Kirken, de geistlige og bygdefolket
Det var likevel ikke bare de verdslige øvrighetspersoner med fut, skriver og lensmann i spissen som på statens vegne forlangte sin rikelige del av Lier-bøndenes avling og innkomster samtidig som de voktet lov og skiftet rett. Ved siden av har vi en annen myndig og mektig mann som i mer enn bokstavelig forstand fulgte bygdefolket fra vogge til grav med inngrep i både deres materielle og religiøse liv, nemlig presten. Nå er det nok et stort spørsmål om de første lutherske prestene her i landet fikk et slikt tak på menighetene sine som de gamle katolske hadde hatt, til det var vel de aller fleste søknebarn fremdeles altfor katolske både i hodet og i hjertet.
Likevel får den enkelte prest en mer sentral stilling enn før da sjølve kirkeorganisasjonen sto mye sterkere, ikke bare i kraft av sjelehyrde, men i høy grad påpasselig inkassator av tiende og myndig forvalter av denne verdens jordegods, ikke minst i Lier. Det siste har vi hørt om tidligere under jordeiendommshistorien. Hvor lenge det varte før den nye lære for alvor slo gjennom i Lier og utryddet «papisteriet», er ikke godt å vite. Heller ikke kjenner vi til hvor «protestantiske» de aller første prestene var, da de stort sett bare er navn for oss i dag. Det første av disse er Daniel Kristofferen, som skal ha vart prest umiddelbart etter reformasjonen. Om han bare fortsatte i embetet etter en eventuell «omvendelse», veit vi ikke. Neste navn er Peder Øyersen, som er nevnt noen ganger i tida 1543-53, helst i verdslige dokumenter om delegang og grensebestemmelser. 1 1645 blir han titulert «hederlik og vellerde mann Herr Peder Øyiersøn sokneprest i Lier ok prost offuer Eger», året før er han dessuten kannik i Oslo, og i 1553 har han tittelen «prost over Bragernes len». Etterfølgeren, Oluf Persen, (Pedersen) eller Pharsønn, som det står i dokumentene, var enten sønn til den foregående prest, eller pleie- og svigersønn. Han veit vi litt mer om, takket være bisp Jens Nilssøns omtale av ham i sine reiseopptegnelser. Denne aktive Oslobiskop var ofte på visitasreiser. og fra disse ferdene sine har han gitt både inngående og levende beskrivelser som vitner om en våken og interessert Herrens tilsynsmann. Gjennom Lierbygda dro han flere ganger både i 1574, 1579, 1581, 1586, 1589, 1593 og 1595, og han forteller temmelig detaljert om de stedene han passerer og de menneskene han er sammen med. I 1595 foretok bispen en visitasreise til bygda. Først gikk det med båt til Syverstadstøa i Asker, og derfra for han sin «kaass» med herr Peder i Asker og «sit eigit selschaff hen til Lider». Turen gikk over Lierskogen forbi Gjellebekk, så over «Brechene (slette berge hvor bispen steg av hesten og gikk der over)», videre forbi Ødegården Skjeggerud og til Hafskjold. Midt mellom de to siste gårdene kom «herr Oluff udi Lier» og møtte sin overordnede. Til Frogner prestegård kom følget «hora 2 post meridiem», (kl. 14) den 1. juli, og en stund etter dro herr «Peder på Aske» tilbake igjen. Været samme dag var «smukt klart solskinn, nordvest vind, og bleste såre hardt i den forgangne natt, men i dag ikkun temmelig varmt var». Sjølve visitasen foregikk slik:
«Den 2. juli visitationis Maria besøkte bispen M. Jens Frogner kirke udi Lier og prediket selv evangelium Luc. I Exurgens Maria in diebus illis. Og straks etter predikenen gikk han ned på gulvet og havde formaning til almuen der i Lier at de skulle frøkte og elske Gud og hans guddommelige ord. Dernest at frøkte og tjene deres øvrighet, både den verdslige og geistlige. Siden at de skulle have god akt og skjøte på deres kirke og kirkegård at bygge og forbedre, synderlig deres kirkegård som er forfallen, og at de også skulle bygge og forbedre de huse på prestegården som de bør å gjøre. Og annet mere sådant. Siden eksamineret han det unge folk i deres katekismo og børnelærdom end også de gamle».
