Liungene får sin egen bank
I et tidligere avsnitt er fortalt om hvordan Lier Sparebank ble opprettet. Egentlig skjedde det på et representantskapsmøte den 7. april 1843, men så måtte det naturligvis grundig planlegging til før det viktige vedtak kunne settes ut i livet. Derfor kom ikke den nye institusjonen i gang før året etter. Hvilken dag det skjedde, kan kanskje diskuteres, men banken sjøl regner den 14. november, da det første direksjonsmøte ble holdt på Nordal. At Lier med sin forholdsvis sentrale beliggenhet kom til å få sin sparebank såpass tidlig, var kanskje ikke stort mer enn en burde vente. Heller ikke at initiativet gikk ut fra noen av bygdas «eligerede» menn, for akkurat det samme hendte også i mange andre bygder og byer. Ikke så få sparebanker var allerede opprettet da klokker Hilsen og proprietær Christensen i 1842 satte fram sin plan om en i Lier. Den aller første, i Søndre Land, kom i gang såpass tidlig som i 1810, men det er etter grunnleggelsen av Norges Bank i 1816 at det virkelig blir fart i sakene. Hovedstaden fikk sin i 1822, året etter både Bergen, Trondheim og Drammen, i 1824 Kristiansand, og så fulgte byer og enkelte bygder slag i slag slik at i 1850 fans 90 sparebanker i hele landet.
Utdrag av første innskuddsbok i Lier Sparebank.
Fra først av hadde vel hovedformålet med slike innretninger vært å hjelpe vanlige almuefolk som bønder, tjenere og arbeidere til å ta vare på spareskillingene sine. «I 1840-årene skjer det imidlertid et gjennombrudd for en ny sparebanktanke: Nå gjelder det først og fremst å skaffe «virksomme medborgere» lån til driftskapital. Den viktigste av de nye bankene, Akers Sparebank fra 1844, satte seg om mål å bli «et etablissement for pengeindustrien», ikke en «velvillighetsinnretning», skriver Edvard Bull i «Eidsvoll bygds historie». Hvilket av disse to hovedformål hadde så den akkurat jamgamle Lier Sparebank, kan en spørre. Svaret skulle gå tydelig fram av formålsparagrafen, som lyder: «Denne Indretnings Formaal er: at modtage Penge af Personer af begge Kjøn og af alle Classer og Aldre, og at gjøre samme frugtbringende for Eierne, ved Udsættelse paa Renter og ved at lægge Rentene til Capitalen». Det kan vel ikke herske tvil om at «velvillighetsinnretningen» er mest fremherskende i denne paragrafen, men i og med at innskuddene skulle gjøres fruktbringende, måtte det skje i samband med «pengeindustrien» i bygda, enda den vel viste seg å være temmelig beskjeden. Men at behovet for mindre lån eksisterte i høy grad, skulle snart vise seg nesten altfor tydelig.
Hele planen for banken består av 17 paragrafer og er undertegnet av Jens E. Thams, p.t. Ordfører. I § 2 får vi greie på at minimumsinnskuddet ble fastsatt til 12 skilling, som kunne mottas annenhver «Løverdag», eller om denne var helligdag, den siste «Søgnedag» i uka fra 1 til 5 om ettermiddagen, «udi et dertil bestemt Lokale». Innskuddene måtte stå der i 4 uker før de ble rentebærende, og da med 4 prosent årlig. § 9 forteller om utlånsreglene, og de ga ikke særlige sjanser til store sprell i den lierske «pengeindustri», idet maksimumsgrensen for lån ble satt til 50 spesidaler. Dersom bankens midler «ei på denne måte kunne disponeres», fikk direksjonen lov til å låne ut større summer. Utlånsrenten var ifølge planen 6 %, men den skiftet ofte og svinget mellom 5 og 61/2% de første 30 år.
Lensmann Lars Johnsen Alme.
