umulig dersom de så å si var blitt utryddet 20 år i forveien. Og her er også tonen helt annerledes, nærmest mild og vennlig: «Offuer for schrefne finner var ey nogen Paa Klage af almuen enten vedkommende Schaugen for huggelse, schoteri eller fischeri deris angrendtzende Eyendele thill preiuditze». De får attest for å være skikkelige folk som går til alters, betaler sine pålagte skatter og nyter de samme rettigheter som andre av Majestetens undersåtter. Smått om senn blandet de seg også med den øvrige befolkning både her og andre steder, f. eks. på Krokskogen, hvor det i 1660-70 skal ha vært ca. 60 ekte finner. På det sistnevnte sted har vi også flere bevarte finske navn enn ved Glitre, f. eks. Hiran, Langen, Mattisplass og Finnerud.

Enda om innflytterne fikk et bra skussmål av den kongelige amtmann, var nok folk flest litt redde dem, da de gjerne forbandt noe mystisk og trolldomsaktig ved dem. De ble beskyldt for å utføre mange slags svarte kunster, som gjerne gikk ut over både folk og fe. Hvordan det nå enn var eller - kanskje helst - ikke var med det, så viste nyrydningsmennene mange tiltalende og positive egenskaper. De var store og sterke og ikke redde for å ta et krafttak i kampen for det daglige brød. Riktignok skulle de være lite opplyste, enfoldige og lettroende og dermed overtroiske, men de var tjenstvillige og føyelige så sant de ikke ble ertet. Men da hendte det nok at kniven satt temmelig løst i slira, og da kunne det bli både ett og flere stikk. I en annen sammenheng skal vi høre nærmere om det. De fleste førte nok en heller kummerlig tilværelse, men de var harde og nøysomme, og med ekte finsk sisu slo de seg gjennom. Sannsynligvis har de satt opp sin uunnværlige badstue her som ellers hvor de kom, for det var deres styrkende sunnhetskilde. Dessuten laget de gjerne røykstue i samband med badstua for å ha tørkehus for rugen. Slike hus fins ikke igjen nå, men i låven på Lelangen er funnet en tømmerstokk med årstallet 1704. I Glitra er også funnet en møllestein, og det skulle tyde på at de har hatt kvernhus. Hvor mange slike finske rydningsmenn vi får i Lier på 1600-tallet, er umulig å si. Utenom Finnemarka og de for nevnte plassene i nærheten av den, vet vi at det var en finne på Svarteberg i 1686. Han het Henrik Henriksen og var født i Gunder-skoug sokn i Värmland. Futen, Johan von Cappelen, gir finnen den attest at han kommer til tinget når «paabiudis». Henriks bror, Erik, bodde på Justad, og hadde hele 8 barn. Ellers veit ikke futen om at flere finner «udi fogderiet paa nogen maade at opholde».

Dessuten hører vi om en Henrik Lauridsen, som skal bo mellom «Berom og Lier», at han har ryddet, brent og sådd en rugbråte på Vefsrud. Dermed kommer han på kant med Steen Horn, som har skjøtebrev på gården, utstedt av «kongelig Commissarius». Finnen bor mindre enn en halv fjerdings vei fra bråten, som han, tradisjonen tro, har bygd badstue på. Den rug som er dyrket på bråten, utgjør to fulle stakker og storparten av en tredje, «som dog mesteparten er aftorcken». I den «opbygte badstue» er en sekk på 3 tønner, og hele kornmengden blir anslått til 40 tønner. Vi skjønner således at det var ikke små rugavlinger de kunne trylle fram av disse fruktbare bråtene, iallfall de første åra. Men etter at det ikke var flere passende bråter å brenne, måtte også finnene gå over til å dyrke jorda på vanlig måte.