I prestegården etter gudstjenesten gikk bispen opp på sitt kammer og lot så kalle til seg «herr Oluff, herr Niels (kapellanen), Mikkel Nilsen (futen) og sitt eget selskap, og i deres nærværelse hørte han herr Nielses prediken, og trakterte han det evangelium som falt i dag».
Etter alle disse åndelige anstrengelser kunne de så hengi seg til bordets gleder sammen med «3 eller 4 bønder og bønderkvinner av herr Oluffs sognefolk». Under måltidet innfant «herr Laue fra Modem» seg, han skulle nemlig ha besøk av bispen når denne var ferdig i Lier. Neste morgen før M. Jens «for av, skjenkte han Maren her Oluffs 1 gammel daler og datteren Birgitte Oluffsdatter 1 mark». Sammen med sitt faste følge pluss «herr Laue og herr Niels herr Oluffs svoger» dro så biskopen fra Lier, «men herr Oluff fikk forlov at blive hjemme».
Denne visitasreisen gikk helt til Telemark, og på tilbaketuren stanset biskopen hos Mikkel Nilsen på Huseby for å hvile og vederkvege seg litt. «Så kom herr Nils der til bispen og skjenkte hannem en spekelaks. Siden kom herr Oluff i Lier dit til bispen. Samme tid skjenkte Mikkel bispen en spekelaks, og hans kvinne Margrete sendte bispens hustru Anne Olsdatter 1 par fløyels tøfler til foræring. Der måltid var gjort og de havde tøvet en halv time etter måltidet, dro bispen fra Huseby». «Og fulgte herr Niels og herr Tjøstel (kapellanen på Eiker) med bispen til Aske». Denne Oluf Pharsønn, som i likhet med daværende, skikk, måtte gjøre bispen M. Jens Nilssøn sin ydmyke oppvartning, nevnes første gang i et dokument fra 1573, og han var sannsynligvis i embetet her til 1603. Den 17. oktober dette året ble nemlig Christoffer Olufsen ordinert til prest, og vi veit at i 1616 avla Knut Mathiesen Lend ed som hans personlige kapellan. I 1611 måtte geistligheten ut med en ekstraskatt på grunn av Kalmar-krigen, som var brutt ut. Hver prost og sokneprest ble da taksert til 8 rdl. i gjennomsnitt, «den Rige hielpendis den Fattige». Herr Christopher Oluffsson y Lier IX Dllr».står det i manntallet, så han sam-men med herr «Niells paa Eger» måtte nok fint hjelpe slike «fattige» som herr Niels Thomsen i Røyken og herr Mads Lauritsen i Hurum, som hver slapp med 7 rdl.
Bibelen fra 1632.
Den neste soknepresten vi hører om, er Hans Christophersen, som etter all sannsynlighet var sønn til den foregående, og dermed har vi faktisk et slags dynasti av Lierprester i 4 generasjoner fra Peder Øyersen og nedover. Dette henger nok nøye sammen med den såkalte suksesjonsrett, som var svært vanlig blant geistlige på den tida, nemlig at en prest prøvde å få sin sønn som etterfølger i embetet. Opplysningene om denne Hans Christophersen er temmelig motstridende. Ifølge en bestemt kilde skal han ha vært en lærd, men såre ugudelig mann, som trass sin geistlige og gifte stand pleide «uanstendig bekjentskap med en løsaktig kvinne, Gjertrud kallet, for hvilket skjendige forhold han avsattes fra presteembetet». Men i kirkeprotokollene for Bragernes står kort og godt å lese at han døde den 18. juni 1637, «der prediken var udi Lier kirke, og er begraven den 23. ditto av Hr. Laurits på Eger». Det siste svarer vel til sannheten.