§ 7 sa klart fra at banken sto under ledelse av «Communerepresentationen» og en «af denne valgt Direction». Den 14. oktober 1844 valgte representantskapet bøndene Lars Eeg, Torger Wefferstad, Anders Olsen Nordahl og res. kap. Julius Aars til direktører. På sitt første møte akkurat en måned seinere innvilget de bl.a. søknader fra debitorene til Lier Bygdemagasiner om å få gjelden overflyttet til sparebanken. Dessuten «besluttedes» at de fremtidige møter skulle holdes på Søndre Renskog hos Bernt Hansen, «der for Lokale erholder 2 Mrk. pr. Møde». Kommunestyret ansatte i samme møte lensmann Lars Johnsen Alme som kasserer og regnskapsfører med en årlig lønn av 35 spesidaler. Denne hadde foreløpig stillingen ut året 1848, da lensmannsbetjent Johan Hansen etterfulgte ham med en lønn av 45 daler. Etter noen års forløp ble Hansen dessverre så sykelig at Alme atter måtte overta fra 17. november 1856. Trass i langvarig og iherdig søkning fra Hansens side om atter å få overta stillingen, oppnådde han ikke det på grunn av sin svekkede sinnstilstand. Men bankens styre behandlet ham pent likevel og bevilget ham vartpenger helt til hans død i 1888. Lensmann Alme fortsatte så i stillingen til Hans J. Hilsen avløste ham 1. januar 1873. I mellomtida var lønna steget flere ganger sånn noenlunde i takt med den stadig økende forvaltningskapital og befant seg nå 5-6 ganger så høyt som ved grunnleggelsen. Nærmere bestemt utgjorde den 200 daler. Men da hadde Alme hele tida holdt gratis lokale på Linnes der han bodde. Bankens kunder syntes det var greit at kassereren hadde regnskapene hjemme hos seg, enten han bodde på Linnes, eller, som Johan Hansen, på Hafskjold. Etter hvert hevet seg enkelte røster for å flytte banken til Drammen, og dette ble vedtatt av representantskapet den 5. desember 1872, men bare med 18 mot 12 stemmer. Den nye kassereren fikk da lov til foreløpig å utføre bankforretningene på sitt bosted Hegg inntil det endelig etter mye akkedas og flytting fram og tilbake ble leid et lokale i Hauges gate 7 i mars 1875. Dermed havnet Lier Sparebank, lik mange andre bygdebanker, i nærmeste by, der den siden har holdt seg. De bedrede kommunikasjonsforhold gjorde vel hovedutslaget her også. Under en av disse flytningene skal bankkasserer Hilsen ha uttalt at han bar med seg «hele banken» i et blikkskrin. Dette var muligens en sannhet med visse modifikasjoner, dersom vi studerer bankens virksomhet litt nærmere. Både innskuddene og formuen hadde steget jamt og sikkert gjennom denne første 30-årsperioden fra en spe begynnelse på 465 innskutte daler og et grunnfond på 1000 daler ved utgangen av 1844 til henholdsvis 59218 og 10008 pr. 31. desember 1874. Det tok omtrent 10 år før innskuddssummen nådde 10000 daler og nesten 9 år til før den passerte 20000. Men så skyter den veldig fart med økning på 5-6000 enkelte gode år. Riktignok fans noen få riktig magre år også, da innskuddssummen gikk kraftig ned, således 1849 med en reduksjon av over 1300 daler. Bankens nettooverskudd utgjorde den mer enn beskjedne sum 0 daler i 1844, men så økte den til 57 året etter. I den nærmeste tid etter holdt den seg gjerne rundt 100 eller vel så det, for så å stige til 237 i 1854, til 344 i 1858 til 422 i 1863, til 655 i 1868 og til hele 995 i 1871, som må ha vært litt av et økonomisk kronår for banken. Derfor skulle det også gå 10 år før den kunne oppvise et like gunstig resultat av driften. Ser vi på de menn som satt i direksjonen - eller styret - denne første perioden, finner vi snart ut at det oftest var noen av de ledende i bygda, og ikke så sjelden formannskapsmedlemmer. Mange av dem bekledte tillitsvervet bortimot en mannsalder eller vel så det, f.eks. Ole O. Foss i 44 år, Hans R. Helgerud i 36 år, Christoffer C. Tveten i 24 år og Anders O. Nordal i 22 år. Av andre styremedlemmer fra denne tida bør nevnes N. Hilsen, Torger Sauve og Jørgen Øksne fra Frogner, Lars C. Hellum og Christian C. Skjeggerud fra Tranby, Tron N. Enger, Truls Larsen Solberg, Torger Holtsmark, Amund G. Asdøl og J. Gurandsrud fra Sylling.