Dette er i store trekk hva de sikre historiske kilder forteller oss om det finske landnåm i Lier. Ved siden av fins det, som sagt, mange sagn om de fremmede innvandrerne, men dem kan vi ikke tro fullt og fast på. Ett av disse veit å berette at en finnefamilie med sine tamrein holdt seg på åsstrekningen mellom Sylling og Drammen i lengre tid. Resultatet ble bittert fiendskap mellom bygdefolket i Lier, Modum og Eiker på den ene sida og de inntrengende nomader på den andre. Heldigvis endte det med fred og forlik, idet finnen skulle få som hamnemark hele området som helte ned mot Glitrevannet. Dette ble da kalt Finnemarka, sier sagnet, som bl. a. sikkert er kommet i skade for å forveksle finner med samer. Ellers er det sannsynlig at de eldste plassene rundt Glitre ble ryddet lenge før finnene fant veien dit. Enda om det således er vanskelig å skjelne mellom historisk virkelighet og fantasifylt dikting omkring de sagnomsuste Suomis sønner, kan det ikke være tvil om at de var med i det store nyrydningsarbeidet som foregikk i Lier på 1600-tallet. De var ikke alltid så velsett til å begynne med, men etter hvert smeltet de nok sammen med befolkningen og mistet litt av sitt særpreg både på den ene og andre måten, enten det nå gjaldt skikker, levevis eller jordbruksdrift. Likevel var myndighetene skeptiske mot dem når de f. eks. i Skogordinansen av 12 mai 1683 bestemte strenge straffer for bråtehogst og «Skovsild, og hvis han er en Skovfinne, som bor på Skovene eller en Løsgjenger, bør han straffes på Livet».

Men det var ikke bare nyrydding av ødegårder, husmannsplasser og rugbråter som gikk for seg i Lier på denne tida. Vi får en utviding og oppdeling av enkelte eldre gårder også. Denne gårddelinga kan en følge forholdsvis lett, da de nye partsbrukerne på de eldre gårdene gjerne straks kommer med i skattelistene. Det gjaldt naturligvis for myndighetene ikke å gå glipp av sine rettmessige skatter og avgifter. En slik oppdeling av gårdene foregikk svært ofte innenfor den nærmeste familie, f. eks. mellom to brødre eller andre nærskylde, og den er vel først og fremst en følge av en viss «overbefolkning." I Lier ser det ut til at gårddelinga setter inn for alvor etter 1620, for i 1617 er gårdtallet lik brukertallet, mens vi i 1645 finner 20 flere brukere enn gårder. Da er det 2 bruk på Valle, Stein, Landfall, Berfløt, Haugerud, Justad Ytre, Rød, Mørk, Sjåstad, Egge, Kvakstad, Øksnevoll, Kosrud, Reistad, Opsal, Valstad, Gunnerud, Svarteberg, Røyne og Tveiten. Og delinga fortsetter, slik at i 1665 er brukertallet kommet opp i 238, mens gårdtallet er 202. Følgende gårder har da 2 brukere: Berskog, Landfall, Lian Nordre, Huseby, Valle (begge gårdene), Sandåker Stein, Saue, Haugerud, Justad Ytre, Eriksrud, Renskog Søndre, Meren, Meren Søndre, Gifstad, Svere, Mørk, Haskoll Søndre, Ila, Mørk Ytre, Sørum. Alle disse var fullgårder, men dessuten hadde 3 halvgårder i Frogner 2 brukere: Høvik, Kosrud, Ellevog. I Tranby var det 3 brukere på fullgården Opsal Øvre, og 2 på Overen, Tranby, Hennum og Opsal Nedre. Halvgården Haverstad under Skjeggerud og ødegårdene Grøstad Vestre, Eikeberg, Gravdal og Kittelsrud hadde også hver 2 brukere. Som rimelig kan være, er oppdelinga mindre gjennomført i Sylling, og her finner vi bare halvgårdene Hørte og Gurandsrud pluss ødegårdene Røyne Nordre, Fuglerud og Tveiten med 2 brukere.

Sammenligner vi de delte gårdene i 1645 med dem fra 1665, ser vi at det stort sett er de samme navnene som går igjen ved siden av de nye som er kommet til. Det skulle fortelle oss at delinga er varig og ikke rent midlertidig, som når en sønn eller svigersønn overtok en del av gården på forskudd, for så seinere å overta resten når foreldrene falt fra eller tok føderåd. Mange av de nye partsbrukerne er sikkert fremmede folk, det skulle iallfall navna tyde på, mens andre, som nevnt, vel er i slekt med familien på det eldre bruk. Tar vi for oss de tre brukere på Opsall Øffre i 1665, så heter de: Mens Halduorsen, 22 år, Thrond Suendsen, 32 år og Oluff Halduorsen, 62 år. Den første bruker 1/2 av gården, de to andre ¼ hver. Nå skulle en kanskje tro at den første og siste er brødre, men med en aldersforskjell på nøyaktig 40 år, blir vel det mer enn tvilsomt. Som vi ser, står hver bruker oppført med en bestemt part av gården, som vedkommende også da hefter for. Dette går nok tilbake på de eldste skatteenhetene fra gammelnorsk tid, da hver gård som sådan måtte svare bestemte summer i vissøre, leidang og foring. Ble det så flere brukere på gården, måtte de dele disse avgiftene etter en viss kvote. Derfor kan samme gårdsnavn opptre både 2 og flere ganger i skattelistene, dersom gården var delt i gammelnorsk tid og den ikke ble lagt øde etter svartedauen. Men dersom det var tilfelle og den så ble tatt opp igjen av en mann og skattlagt for den eventuelt seinere atter ble delt, ja da opptrådte den bare som en gård.