6. februar 1638 avla så Jochum Wedege (Wittechen) ed som sokneprest til Lier, og han fortsatte i embetet til sin død 14. juli 1655. I hans funksjonstid hendte enkelte både viktige og oppsiktsvekkende ting som at en offentlig skole på kirkens bekostning ble oppført på Bragernes i 1650. Men så rammet en stor ulykke bygda året etterpå da Frogner kirke «den 9. juni kl. 1 avbrente like til grunnen». Da Wedege døde 4 år senere, ble han ført til Bragernes og begravd der. Like etter søkte innbyggerne der om at «Bragernes sogn måtte separeres fra Lier», idet de «erbød» seg å ville lønne presten sjøl. Men svaret var negativt: . . . . «da er våres nådigste vilje at vi dermed uten noen separasjon ville have forholdet som det hitinntil været haver. Ti haver I etter den jus patronatus, som vi til samme vacerende kall haver, på våre vegner at innsette den spesifiserede person, nemlig oss elskelige, hederlige og høylærde M. Poul Hanssøn, konrektor i vår kjøpsted Christiania skole, så at han til prest der sammesteds med forderligste kan vorde ordineret». Dette kongelige brev, datert København 14. september 1655, forteller tydelig hvem som bestemte prestevalget i Lier. Før er nevnt at den mektige Sehested hadde fått jus patronatus et vocandi til Haug kirke på Eiker og Frogner kirke, det vil si retten til kirkegodset og inntektene av det pluss rett til å utnevne prestene. En stund etter Sehesteds fall - i 1653 - fikk den daværende stattholder Gregers Krabbe brev om at nå ville kongen ha igjen begge disse privilegiene, «så at når noen av førbemeldte kall ledig vorder, heretter ingen dertil skal kalles førenn I derom får våres nådigste vilje at vite».
Derfor ble nå den «spesifiserede» person, M. Poul Hansen av slekten Paust, kalt som sokneprest til Lier og innsatt den 14. oktober 1655 i Bragernes kirke, hvor han «sang» sin første messe søndagen etter. Fra nå av skulle presten bo på Bragernes og bruke Frogner prestegård bare som avlsgård, derfor forfalt den heller fort. (Se gårdshistorien) Ellers veit vi svært lite om Paust, og han døde allerede i 1658. Hans ettermann derimot, Jens Nielsen, trer atskillig klarere fram både med sine tiltalende og mindre tiltalende egenskaper. I mai 1658 fikk stattholderen Nils Trolle beskjed fra majesteten, Frederik II, om at han skulle gi «forrige lagmanns sønn» Jens Nielsen «Collats», da denne var kalt til Lier og Bragernes vacerede kall». Den 9. juni samme år innsatte biskop Henning Stockfleth ham som sokneprest, og han virket her til sin død i 1677.
Tidligere har vi lært Jens Nielsen å kjenne som en samvittighetsfull og grundig folketeller i 1665, og disse egenskapene var nok typiske for ham. Ifølge klokker B. Svendsen, som har skrevet biografier av en rekke Lierprester, «forestod han sitt embete med forstand og hell» og gjorde mye til kirkens «forsvar og fordel». I hans embetstid fikk Drammen enda en kirke, nemlig på Strømsø 1667, og straks etter ble opprettet kontrakt mellom Bragernesborgerne og soknepresten om «kirketjenesten og andre gudelige forretninger i Strømsø kirke, samt om betalingen derfor». Og dermed kommer vi inn på et annet område av herr Jens'es virkefelt som han visstnok også røktet med minst like stor nidkjærhet som de åndelige, nemlig det økonomiske. Som sokneprest og innehaver av et omfattende prestebolsgods hadde han større inntekter. Riktignok klager han i manntallet 1665 over at kirkene er i en elendig forfatning og at deres «innkomster» er ham «forborgen». Særlig har stiftskriveren vært slem, og han insinuerer svakt at mye «mallumb (malm) og bly, jern og annet fra den brente kirke er forsvunnet på en mystisk måte. Hans tiende for 1664 utgjør om lag 125 tønner havre, 26 t. blandkorn, 2 ½ t. bygg, 9 t. rug, 3 t. hvete og litt over 1 t. erter. Men så må han gi en klekkelig pensjon til sin salige formanns enke, fru Kirsten M. Jochums, som i 1657 hadde søkt om kirketiende til «levnetsmiddel for seg og sine umyndige børn» og fått søknaden innvilget. Hun får nå 50 tønner havre foruten 50 rdl. i penger og en frigård, Ila, på 2 skippund tunge, «hvilket kommer meg besværlig i synderlighet, ettersom hun hverken til ekstra eller ordinari skatters betaling i ringeste måter vil unnsette. Hvorudover hun årligens tiltar, og allerede har kjøpt seg både gård og grunn. I den sted jeg må være henne som et trell, og har allerede bortsatt de ringe middel som Gud meg til forn har beskjæret».
