Sammenligner vi også her forholdet husmann-gård med eller uten skog,
får vi samme resultat som før: Flest husmannsplasser under de mer skogrike
gårder, nemlig 147, mens det er 18 under svært skogfattige gårder og 35
under de helt skog løse (fremdeles 9 under prestegården.) Dette styrker
oss i trua på at behovet for arbeidskraft jamt over økte til mer skogrik
gården var på grunn av at sysselsettingsmulighetene utenom sjølve
onnetidene måtte være gunstigere for en bonde med skog enn for en
yrkesbror uten. Av verditakster, f. eks. fra 1803, ser vi også at en
skogrik gård ble vurdert atskillig høyere enn en skogløs med tilsvarende
jordvidde og buskap. Nå kunne nok ikke husmannen berike seg på bondens
bord og tømmer, men kanskje det skaffet ham sikrere arbeid og mer brød enn
om han måtte flakke rundt hos andre. Også i Lier fins eksempler på at to
gårder kunne ha en husmann sammen, som f. eks. på Viulstad, der hver gård
hadde en halv husmann.
Myra.
På disse små og ofte skrinne plassene måtte det bli en mager levemåte
for husmannen og hans familie. Som tidligere omtalt, sådde han i 1723
gjennomsnittlig 2/3 tønne korn, overveiende havre.
Ifølge det oppgitte middeltallet 3 foll for denne kornsorten da skulle det
gi en avling på 2 tønner. Strekker vi oss til 4 foll, blir høsten
bortimot 3 tønner, men selv det var for lite til å mette en munn på
husmannsplassen, som oftest hadde mange å brødfø. Familiefaren og -mora
var derfor nødt til å søke det manglende utkomme utenfor sjølve plassen,
og jordeieren ble da oftest den nærmeste å ty til. Stundom kunne denne
være far til husmannen, som da gjerne var en yngre sønn på gården. Om
dette forekom ofte eller sjelden, er vanskelig å si, for kildene er
utilstrekkelige her. Men fra skrifter og tingbøker fins enkelttilfelle, som
f. eks. i 1785 da bonden Knut Olsen Haugerud stevner sin sønn husmann
Gullik Knutsen, for gjeld. Først skylder han 4 daler i avgift for plassen,
så har han lånt 1/2 daler og endelig er 7 tønner
korn ubetalt. Dessuten krever han erstatning fordi Gullik har brent gjerdene
på plassen og ødelagt husa. Faren blir forresten i et annet høve omtalt
som «en trettekjær mann», med det forklarende tillegg at han er «halling
av geburt». Rasediskriminering var altså ikke et ukjent fenomen i gamle
dager heller, selv ikke i den forholdsvis fredelige Lierbygda.
Slike tretter mellom bonde og husmann var nok ikke sjeldne, for ofte
forelå ikke skriftlige kontrakter, men bare muntlige avtaler, og disse ble
vel ikke alltid holdt. Likevel nevnes festevilkår og arbeidsplikt i enkelte
skifter, således i 1751 fra Vestre Meren, som har 2 husmannsplasser,
Rundtom og Ollestua. Den første er «accordert bort for 11/2
arbeidsdag ukentlig, der for året utgjør 6 daler 48 skilling,» men
den siste slipper med 1 dag pr uke, a 8 skilling. Dette var en vanlig
daglønn den tida, noe som også går fram av Essendrops Lier-beskrivelse
1761. Han oppgir daglønna for en husmann til 6 sk. og kosten i
vinterhalvåret 14/10-14/4, ellers var det 8, unntatt i høyberginga da den
gjerne steig til 12. Derfor må husmann Gunder Svendsen på Rundtom sies å
være heldig som fikk 12 sk. daglig for 78 dager han hadde arbeidet for enka
og arvingene på Meren. Til bevis la han fram «den tallstokk hvorpå er
oppskåren så mange arbeidsdager som Gunder Svendsen haver gjort fra den
tid, nemlig d. 14. april 1750, da siste regnskap med afgl. Ole Pedersen
Meeren er gjort» og til denne døde. Samme betaling får han også pr. mål
åker, som han har skåret i lag med kona. Husmannen Jacob Christensen på
Ollestua hadde også arbeidslønn til gode etter 12 sk. daglig, og beviset
hans var den selvsamme tallstokk. Etter at lov om «Forligelsescommissioner»
kom den 20. jan. 1797, finner vi ofte tretter mellom bønder og husmenn
nevnt i protokollene. Dersom det ble forlik, gjaldt jo det som en slags
kontrakt, som dermed kan gi oss gode opplysninger om forholdene. I 1802
stevnet Amund Amundsen Sylling husmann Gulbrand Eriksen for kommisjonen med
krav om enten å levere tilbake det han hadde innhegnet for mye til plassen
Langjern, eller å «erlegge» en forhøyet årlig avgift. Stevningen
resulterte i følgende forlik:
1) Husmannen Gulbrand Eriksen beholder fremdeles hva han hittil har hatt
innhegnet fra gården Sylling, som plass kalt Langjern. imot at han
2) derav erlegger årlig avgift 6 dlr., som tar sin begynnelse fra
inneværende års 1. jan. og betales hvert års 24. des.