Ut fra det som nå er omtalt om nyrydding, gjenrydding og gårddeling, skulle det være mulig å danne seg et noenlunde riktig totalbilde av jorddyrkingsforholdene i Lier på 1500 og 1600-tallet. En oversikt over gårdtallet fra 1577 til 1690 vil se slik ut:
 

1577:

1593:

1617:

1650:

1665:

1690:

Frogner:

            

Fullgårder:

85

83

85

79

80

77

Halvgårder:

27

30

28

30

31

32

Ødegårder:

8

6

9

10

9

11
             

Samlet:

120

119

122

119

120

120
             
             

Tranby:

            

Fullgårder:

10

11

11

15

15

15

Halvgårder:

12

12

14

10

10

10

Ødegårder:

11

15

19

20

20

19
             

Samlet:

33

38

44

45

45

44
             
             

Sylling:

            

Fullgårder:

7

7

7

7

7

8

Halvgårder:

5

6

5

8

10

9

Ødegårder:

7

11

23

21

20

21
             

Samlet:

19

24

35

36

37

38
             

I Lier:

172

181

201

200

202

202

 

Tar vi så for oss brukertallet i 1665, gir det følgende bilde:
   

Frogner:

Tranby:

Sylling:

Lier:

Bruk på fullgårder:

99

22

7

128

» » halvgårder:

34

11

12

57

» » ødegårder:

9

22

22

53
         
 

142

55

41

238

 

Når vi drar en sammenligning mellom disse tallene og de tilsvarende på gårdene fra samme år, finner vi straks at fullgårdene i Frogner er de mest oppdelte, mens de aller fleste ødegårder fremdeles bare har en bruker. Dette svarer akkurat til det en kunne vente, for de sentrale og lettdrevne gårder i hovedsoknet måtte naturligvis gi større muligheter for nydyrking og «matauk» enn de mindre enheter på mer avsidesliggende steder. Oppdelinga fortsetter videre utover i hundreåret, det kan vi kontrollere av tiendemanntallet fra 1690. Ifølge dette var det i

Frogner 120 gårder med 154 brukere

Tranby 44 » » 50 »

Sylling 38 » » 44 »

Lier 202 gårder med 248 brukere

 

Også i denne perioden er framgangen størst i Frogner med 12 nye brukere. Tranby derimot viser nedgang i antall bruk, noe som vel kommer av at enkelte ødegårder ble lagt inn under andre eiendommer.

I nær sammenheng med den kraftige ekspansjons- og nyryddingsperioden står også befolkningsveksten. Nå har vi ikke noen helt pålitelig og fullstendig folketelling i Norge før 1769, og den 15. august samme år bodde 3530 mennesker i Lier, 1629 «mandfolk» og 1901 «Fruentimmer». Heldigvis fins det oppgaver fra tidligere tider også, således gir f.eks. manntallsregisteret over koppskatten 1645-46 oss gode opplysninger ved siden av folketellinga 1664-65, som er nevnt flere ganger før. Ellers har vi manntallet fra 1711, som egentlig var en fortegnelse over alle personer som bar sko og derfor skulle betale en særskilt skoskatt. Selv om en må regne de tre siste kildene som mer eller mindre ufullstendige, hjelper de oss til å få et noenlunde riktig bilde av folkemengden i Lier utover 1600-tallet.

For å ta koppskatten først så ble den i 1645-46 lignet ut på alle personer over 15 år med 8 skilling for hvert medlem av en bondefamilie, 6 skilling for ødegårdsfolk og 8 skilling for strandsittere. Embetsmenn og adelige måtte punge ut mel helt andre summer, det fikk « Velbårne Jon Eudenson» på Gullaug føle med sine 18 daler for seg sjøl, frue og datter. Ifølge dette manntallet betalte 801 personer i Lier koppskatt, og de fordelte seg slik:
 

Frogner:

Tranby:

Sylling:

Lier:

Bondefolk:

276

93

83

452

Tjenestefolk:

133

24

14

171

Husmannsfolk:

15

10

9

34

Embetsfolk:

5

0

0

5

Andre:

3

0

0

3
 

432

127

106

665

+ Strandsittere på Bragernes

      

136
         
       

801

 

Legger en så reint skjønnsmessig til 80% for alle barna under 15 år, kommer vi fram til tallet 1442, som sannsynligvis er i underkant av det virkelige folketall i bygda på denne tid.

