Kjøring
«De midler ved hvilke innvånerne på dette sted forskaffer seg penger til deres fornødne utgifter, er disse etterfølgende». Deretter regner Essendrop opp hva bøndene får av skogen: bjelker, bord, brenneved, kull og fortsetter så: «Den største del derimot, som kun har ringe tilgang av skog, søker å erverve seg det fornødne ved kjørseler av bord eller bretter, som kjøpmennene later dels føre 2 mil gjennom prestegjeldet over land fra Holtzfjorden, dels siden om vinteren på Drammens fjord utkjøre 2 mil til ladestedet Svelvigen, så falder og noen drift eller kjørsel med stein fra marmorbruddet. Man skulle vel tenke at deslike idelige kjørsler skulle berike en stor del, men da bonden enten formedelst slett økonomi eller jeg vet ikke av hva annen årsak, gemenlig lenge før kjørselen forrettes, har i korn, sul, tobakk, kledevare med videre opptatt betalingen for det meste forut, så er denne fordel mer måtelig enn man forestiller seg.»
Høvre fra Linnesstranda, laget av bein med jernløkker for tømmene og S-formede kroker av jern for begge endene. Drammens Museum.
Essendrop ser her med temmelig skeptiske øyne på kjøringa til liungene, særlig av bord for trelasthandlerne i Drammen, og det kunne han kanskje ha grunn til. Men at denne kjøringa førte til en viss «berikelse» av bygda, kan det ikke herske tvil om, enda mang en Lierbonde nok ble lullet inn i en falsk velstandsfølelse ved stundom å motta forholdsvis store beløp på forskott. ja, det hendte til og med at de «glemte» å kjøre også, det kjenner vi til fra tingbøkene.
I 1705 stevner rådmann Jens Nielsen 9 bønder, fortrinnsvis fra Sylling og Tranby, for ikke å ha kjørt bord fra Svang, som de hadde lovet. Forskottsbetalinga var for Anders Hellums vedkommende så pass stor som 20 daler, 3 ort og 18 skilling, for de andre atskillig mindre. Nå måtte de alle pent forplikte seg til både å kjøre og å punge ut med 4 skil. pr. daler av de mottatte beløp. 14 år seinere finner vi en liknende sak mellom Iver Tyrholm og 18 liunger, som har mottatt «forstrekning» på høy-, ved- og bordkjørsel. Et par av de innstevnte er døde, og enkene med små barn lever i stor armod, andre er også fattige, og atter andre påstår at de har kjørt for de mottatte beløp og ikke skylder noe. Den mektige Thomas Cudrio, som eide sagbruk i Lier (Asdøl), Eiker, Modum, Sigdal og på Ringerike, saksøkte i 1747 Søren Rød, da denne etter sitantens påstand hadde kjørt en del bord fra Svangstrand og opp til seg sjøl istedenfor å bringe dem til Drammen.
Hovedvitnet mot den anklagede var hans egen dreng, men hans forklaring om at Søren skulle ha tatt borda, ser ikke ut til å ha vært pålitelig, og den tiltalte fikk tingsvitne.
Sjølve betalingsmåten for kjøring var det stundom strid om. Bøndene fikk svært ofte godtgjøringa i form av varer, og da hendte det nok at de kunne bli grundig lurt på prisen. Derfor ville de gjerne ha kontant oppgjør i penger, da visste de bedre hva de mottok. I 1748 klager mange Lierbønder over dette forholdet, og i en lang besværing til kongen samme år over dårlig betaling for bordkjøring i det hele, heter det: « Messørs Pay & Smith har alle tider handlet mest raisonable med sine bordkjørere idet de årlig har avregnet riktig med enhver. Derfor vil helst enhver handle med disse brave folk.» Underforstått var altså de andre trelasthandlerne i Drammen ikke så «brave».
Høvre fra Skaugen, laget av jern med bæreputer av tre. Drammens Museum.