3) Når og så ofte husbonden Amund Amundsen måtte behøve å påkalle
ham, skal han uvegerlig innfinne seg til arbeid imot 8 sk. daglig alle
årets tider og 12 sk. daglig i høyslåtten, alt på jorddrottens egen
kost.
4) Husmannen tillates å la sine kreature havne i jorddrottens havning
med dennes egne kreature, etter at høyslåtten er til ende.
5) Hva jorddrotten og husmannen kan tilkomme hos hinannen, skal hvert
års jul være avgjort for det forbigangne år.
6) Når husmannen ikke tilbørligen etterkommer hva han har forbundet seg
til, opphører hans bruksrett til plassen, den han da blir forpliktet til å
fravike, samt å ryddiggjøre de på plassen stående hus, enten ved
bortflyttelse eller overlatelse til jorddrotten for den pris de kan bli
forenet om.
7) Men når de her bestemte plikter etterkommes, blir husmannen og hans
hustru, Marthe Pedersdtr., på sin livstid sittende på plassen, imot at hun
etter mannens død oppfyller samme vilkår.
I et annet forlik fra 1812 mellom Tollev Svang og Rasmus Madsen er nevnt
den samme avgift, 6 rdl., og delvis den liknende arbeidsplikt. Dessuten må
husmannen «forskaffe» en mann ved strandarbeid til «landdreet» og
bordstabling «når denne forefaller». Endelig «når han har en
tjenestepike eller annet arbeidsduelig fruentimmer i sitt brød eller hus,
skal han lade henne være behjelpelig på gården når hun påtrenges ved
markarbeid, dog ei lenger tid enn 6 dager, men er det intet fruentimmer i
hans hus eller brød, bortfaller denne post». Var husmannsplassen av de
bedre, kunne avgiften være så pass høy som 12 daler, men vi har også
eksempler på at den gikk helt ned til 21/2 daler
årlig. Reint unntaksvis fødde de hest på de allerbeste plassene, således
hadde Johannes Merenhaugen en, som han forpliktet seg til vederlagsfritt å
overlate til husbonden, Nils Gundersen Meren, 2 dager hver høst. Slike
klare bestemmelser om plikter og eventuelle retter var svært greie å ha
for husmannen, så risikerte han ikke å bli offer for bondens luner og
forgodtbefinnende. Dermed kunne han og sitte trygt på plassen når han
svarte sine forpliktelser, noe han ikke hadde gjort i førstningen av
1700-tallet. Da skulle det ikke mye til før han ble sagt ut fra plassen og
måtte flytte. De små og skrøpelige husa der var oftest hans eiendom, men
hva hjalp vel det når han ingen steder hadde å sette dem i tilfelle de
bestod av så pass friske materialer at de tålte en flytting. Ofte var de
både morkne og halvråtne, og ved skiftet etter kone nr. 2 til husmann
Anders Ellensen på Taije (el. Taje) under Berfløt i 1798 ble bygningene
taksert til 6 rdl. Armod og elendighet rådde hos ham som andre husmenn, for
da boet etter hans kone nr. 3 skulle «beskikkes», viste det den nette
netto av hele 2 riksdaler. Det eneste av denne verdens goder som selvsamme
Anders hadde en viss rikdom av, var kjerringer, nemlig 4 i tallet, og han
overlevde dem alle.
Men det hendte nok at de fikk medhold i sine besværinger over
urettferdig behandling også. I 1725 klager således husmennene i Lier over
at kaptein Wibe, som er tilskjøtet kirkegodset, har fått dom for at de
skal betale 2 ort danske hver til kirken. Den strenge offiser har latt
dommen eksekvere og fra husmennene «udvorderit alt det de trenger til
subsistence for dem, hustruer og børn». De ber nå om «oppreisning» for
samme dom slik at de kan stevne den inn for vedkommende «oberdommer». Og
de fikk virkelig en slik oppreisning.
Ellers var det ikke så mye medhold og sympati denne stadige voksende
underklassen møtte, og futen Jens Christian Kyhns ord om husmannskåra på
Romerike kan sikkert også gjelde Drammens-distriktet: «Hårdt og syndig
handles der i alminnelighet mot husmenn; så lenge de er friske og sterke
til arbeid, tåles de noenlunde, men i motsatt fall blir de jaget bort og
forvandles til legdslemmer og betlere».
Arbeidskraft var det som trengtes rundt om på eldre og nyere bruk, for
maskiner fans ikke, og redskapene var fremdeles få og primitive.
Gårdsdrifta var gammaldags og tungvint, og dyrkingsmåtene krevde nå som
før mye slit basert på den rå muskelkraft.
Gårdsregister
Innhold