Vår neste kilde er folketellinga 1665, som var landsomfattende og gjaldt vanligvis for alt av mannkjønn over 12 år. Men sokneprest Jens Nielsen til Lier var så samvittighetsfull at han for sikkerhets skyld tok med gutter helt ned til 10 år og kom til følgende tall:
 

Frogner:

Tranby:

Sylling:

Lier:

Bondefolk:

203

69

55

327

Tjenestefolk:

80

25

16

121

Husmannsfolk:

75

21

21

117

Håndverksfolk:

3

2

6

11

Strandsittere:

0

0

2

2

Fattigfolk:

1

0

0

1

Embetsfolk:

2

0

0

2

Borgere:

1

0

0

1

Andre:

4

1

3

8
         

Samlet:

369

118

103

590
         

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Som vi ser, fører ikke den nidkjære herr Jens opp strandsitterne på Bragernes, men dem må vi ta med i beregningen for sammenligningens skyld. Med strandsitter mentes en mann som eide sitt eget hus og bygslet tomten på livstid. Skal vi så prøve å finne totalfolketallet i 1665, kan vi anslagsvis legge til 52% for alle gutter under 10 år, og dermed får vi 887 mannspersoner. Deretter plusser vi på 110% for kvinnene, og vi har et samlet tall på 1865. Går vi videre ut fra at de voksne strandsitterne på Bragernes har økt fra 136 til f. eks. 150 på disse 20 åra og vi fremdeles legger 80% til for barna, er vi oppe i 270 personer på Bragernes. Dermed skulle det bli et samlet folketall i Lier på 1865 + 270 = 2135.

Professor Aschehoug har i sine «Statistiske studier over folkemengde og jordbruk i Norges landdistrikter i det syttende og attende aarhundrede» anslått folkemengden i Lier til 2260 på denne tid, og da er Bragernes medregnet. Det tallet vi er kommet fram til på grunnlag av de tilgjengelige kilder, avviker svært lite fra professorens. Derfor må vi vel ha lov til å gå ut fra at det i 1665 bodde ca. 2200 mennesker i bygda, og det var et temmelig høyt tall i datida. Professor Aschehoug mener at Lier hadde 12,7% av folkemengden i Buskerud amt. Med sin naturlige fruktbarhet og heldige beliggenhet var det rimelig at bygda kom til å spille en dominerende rolle i naturalhusholdningens periode, som stort sett varte fremdeles.

Manntallet fra 1711 kan ikke gi så sikre opplysninger, for nesten alle husmennene er utelatt, enten de nå var skoløse eller ikke. Riktignok ble alle i Lier fra prekestolene oppfordret til å komme med sine oppgaver på tinget 29. april. Presten har «compareret» på foranmeldte tid og sted, men den største del av almuen kan ikke skrive, så han har måttet motta deres muntlige opplysninger i nærvær av «laugrettet.» Enda om sokneprest Hans Angell sikkert gjorde seg størst mulig flid og «forrettet» sitt arbeid i «al underdanighet,» er listene langt fra fullstendige til å bedømme folkemengden. Men noen tall bør nevnes, om ikke for annet enn å konstatere hvor mange skoeiende personer som fans i bygda. I Frogner er tallet 800 på gårdene og 12 husmenn, i Tranby 280 og ingen husmenn, i Sylling 280 og 10 «husfolk», til sammen 1382. Tallet på bruk er 248, det skulle da gi en gjennomsnittlig folkemengde på 5 ½ menneske pr. bruk. Nå fins det noen få bruk som hører til en bonde på en annen gård, derfor bodde det nok bortimot 6 personer på hver bondegård i Lier rundt 1700. Det stemmer godt med det resultat som professor Holmsen er kommet til for Eidsvolls vedkommende på samme tid. Tallet for husmannsfamilien skulle bli litt over 4, men her er materialet temmelig spinkelt, og statistikken av den grunn lite representativ. Likevel er det god grunn til å anta at det ikke ligger altfor langt fra sannheten, kanskje litt overdrevet. I Eidsvoll lå det mellom 3 og 4. Tar en f. eks. de 102 husmannsplassene i Lier 1665 og sammenligner med de oppgitte husmannsfolk samme år, 117 + 52% = 178 + 110% for kvinnene, i alt 374, blir husmannsfamilien i Lier på ca. 3,7 personer. Dette er et særdeles beskjedent tall i forhold til de barnerike familier i de små Husmannsstuene fra forrige århundre, da ungetallet gjerne kunne gå opp i både 10 og 12 levende pluss en liten flokk som ikke var sterk nok til å vokse opp i den grå armoda.