Dette hørtes riktig ille ut, men fullt så skrøpelig var vel ikke stillingen for soknepresten i et av Norges rikeste kall, som omfattet hele det nåværende Lier, Bragernes, Strømsø og en ikke liten del av Skoger. Jens Nielsen syntes visst likevel at han eide for lite både av gods og makt, derfor prøvde han å øke begge deler, men med blandet hell. I en langvarig rettssak med Nils Sebjørnsen Buttedal 1669 om bygselretten til noe som presten kaller Søndre Buttedal, men som han ikke kan påvise eksistensen av, tapte presten. Dommen lyder klart: «Nils Buttedal bor med all rette at være frikjent for Herr Jens Nielsens tiltale, dog bemeldte Nils Buttedal nå heretter som til forne skjedd er, årligen i rette tid utgir i landskyld til Frogner prestebol i Lier de 11 lispund mel uten bygsel». Heldigere var han året etterpå da han fikk lagt Nordre Hegg under prestegården (Se gårdshistorien).
Verre gikk det den myndige prelat da han støtte sammen med Drammens mektigste og mest innflytelsesrike mann, generaltollforvalter Daniel Knoff. Straks etter innvielsen av Strømsø kirke lot denne seg utnevne som kirkens patron eller primarius og opptrådte da som høyeste geistlige autoritet i menigheten. Dermed tråkket han kraftig på sokneprestens tær, og en temperamentsfull strid med grove insinuasjoner på begge sider var et faktum fra sommeren 1667. Knoff beskyldte presten for å ha forsømt å kaste jord på et par fattiglik, mens Jens Nielsen hevder at «tollforvalteren tar åpenbarlige mannedrapere og andre som verken har pass eller beskjed, ikke aleneste udi hus og gjemme, men endog til offentlig tjeneste udi menigheten forfremmer». Denne kraftige beskyldning hadde sin delvise riktighet, idet en mann som 14 år tidligere var rømt til Drammen «formedelst» et drap i København, nå var blitt «beskikket» som «hundejager» i den nybygde kirke. Den ene injurieprosess trakk den andre etter seg med stadig nye søksmål. At tonen ikke var særlig akademisk, skulle følgende eksempel være et godt bevis på: I en av de tallrike saker sendte madam Knoff i sin manns fravær et innlegg til presten, som da ropte til budet: «Jeg har intet med en kjærling at bestille. Det var henne bedre at hun satt og spant på sin rokk, den fylleso, den sladretaske, den forløpne taske, enn at hun skulle beskikke meg med sådan en skandskrift». Da presten innstevnet nesten hele Strømsø borgerskap som vitner i saka, møtte én mann, som erklærte at han ikke hadde noe å si. Til slutt måtte stattholderen og biskopen prøve å få slutt på skandalen. I 1668 kom i stand en avtale om at sokneprestens kapellan, Jochum Grønbech, skulle utføre alt geistlig arbeid i Strømsø kirke samtidig som han fortsatte sin kapellanvirksomhet på Bragernes. Jens Nielsen hadde tapt, og det grundig, men han var iallfall ikke dårligere taper enn at han i 1670 forærte den kirken han ble fordrevet fra, en forgylt oblateske med påskrift «Johannes Nicolai», «D. T.» og «P. L. 1670».
Med den nyss nevnte Jochum Grønbech kom en mindre stridbar herre til å bekle presteembetet fra 1677 til 1682. Han var født på Sjelland 22. juni 1635 som sønn av sokneprest Jens Hansen Grønbech og hustru Maren. Etter fullendte studier kom han til Norge i egenskap av huslærer på Bragernes. I 1663 avanserte han så til «huskapellan» hos Jens Nielsen, da denne trengte hjelp i sitt virke. Borgerne på Bragernes hadde nemlig uttalt ønske om å få gudstjeneste hver onsdag også ved siden av søndag og fredag, dessuten såkalte «Froprædikener» om søndagsmorgenen. Søknaden om denne utvidelse av prestetjenesten ble innvilget, og Grønbech ansatt. Det ser ut til at han - i likhet med sin nærmeste overordnede - var misnøyd med betalingen for de geistlige forretninger ved den nye kirken på Strømsø, for de klager sammen i 1668. Året etter ble han utnevnt til residerende kapellan i Lier og Drammen, og fungerte som sådan til Jens Nielsens død. I mellomtida hadde da Grønbech «ervervet seg suksesjon» til soknekallet. Om hans korte virke som sokneprest veit vi svært lite, men sannsynligvis har han vart en stillferdig og pliktoppfyllende Herrens tjener. Ved sin bortgang i 1682 - dødsårsaken var skjørbuk og vatersott - fikk han iallfall følgende pene attest av sin bror, tiendeskriver Hans Grønbech: «Som han levde, så døde han, gudfryktig og tålmodig».