Vi må anta at trafikken fra Svangstrand gjennom Lierdalen ned til Bragernes økte ikke så lite fra midten av århundret. I 1730 - 40-åra ble mange av sagene på Ringerike flyttet nærmere Drammen nettopp med henblikk på transporten dit. Skurlasten ble ført over Holsfjorden til Svangstrand, der de stablet borda opp for å kjøre dem videre på vinterføre til Lierelva eller helt til Bragernes. Om våren fløtet de så bord, planker og bjelker til bestemmelsesstedet. Sokneprest Gjerdrum hevder i 1745 at denne fløtinga «er bonden til stor skade på hans eiendom, ettersom den (elva) med sin stridige strøm når flommen kommer om foråret bryter med seg og bortskyller store stykker av deres enger». Det hendte nok oftest at de kjørte borda helt fram med en gang, for de tapte mye av sin verdi ved fløting. Slik kjøring var naturligvis avhengig av godt føre, og i milde, snøfattige vintrer kunne svære bordstabler bli liggende igjen på Svangstrand. Hvor store mengder trelast som ble ført denne veien, er umulig å si nøyaktig. Reglementet av 1688 hadde tillatt en årsskur for 43 Ringeriks-sager på 491.600 bord, altså et anselig kvantum og ca. 53 ganger Liers beskjedne tall. På Ringerike, som andre steder, må en regne med en betydelig overskur utover neste århundre, derfor passerte nok trelastmengden, regnet i bord, langt over den halve million. Hvor stor del av dette som ble ført gjennom Lier, veit vi ikke sikkert, men en pekepinn om store kvanta får vi i Forliksprotokoll nr.1. Den 3. febr. 1812 la Anders Gulbrandsen Lyngås fram «forkynt kallseddel mot Erik Olsen Røds enke Berte Eriksdatter med lagsverge angående betaling for de av Svangstrands bordkjørere avbenyttede hvileplasser etter kontrakt av 10. nov. 1810.» Forlik kom i stand slik at «Berte Eriksdatter inngår på å betale 10 skilling for hvileplassen for hvert tusen bord som er utkjørt i året 1811, hvilke beløper 210 tusen 500 stk., altså tilkommer Anders Gulbrandsen etter fradrag av de allerede oppebårne 8 dl. 74 sk. tretten riksdaler 15 skilling.»
Under eksekusjonstvang skal det også betales for 1812, derimot lover Anders å «gjøre seg all mulig umak for å få den imellom Erik Røed og almuen opprettede og tinder 10. nov. 1810 daterte kontrakt opphevet for de år der ennå står tilbake.» På Lyngås grunn fans visstnok to hvilesteder, ett ved Øvre enden av Grøttefalla og ett ved den nedre. Dette siste bar navnet Hønen.
Om en slik «hvileplassavgift» var et inflasjonsfenomen, skal være usagt, men i alle tilfelle gir saka oss god opplysning om de betydelige trelastkvanta som passerte bygda. At de ga mange blinkende - om enn verdireduserte - dalere til kjørere, fløtere, oppstablere og andre, er innlysende. I ovennevnte forliksprotokoll står angitt en kjørepris fra 1807, men kvantumet er så tvetydig oppgitt at det er vanskelig å bli riktig klok på det. Kjøpmann Morten Kirkgaard på Bragernes la fram kallseddel mot 4 bønder for gjeld opptil 37 dl. Alle møtte og lovet å betale med bordkjøring »til anstundende vinter for klageren mot betaling 4 dl. 3 ort for hundre 12 fots furu, beregnet til 11 tylvter 18 tommer i tylvten (?)». Skulle noen «aldeles uteblive» fra kjørselen, truer eksekusjon og 10 dl. bøter til Lier Fattigkasse. Ja, slik står det, og hvor stort kvantum de skal kjøre for den oppgitte sum, er ikke godt å vite. Menes 100 bord, skulle kjøringa gi en fortjeneste på over 8000 daler, når vi regner med det nevnte kvantum fra 1811. Men det tallet høres litt høyt ut, enda inflasjon og dyrtid hersket de åra.
Bord- og plankekjørerne i Lier var nok ofte misnøyd med den betalinga trelasthandlerne på Bragernes allernådigst unte dem. Men denne misnøyen slo ikke ut i noen samlet aksjon og organisasjon som hos deres yrkesbrødre på Romerike i 1705. Der streiket de rett og slett og tiltvang seg nærmest felles kontraktsmesige tariffer. I begynnelsen av århundret, 1708, har vi riktignok et eksempel på en slags streik i samband med transport, og etter all sannsynlighet var atskillige liunger med på den. Noen «Bragnæs og Strømsde» innvånere klager over at 100 mann som skulle «vekket dem ut gjennom isen 2 mileveis til deres skipes sekuritet (sikkerhet) og reisens befordring,» har gjort opprør. De har rottet seg sammen og med hogg og slag voldelig overfalt Herman Becker, som hadde «innseende» med arbeidet. Skipa ble dermed liggende fast i isen, og de har forsømt reisen. For dette vil borgerne nå få amtmann Paul Glud og fut Søren Høeg til å dømme de obsternasige arbeidere skyldige. Men før disse gjør det, må «bevilges commissarier og føres vitner.» Skulle noen være i tvil om ordet «vekke», betyr det å hogge hull i is.