I forrige kapitel er tallet på matrikkelgårder i hevd ca. 1500 anslått til 145. Gjennom de neste hundreåra stiger dette til ca. 250, takket være nyrydding, gjenrydding og gårddeling. Ved siden av det har bygda fått langt over 100 husmannsplasser pluss noen rugbråter. Regner vi den gjennomsnittlige bondefamilie omkring 1500 på 6 personer, skulle det gi et folketall på 870 foruten noen eventuelle strandsittere på Bragernes, kanskje 900 alt i alt. 200 år seinere er folketallet sannsynligvis omtrent tredoblet samtidig som mengden av gårder har økt med 70% og en ny jorddyrkende stand er skapt. Framgangen i jordbruket må da ha vært kolossal, og ødeleggelsene og skadene etter den store mannedauen er nå endelig overvunnet. Tilsynelatende stanser utviklingen opp rundt 1650 hvis en ensidig betrakter nyryddinga og gjenryddinga, for da tok det så smått til å minke med ledig jord egnet til nydyrking. Men så skyter oppdelinga fart, og vi må anta at gjennom den blir gårdene holdt bedre i hevd og jorda bedre stelt. I siste halvparten av århundret stiger folketallet fremdeles uten at tilstrekkelig ny jord er for handa, dermed får mange seg en liten husmannsplass og livberger seg med arbeid hos bonden. Kanskje noen også kunne skaffe seg et levebrød på andre felter enn i sjølve modernæringa. Som vi snart skal se, var næringslivet i ei typisk jordbruksbygd som Lier ikke fullt så ensidig nå som 200 år tidligere, enda om det ikke var særlig differensiert.

Ikke alle blant bøndene hadde hatt like stort utbytte av denne kraftige ekspansjonen i jordbruket. Av folketellingslistene fra 1665 går det fram at de såkalte tjenestefolk var tallrike, ja de overgikk sogar husmennene. Her har forholdene endret seg mye siden slutten av mellomalderen da bøndene hadde få eller ingen tjenestefolk på sine noenlunde jamstore gårder. I 1665 var det 3 drenger på hver av gårdene Huseby, Egge, Nedre Brastad, Viker og Nordal, mens 17 andre gårder hadde 2 tjenestegutter hver og ca. 70 nøyde seg med en hver. At ikke alle disse drengene kunne være fullverdige arbeidskarer, må en ha lov til å anta når en hører at alderen gikk helt ned til 7 år, og svært mange var fra 10 til 14 år. Sannsynligvis gjorde ikke alle tjeneste som vanlige gårdsgutter, for ved flere står antegnelsen: «lerrer Børn»,således gjelder det «Willhelm Friedrichsen fra Børestad i Sielland,» som er en av de tre drenger på Nedre Brastad. Om denne Willhelm utførte både åndens og håndens arbeid på gården, veit vi ikke, men usannsynlig er det ikke. De fleste av gårdene med størst tjenerskap lå, som rimelig kan være, i hovedsoknet, og her bodde også bortimot 2/3 av husmennene i bygda. Den sosiale og økonomiske ulikheten må da ha vært atskillig større der enn i anneksene, hvor gårdene var mindre og husmenn og tjenere færre.

 

«Høe- og Korn-Afling». Bilde fra Pontoppidans «Norges Naturlige Historie».

 

Skal en få et noenlunde riktig inntrykk av de økonomiske levevilkårene den gang, er det ikke nok å vite at gården var så og så stor med 1, 2 eller 3 drenger pluss like mange tjenestejenter. Nei, en må da ha litt greie på både buskap, utsæd og avling skal en kunne bedømme forholdene og kanskje sammenligne dem litt med seinere tiders. For lite hjelper det om gårdene er store og tjenerne mange hvis ikke jorda gir lønnsom avling og buskapen rimelig avdrått. Fra åra omkring 1660 fins heldigvis flere oppgaver over husdyrhold, utsæd og avling, men alle er ikke like uttømmende og pålitelige. I 1628 ble skrevet ut en såkalt kvegskatt, og etter listene over den skulle det være 747 kyr og kviger pluss 515 sauer i hele Lier. Dette er altfor lite, for bare 85 brukere står oppført, og vi veit ikke hva slags prinsipp som er fulgt ved utskrivinga.