Christoffer C. Tveten.
Greidde så banken å svare til forventningene både når det gjaldt stimulering av sparesansen og bevilgning av lån til trengende? All sannsynlighet taler for at den mestret den første oppgaven bedre enn den siste, iallfall i sin barndom og tidlige ungdom. Vi har mange beviser på at lånetrangen blant bøndene var mye større enn den banken med sine beskjedne midler kunne tilfredsstille.
Atter utmerket året 1849 seg i negativ lei. I møte etter møte da måtte direksjonen føre til protokolls at den dessverre ikke hadde penger til å låne ut, noe vi lett skjønner ved å sammenlikne tallene ovenfor. Året før derimot hadde det gått lystig for seg med bevilgning av opptil 60 lån på et eneste møte i august, de fleste riktignok på bare fra 5 til 20 daler, men også noen få maksimumsbeløp på 50. Ifølge protokollen skulle det gå 28 år før Lier Sparebank kunne dekke den glupende lånetrangen i bygda. Endelig i november 1872 kunne styreformannen - trolig med en viss stolthet - meddele representantskapet at han hadde satt inn 1000 kroner på folio til 1 1/2% og 1000 kroner på sparebankvilkår til 3 1/2%, begge summer i Drammens Privatbanker.
De mer blåøyde banktilhengere hadde håpet at overskuddet ved driften skulle bli så stort at banken straks kunne dele ut «milde gaver» til gode og gagnlige formål i bygda. Av lett forklarlige grunner lot nok en slik utdeling vente på seg i Lier - som sikkert andre steder. Først i 1859 viste direksjonen sin gavmildhet, men da på en storslått måte, idet den nyoppførte Tranby kirke fikk 500 daler, nesten like mye som overskuddet for de to foregående år og litt mer enn 1/7 av bankens formue. Ellers kunne ikke banken flotte seg med årlige presanger denne første perioden, så lenge både formue og overskudd viste så beskjedne tall. Men fra 1880-åra av så den seg i stand til det, for ikke å snakke om i vårt eget århundre. Inntil 100-årsjubileet i 1944 hadde den i alt gitt kr. 177 222,61 til høyst forskjellige formål i bygda. Ikke bare kommunen og kirkene hadde nytt godt av gavmildheten, men tallrike organisasjoner og edle formål, fra avholdsforeninger til feavlslag, fra fruktutstillinger til søndagsskolen på Lierstranda. I parentes bemerket hører også denne bygdehistorien til de formål banken har støttet gjennom en liten menneskealder.
Men alt dette hører langt seinere tider til. Vender vi så tilbake til bankens første år og prøver å vurdere dens betydning for bygda, må vi vel ha lov til å si at den ikke var helt ubetydelig. Enda den på langt nær kunne si ja til alle som bad om penger, hjalp den så mangen bonde med noen dalere i en tid da disse trengtes stadig mer, enten han nå skulle anskaffe seg nye redskaper, legge om driften litt, eller han bare rett og slett manglet penger til å kjøpe såkorn for. Akkurat nå var det store «hamskiftet» i bondesamfunnet begynt med stadig sterkere overgang fra sjølbergingsprinsippet til pengehusholdning. At dette store omskiftet kom forholdsvis tidlig i Lier, skyldes vel ikke bare at bygda lå så gunstig til for vareutbytte og samkvem med omverdenen. Etter all sannsynlighet ville omskapingsprosessen ha gått litt tregere dersom den ikke hadde hatt Lier Sparebank. Om den på ingen måte kunne sies å være noe «etablissement for pengeindustrien», hadde den i all beskjedenhet greidd å hjelpe enkelte «virksomme medborgere» med et aldri så lite lån i et knipetak. Og gjennom denne 30-årsperioden hadde den vokst jamt og -sikkert, ikke bare i daler og skilling, men den hadde også vunnet seg en trygg posisjon blant liungene, slik at disse omfattet sin bank med tillit og interesse. Dermed sto den bedre rustet til å løse sine mangesidige oppgaver videre, noe den også greidde.