Enda bordkjøringa ga de største ekstraskillinger til bygda, spilte nok også transporten av marmor fra Gjellebekk-området en ikke uvesentlig rolle den første tida etter at bruddene kom i gang. Denne steinkjøringa foregikk både til Bragernes og til Leangen i Asker, og tung transport var det, noe vi kan lese oss til i tingbøkene. Den 8. des. 1747 blir Ole Pedersen Auvi stevnet «til vitners anhør og domslidelse angående steinkjørselen for marmorsteinhoggeren edle Sr. Jacob Fortlin fra Gjellebekk og flere steder til Bragernes». Rettssaka varer helt til våren 1749 og omfatter også usømmelig opptreden ved siden av ulovlig kjøring. Kaptein Vibe står som anklager, idet han påberoper seg en opprettet kontrakt med Fortlin om steinkjøring, og mener nå at Ola Auvi går ham i næringa. Den kontraktløse Ola har, uten kapteinens vitende og vilje og imot hans advarsel og forbud drevet med steinkjøring på alle for seg beleilige tider og steder, ikke bare med egne, men også med andre folks hester og hjelp.
Ifølge kontrakten skal sitanten og Ola ha tatt på seg å kjøre fram 6666 kubikkfot stein til levering på Peter Bergs bordverk eller tomt i Bragernes, men de har ikke forpliktet seg til å kjøre større stein om sommeren enn fra 30 til 36 kubikkfot. Vitnene kan fortelle at Ola har kjørt marmor i flere år og stundom lånt hestehjelp for å komme opp fra steinbruddet til Gjellebekk.
En gang han hadde 5 hester foran en diger stein, måtte han låne en hest til for å greie Heggbakken. Ola holdt sjøl 5 hester, men kaptein Vibe hadde 14 - 16 i 1748. Av vitneforklaringene går fram at den førstnevnte har en avtale med monsr. Mandorph (en tysker i Fortlins tjeneste) om kjøring av 40000 kubikkfot, et tall som høres usannsynlig høyt ut. Den langvarige rettssaka ender så med domfelling av Ola, fordi han hadde sagt at kapteinen ville ta brødet ut av munnen på ham.
Kløvsal av umalt tre fra Skustad i Sylling. Drammens Museum.
I slutten av århundret blir en annen vare gjenstand for transport gjennom bygda, og den var av en litt skjørere kvalitet enn den massive Gjellebekkmarmor, nemlig flasker fra Hadelands Glassverk. Den månedlige produksjon på 40.-50.000 buteljer ble kjørt til Tyrifjord, derfra gikk den med båt til Svangstrand og videre med hest og vogn til Drammen. Ved Tyrifjorden hadde folk en særskilt betegnelse - parter - for slike føringsbåter. Kjørerne greidde 500 engelske buteljer i lasset, og fikk 1 dl. pr. 100 pluss 2 skilling i drikkepenger, forutsatt at de leverte varene uskadd fra seg. Hvis derimot mer enn 1 butelje pr. 100 ble slått i stykker, måtte førselsmannen betale skaden.
Tverrsal fra Renskog, stoppet med bæreputer under. Salen har buet ryggstø og er trukket med gråbrunt ulltøy. Brodert E. I. D. K. – 1816. Drammens Museum.
Fra 1783 har vi en «justissak» omkring denne kjøringa reist etter amtets ordre mot Elling Jensen Rød, Paul Jakobsen Svere og Anders Jonsen Justad for overfall på 2 flaskeførende Ringeriksbønder. Det utspant seg en voldsom batalje etter vitnet Abraham Christensens livlige skildring, og de krigerske liunger fikk sin dom. Om simpelt brødnid var med i spillet, eller de bare rett og slett ville måle krefter med fredelige yrkesbrødre fra de blide Tyrifjordtrakter, tør vi ikke ha noen formening om.
Den voksende «metropol» - eller metropoler - ved Storelvas munning trakk stadig flere artikler til seg og etter hvert større mengder av dem. Men noe ga den vel igjen også for alt den fikk fra bygdene rundt omkring og langt oppover i landet. Som takk for trelast, stein, jern, glass og jordbruksvarer delte den ut milde gaver i form av dansk korn, fisk, salt, sukker, krydder og klesvarer ved siden av mer moderne artikler som kaffe og te. Skulle disse varene til Ringerike eller enda lenger opp i landet, gikk de gjerne den motsatte veien av borda og flaskene. Dermed ble det ikke lite kjøring fra Drammen til Svangstrand heller, og var bøndene riktig heldige, fikk de føring begge veiene og økt fortjeneste. De som slo mest mynt på kjøringa, var kanskje folk i den øverste del av bygda, skal en tru påstandene i et brev fra 1739. Foranledningen var en søknad fra almuen i Sylling om å få nedsatt den «flytnings- og natteholds-godtgjøring» som den måtte yte soknepresten når han besøkte annekset og kanskje måtte ta inn på gjestgiveriet i Svangstrand. Da skriver 12 mann fra andre deler av Lier et brev til futen Hans Nielsen, der det bl.a. heter: «Syllingboerne er ikke så fattige. De fører om vinteren og nesten daglig om sommeren gods fra Bragernes til Svangstranden for det ovenfor beliggende sagbruk og oppland, mens de andre bare får denne kjøring høst og vår på dårlig føre». Konklusjonen blir da kort og godt at bøndene i annekset får værsågod betale for sin sjelehyrde.