Omlag 30 år seinere, i 1657, kom en ny kvegskatteliste, og den tar med alle husdyr over 1 år rundt om på gårdene, men for Liers vedkommende er oppfort dyr fra bare 2 husmenn. Likevel er den fyldig, og sikkert temmelig nøyaktig. Fire år etter kommer Landkommisjonen med sin jordebok, og fire år deretter matrikkelverket og folketelling. Til slutt har vi så tiendeoppgaver fra 1666 og 1690, så kildene skulle her være både mange og utførlige. Tallene fra de forskjellige år avviker litt fra hverandre, men ikke mer enn at de kan gi et riktig helhetsinntrykk, enda om detaljene stundom kan være litt unøyaktige. Disse oppgavene bygger delvis på opplysninger fra bøndene sjøl, og ut fra en almenmenneskelig vurdering skulle de ikke være for høye, da de jo danner grunnlaget for mange skatter og avgifter. Rimeligvis er det rettest å holde seg til de største tallene, og dem gir kvegskattelistene fra 1657 oss hva husdyra angår. De er mest utførlige idet både sauer, geiter og svin blir tatt med i motsetning til Landkommisjonens oppgaver som omfatter bare sauer ved siden av hester og storfe. Etter disse listene skulle husdyrholdet 1657 i Lier være følgende:
 

Hester:

Kyr:

Kviger:

Sauer:

Geiter:

Svin:

Frogner:

276

790

400

800

33

335

Tranby:

83

290

134

240

4

72

Sylling:

69

231

150

240

9

72
             

Lier:

428

1311

684

1280

46

479

 

Tar vi så disse tallene, som vel er i snaueste laget, og deler med antall bruk, kan vi finne et slags gjennomsnitt på hver oppsitter. For hovedsoknets vedkommende skulle det bli omtrent 2 hester, bortimot 6 kyr, omkring 3 kviger, 6 sauer, ei kvart geit og 2-3 svin på hvert bruk, i Tranby 1 ½ hest, 5-6 kyr, 2 ½ kvige, 4-5 sauer, 1/13 geit og 1 ½ svin, i Sylling 1-2 hester, snautt 6 kyr, 3-4 kviger, 6 sauer, ei kvart geit og nesten 2 svin. Husdyrholdet i Sylling kunne nesten måle seg med det i Frogner, mens Tranby ligger litt etter. Det ville kanskje være av interesse å sammenligne Lier med landet ellers når det gjaldt feavl på denne tid. Professor Aschehoug har regnet ut gjennomsnittstall for hele landet i 1665, og han mener at det da falt

1,28 hest, 8,57 storfe og 9,79 småfe pr. oppsitter.

For Lier skulle de samme tall i 1657 bli omtrent

1,8 hest, 8,5 storfe og 7,7 småfe pr. bruk.

 

Siste side av «Tiende Mandtals Register ofver Lier Prestegield» for 1693 med «Laugrettens signeter» under. Lagrettemedl. var: Joen Walle, Joen Judstad, Haagen Egge, Jens Torstad, Lauge Staache, Knud Sorum, Olle Enger og Johannes Enger.

 

Hesteholdet i Lier på den tida lå altså langt over landsgjennomsnittet, men tallet på storfe stemmer fint, og småfeholdet var påtakelig mindre. Dette er vel heller ikke så unaturlig, når en tenker på de mange fine og flate gårdene her hvor behovet for hestehjelp var stort. Dessuten dreiv de fleste av bøndene leiekjøring, særlig for Bragernesborgerne. Sauer og geiter derimot var avhengige av utstrakte beiter, og det fans ikke overalt i bygda.

På enkelte av gårdene var husdyrholdet riktig stort, f.eks. på Eriksrud med sine 4 hester, 11 kyr, hele 33 kviger, 12 sauer og 6 svin, og Viker med 4 hester, 17 kyr, 13 kviger, 8 sauer, 1 geit og 3 svin.

Storgården Sjåstad kan likevel vise fram den mest assorterte samling: 5 hester, 12 kyr, 12 kviger, 13 sauer, 10 geiter, 6 «Bücher» (bukker) og 8 svin. Men så hadde jo gården store skoger og god hamnegang til krøttera sine. Av mer originale og ubestemmelige husdyrraser må nevnes «l kirke-ko» på Hennum. Dette gjelder sikkert ei såkalt leieku som kirken eide. At kirken leide ut kyr til bøndene for en viss årlig betaling, var slett ikke uvanlig. I 1667 stevner således «Herr Commissarius Mechelborrig» en del bønder for ikke å ha betalt landskyld og kuleie til Frogner kirke, blant andre «Peder Rød leie av 1 ko udi 4 år hvert år ½ daler er 2 daler.» Nøyaktig samme sum må også Torgjer Justad punge ut med. Dette var ei ganske drøy leie når en tenker på at prisen på ei vanlig bra ku lå omkring 3 daler.