Ved Grønbechs død ble Børge Olsen (eller Olufsen) utnevnt til sokneprest etter å ha gjennomgått akkurat de samme gradene fra personell kapellan til residerende sådan. Om hans byggevirksomhet på prestegården forteller gårdshistirien (I s. 395), men ellers er opplysningene om ham temmelig sparsomme. Han skal være født i Fredrikstad, ble student fra Roskilde skole i 1661 og kom til Lier antakeligvis i 1669. Som sokneprest holdt han sin tiltredelsespreken i Tranby kirke 4. oktober 1682, og han virket i embetet til sin død 13. april 1692. Børge Olsen fusket også litt i det litterære fag, hva følgende tittel vel tydelig skulle bevise: «Det Fluende Dødsens Postbud, ved hvilket Gud sine Børn hiemkalder. Den Sal. Pige Karen Lauridzdatter, som Gud den 3. Maji Anno 1674 udi Hendis Alders 8de Aar heden kaldede til en haderlig og hellig Amindelse forfattet». Ellers har han skrevet «Ligpreediken over Thomas Oluffsøn Blix».
Da Lier soknekall nå atter ble ledig, søkte menigheten om å få Hans Angell til prest, og han ble utnevnt høsten 1692. Utnevnelse. kom nok ikke uventet, for allerede 8 år tidligere hadde han fra sjølveste majesteten fått såkalt «ventebrev» på dette innbringende kall. Angell: var en usedvanlig virksom, lærd og dyktig mann, som fikk utrette: svært mye i den lange tida han tjenestgjorde i Lier og Drammen Slekta stammet fra Sønder Jylland, men noen av hans forfedre hadde slått seg ned i Trondheim, hvor han ble født i 1658. Etter endt teologisk studium fartet han rundt i en del tyske byer og kom så hit. i 1682 som kapellan i Bragernes og Strømsø. I 1698 tok han de filosofiske doktorgrad og fikk tittelen «magister philosophia». For en aktiv natur som Angell var det mye å utrette i det store kallet han styrte. Og han var utrettelig, både i sitt embetsmessige og private virke, enten det nå gjaldt å forbedre gudshus, opprette skoler eller sørge for sine 20 - en kilde påstår sogar 22 - «børn», som var et fruktbart resultat av hans tre ekteskap. Da mye av dette virke faller det nye århundret, skal vi her begrense oss til det mer geistlig betonte som han utførte før 1700.
Et av hans storverk er fullføringen av Frogner kirke, som ble høytidelig innviet 1. november 1694. Samme år fikk Strømsø kirke tårn og i åra 1696-1709 ble oppført en ny kirke for Bragernes istedenfor den gamle fra 1628, som nå måtte rives på grunn av «brøstfeldighet». Naturligvis har ikke Angell eneæren for alt dette - og mye mer - men det er vel ikke tvil om at han var den drivende kraft som sto, bak med gode råd og besluttsom dåd. Litt for myndig og enemektig kunne han nok være stundom, og ved ett enkelt høve iallfall skal har ikke ha veket tilbake for å bruke uærlige midler. Det var ved delinga av det store soknekall, som vi skal komme nærmere tilbake til seinere. Han hadde visstnok også sans for sitt økonomiske tarv i en så høy grad at det virket usympatisk. Derfor kom han opp i stridigheter blant annet i 1698 med den daværende residerende kapellan Jens Schive. Denne hadde nemlig nektet å kaste jord på et fattiglik - det måtte nemlig gjøres gratis - fordi han var fornærmet på sin sokneprest, som sjøl mente seg å ha eneretten til alle fornemme begravelser. Resultatet av denne pinlige sak var at fattigliket måtte greie seg uten jordpåkasting.
Den gamle nedrevne kapellangården på Kirkerud.