Ved siden av en slik forholdsvis innbringende vareføring gjennom bygda måtte liungene også drive mye pliktkjøring, ofte for lite og kanskje slett ingen betaling. Og ikke bare innenfor sjølve Lier strakk pliktene seg, men også til fjernt liggende steder, som f. eks. Kongsvinger festning. I Stattholderarkivet kan vi lese at 1687 ble 111 hester ordinert, bl.a. av Lier, til proviantkjøring dit. Varene de førte, kunne være så forskjellige, men helst gjaldt det proviant og uniformer til mannskapet og materialer, bl.a. kalk og stein, til å reparere og bygge ut festningene. En særlig trykkende byrde var dette i ufredstider, som under den store nordiske krig. Derfor har vi en ydmyk søknad fra 6 Lierbønder i 1701 om å slippe den besværlige kalkkjøringa til Kongsvinger. Gjorde de det, kunne de tjene litt på bordkjørsel til Bragernes, og det ville være en liten «hjelp til våre gårders skatters utredning og eget behøvende». Men resolusjonen lød kort og militært: «Bøndene må i Lier som andre steder kjøre det bestemte kvantum». Få år etter, i 1706, blir en del av almuen stevnet for å ha unndratt seg den pålagte kjøring til Basmo, en grensefestning nordvest for Rødenessjøen. Hver av de innstevnte måtte betale 2 dl. i erstatning og 3 lodd sølv i straff. Skyss og transport av varer til festningen ble nemlig utliknet på bøndene rundt om, først og fremst i vedkommende amt, men i nødsfall også videre. Til vanlig hadde Akershus og Oppland denne plikten når det gjaldt Blaker og Vinger festninger, men i 1772 og 1773 blir det også utliknet på Buskerud. Da er det Truls Solberg og flere søker om å bli fri omkostningene med denne 14-15 mil lange skyss og transport. Hovedargumentet er at kjørselen til Kongsberg sølvverk ` ligger som en stadig trykkende byrde på Lier-bøndene, og de makter ikke stort mer. Om kanselliet så med strenge eller milde øyne på søknaden, veit vi ikke, men sannsynligheten taler for det første.
Denne pliktleveransen av kull og ved og kjøringa til sølvverket er berørt tidligere under avsnittet om skogsdrift. Noen av gårdene var fritatt for disse tyngslene, nemlig de som postbøndene, brevdragonene, gjestgiverne, futen, lensmannen, underlensmannen og skyss-skafferne bodde på, i alt 17 for Liers vedkommende i 1743. Dessuten slapp Jon Gutteholmen fri det året på grunn av armod, men de andre 179 gårdene måtte pent sørge for både levering og framkjøring av det pålagte kvantum. Øvrigheten på Kongsberg hadde nemlig noen år tidligere foreslått at postbøndene i Skoger og Lier også skulle hogge og kjøre ved til sølvverket i likhet med de andre. Men det gikk ikke, for bestemmelsen fra 1719 om fritaking ble innskjerpet. Når det gjaldt betaling for disse ytelsene, var det visst så som så med den. Noe fikk de nok, men det tok ofte lang tid, det skjønner vi av en søknad fra almuen i Eiker 1776, der den ber om enten å bli fri kjøring og annet pliktarbeid, eller å få betaling for det med en gang slik at den kan betale sine skatter til kongen. Almuen i Lier, Modum og Røyken får heller ingen betaling for setteved og «fiaadeved» før 1 år etter. Amtmann Fjeldsted innstiller på prompte oppgjør, og svaret fra Rentekammeret er positivt. Stundom måtte de kjøre andre varer også som sølvverket eller befolkningen trengte, således hele 266 1/2 skippund jern fra tollbua i Drammen i 1730, og flere ganger hører vi om transport av større talgpartier.
Slede fra Stoppen, lengde 188 cm. Den har en lyseblå bord med malte rankeornamenter langs den utvendige kant på fatningen. Initialer I. P. K. Drammens Museum.