Som nevnt, er Landkommisjonens tall på husdyra i Lier noe lavere, men avvikene er ikke større en at det blir unødvendig å ta dem med her. Derimot må vi undersøke litt nærmere korndyrkinga, og da kan vi støtte oss både til landkommisjonen av 1661 og tiendeoppgaver fra 1666 og 1690. Dessverre har ikke alle gårdene ytt tiende, men de er ikke flere enn at det går an å gjøre et skjønnsmessig tillegg for dem. Fra 1661 ser oppgavene for utsæd og avling slik ut:
 

Blandkorn:

Havre:
 

Utsæd:

Avling:

Utsæd:

Avling:

Frogner:

78

460

783

2450

Tranby:

19

160

186

670

Sylling:

14

115

171

530
         

Lier:

111

735

1140

3650

 

På Rype betalte de ½ setting rug i tiende (1 setting = 1/12 tønne), og det skulle gi en avling på bortimot ½ tønne. Gjør vi så et tillegg på f. eks. 250 tønner for Stein, 2 Gullauggårder, Østre Kjøsterud, Frogner prestegård og Hval, får vi en total kornavling i Lier på ca. 4635 tønner. Men den virkelige avling måtte være større, ellers ville det ikke en gang bli 2 tønner til hver person når såkornet er trukket fra. Nå hadde det riktignok vært krig i Danmark og Norge like før, men Østlandet ble ikke hjemsøkt og herjet av svenskene og derfor skulle vel ikke den influere noe særlig på kornhøsten i Lier-bygda, enda mange hadde vært utkommandert.

Tiendeoppgavene fra 1666 forteller om et mer differensiert åkerbruk, idet avgiften nå blir betalt med seks forskjellige kornslag (hvis en da skal regne erter som et sådant) pluss lin. Havren leder fortsatt stort med en avling på 3740 tønner og 10 settinger, så følger blandkorn med 640 tn., rug 220 tn. 5 set., (sikkert et resultat bl.a. av finnenes bråter), hvete 56 tn. 3 set., bygg 53 tn., erter 15 tn. 5 set., til sammen 4726 tønner. Også denne gang er det flere tiendefrie gårder, som f. eks. den adelige setegård Søndre Gullaug, og andre som ikke står oppført, i alt 10. Da dette for det meste er store bruk, må en ha lov til å plusse på med anslagsvis 400-500 tønner slik at den totale kornavling skulle bli omkring 5200. Men selv dette tallet er ikke noe å skryte av, for fremdeles gir ikke jordbruket i Lier 2 tønner til hver innbygger etter at såkornet er trukket fra. Regner vi ikke med strandsitterne på Bragernes, men lar dem sørge for seg sjøl, blir det likevel ikke stort mer til hver enn det tall som nettopp er nevnt. Og det er ikke mer enn folk til vanlig måtte nøye seg med i de dårlige åra etter mannedauen. Nå fins ikke noen sikre oppgaver over avling i Lier på 1500-tallet og tidlig på 1600-tallet, men det sannsynlige er at auken i kornavling, enda den trolig var større enn de oppgitte tall, ikke holdt tritt med folketilveksten. Dermed blir det mindre korn pr. innbygger rundt 1700 enn det hadde vært 100-200 år tidligere. Tiendeoppgavene som vi har fra 1690-93 viser også dette. Enda om vi tar det beste kornåret av disse fire, nemlig 1692, så ble det da betalt i tiende: 432 tønner og 5 ½ skjepper havre, 88 tn. 3 ½ sk. blandkorn, 17 tn. 1 sk. rug, 5 tn. 3 ½ sk. hvete, 1 tn. 6 sk. bygg, og 1 tn. ½ sk. erter. (1 skjeppe = 1/8 tønne). Denne tiende skulle svare til en avling på bortimot 5500 tønner, og legger vi så til den avgiftsfrie grøden, blir den samlede avling sannsynligvis ca. 6000 tønner. Men 1692 må ha vært et relativt godt år, for i 1693 er tienden redusert med nesten 30 %. Ifølge professor Hasund var både 1691, 1692 og 1693 såkalte «skinår», men det er vel tvilsomt for Liers vedkommende, da som for nevnt, tienden er større i 1692 enn i 1690. En annen ting som kunne være verdt å undersøke, er forholdet mellom utsæd og avling. På den tida var ikke kornslaga noe særlig follrike, når vi ser bort fra rugen i bråtene, for den kunne stundom gi helt eventyrlige avlinger, skal en tro Erik Pontoppidan, som skriver at «naar alting gaar vel, kand vel efter een enkelt Skieppe Braate-Rug høstes Sex, ja undertiden Otte til Ti tønder av den allerudvaldeste Rug.» For Lier og Eiker regner professor Aschehoug med et middelfoll på 8 for hommelkorn, 5 for bygg, 4,2 for blandkorn og 2,5 for havre i 1665. Takket være Landkommisjonens grundige undersøkelser, kan vi sammenligne et par av disse tallene med de tilsvarende i 1661, nemlig for blandkorn og havre, som er anført tidligere.

Dersom tallene er riktige, skulle blandkornet gi 6,6 foll og havren 3,1, altså betydelig mer enn ifølge antagelsene for 1665. Nå må en vel ha lov til å regne med at åkerjorda i Lier den gang som seinere var mer follrik enn mange andre steder i landet. Middelfollet for alle kornslag i landet var 3,36 i 1665, mener professor Hasund, og Lierbygda lå nok over det. Dessverre kan vi ikke kontrollere det nøye, da Landkommisjonen bare har oppgaver for blandkorn og havre, eller are, som den blir kalt. Ikke alle kornslag var like gjæve, og den innbyrdes verdi ble angitt i forhold til bygg. Hommelkorn, en blanding av hvete, rug og gjerne litt erter, var det fineste med en byggverdi av 11/3, så fulgte bygg, blandkorn med 2/3, mens havre måtte nøye seg med ½ . Lier som fortrinnsvis dyrket det «simpleste» kornslaget, havre, kom altså ikke opp i noen særlig høy byggverdi. Professor Aschehoug setter denne til 0,70 tønne pr. individ i 1665 for Lier, Røyken og Hurums vedkommende, men dette tallet er sikkert for lavt når det gjelder Lier. Det er rimeligere å anta at det lå et sted mellom 0,80 og 0,90 og dermed ikke så langt fra det tall han oppgir for Eiker, 0,92. Gjennomsnitt for alle landdistriktene var 0,87. På mange av gårdene i bygda fans fra gammelt av kverner - eller bekkekverner - hvor kornet ble malt. Landkommisjonen fører opp i alt 22 bekkekverner, 12 i Frogner, 5 i Tranby og samme tall i Sylling. Disse sto på følgende gårder: Landfall (Åssiden), Viulstad (2), Berfløt, Øksne, Justad, Foss, Auvi, Vefferstad, Sjåstad, S. Linnes, Dauerud, Buttedal, Lyngås, Klemmetsdal, Rype, Stabekk, Horn, N. og S. Solberg, Hørte (2).

Men hvor stor denne byggverdi var eller ikke var i Lier, og hvor godt eller skrøpelig kornet ble malt, så står en ting klart: Bygda kunne i vanlige kornår ikke brødfø sin befolkning. Om den greidde det i såkalte kronår - som det visstnok var uhyggelig lenge mellom - kan tenkes, særlig når det gjelder havre. I alle tilfelle måtte mange liunger kjøpe korn og andre matvarer utenfra, og da først og fremst i det nærliggende Drammen. Til det trengtes penger, som de var nødt til å skaffe seg ved siden av sitt egentlige sjølforsynende jordbruk. For det var da hyggelig om de kunne ha råd til å unne seg litt utover det ensformige kosthold av gårdens egne produkter som korn og kjøtt. Det ville være fristende med litt variasjon av fisk og sild samtidig som enkelte nok ønsket å fiffe seg opp med finere klar enn det stive og grove vadmel de gikk i til hverdags. Dessuten var nytelsesmidler som tobakk og brennevin blitt stadig mer uunnværlige for mange. Skulle de så ved siden av alt dette greie de store skatter og avgifter, måtte de ha mye mer kontanter å rutte med enn forfedrene i mellomalderen hadde hatt. Heldigvis for liungene kunne de i en viss utstrekning tilfredsstille sin trang til en mer variert levemåte. For det første lå bygda sentralt til med forholdsvis lett adgang til sjøen og dermed omverdenen, og for det andre hadde den naturherligheter ved siden av jorda som skulle vise seg å bli verdifulle.

 

Tresking. Bilde fra Olaus Magnus: Historia de gentibus septentrionalibus.

Gårdsregister

Innhold