Et så stort kall som dette nå var blitt med Bragernes, Strømsø. Strømsgodset og Konnerud foruten de tre soknene i Lier, måtte sjølsagt gi fullt arbeid til minst to geistlige. Derfor har vi også hørt om de forskjellige kapellanene som etter en viss tjenestetid i underordnet stilling rykket opp til innehavere av sokneprestembetet. Men det fans da også noen som bare var kapellan og ikke ble noe annet, iallfall ikke i Lier. Alt så tidlig som i 1587 er herr Niels Nielsen nevnt som «Guds ords medtjener», hva nå det uttrykket monne innebære. Han er sikkert identisk med «Herr Niels» fra bisp Jens Nilssøns visitasskildringer. Så kjenner vi navnene på herr Jens og på herr Abraham, som skal ha vart residerende kapellaner her. Den siste døde 21. april 1638. Niels Rasmussen Lemvig fra Jylland er den som i dette århundret tjenestegjorde lengst i kapellanembetet «til Bragernes og Lier», som det gjerne heter nå, nemlig fra 1649-69. Seinere virket han som sokneprest til Flesberg i 14 år. Etter ham fulgte Jakob Mikkelsen Snog, 1669-87, som i likhet med de forrige kapellaner bygslet gården Eik. I 1692 kom så den før nevnte Jens Pedersen Schive, og han skal være den første geistlige som bodde på Strømsø. Han får attest for å være «meget elsket av menigheten, hvorav sluttes, at han var en tro sjelesørger». I 1706 døde han og ble begravd i Strømsø kirke. Personell-kapellaner var det heller ikke så få av i denne perioden, som tidligere antydet. Både herr Niels fra slutten av 1500, Christoffer Olufsen, Hans Christoffersen, Jens Nielsen og Børge Olufsen startet på sin geistlige løpebane som sådanne. Dessuten kjenner vi navnene på Knud Madsen Lend (Lynde) fra 1616, Johannes Andreassen Lund fra 1627 og Lars Eskildsen Tulle, som i 1692 ble kalt til «Capellan pro loco» for Lier prestegjeld. Han hadde vel nærmest status som residerende kapellan, og virket her til 1712 da han fikk Modum sokneprestembete. Grensene mellom de to slags kapellaner ser ikke ut til å være helt markert alltid, iallfall i slutten av 1600-tallet. Da finner vi også rett som det er, tre prester samtidig i det store og innbringende kallet, f.eks. fra 1682-87 med Børge Olufsen som sokneprest pluss Hans Angell og Jakob Mikkelsen Snog som kapellaner.
Under prest og kapellan sto klokkerne med ansvar først og fremst for katekismeopplæringa og sikker salmesang under gudstjenesten. «Christen klokker», eller Christiern, som Jens Nissøn kaller ham, er nevnt så tidlig som i 1576, da han sammen med en annen må betale bot for en såpass ukirkelig handling som ulovlig kjøp av tjære. Simen Jørgensen klokker stevner i 1665 Torsten Valle for «overlast på hans quinde i hans fravær». I 1670-åra hører vi om Hans Jensen klokker, som i Jens Nielsens manntall fra 1665 står oppført under husmenn på Brurberg: «Hans Jensen, 40 år, leser for børnene her i menigheten». Tingbøkene nevner ham også så seint som i 1714, men da er han gammel og sjuk. Merkelig nok er det de rettslige kilder som omtaler de fleste av disse kirkens lavere tjenestemenn. Således også med Mikkel klokker på plassen Gjellebekk. Han ble 1701 stevnet til utkastelse av kvartermester Povel Mayn. Samme år prøver Mikkel å øve en viss Herrens tukt over en nabo, Eilert Knutsen, idet han melder denne for ulovlig salg av øl og brennevin. Slik lettsindighet ville ikke klokkeren vite av i grannelaget på en fjerdings avstand. Han hadde nemlig sjøl bevilling til å drive gjestgiveri i en viss utstrekning så lenge han levde.
På tinge i 1672 ble lest opp en streng befaling fra stattholderen om at vederheftige menn skulle tilsettes som kirkeverger rundt om i menighetene. Sten Rasmussen Moen og Even Eriksrud fikk dette ansvarsfulle tillitsverv i Frogner, Tord Stabekk i Tranby og Engebret Svang i Syllingdal.
Enda enkelte geistlige klager over små inntekter og kummerlige økonomiske kår, var det likevel ikke småsummer Lier-bøndene betalte i tiend til kirke, prest og klokker. Tidligere er omtalt kornavlingene i Lier 1661 og tiendeoppgaver fra 1690-åra. Når vi så kjenner til pengetaksten for de ulike kornslag, er det lett å regne ut den samlede verdi av tienden. Ettersom den klingende mynt stadig ble brukt mer som byttemiddel også blant de naturalhusholdnings-vante bønder, kunne tienden til kongen nå betales i penger istedenfor korn. Fra 4. februar 1674 har vi følgende vurderingsskala for de respektive kornsorter: Hvete, rug eller erter 21/2 dlr. pr. tønne, reint bygg 2, blandingskorn 11/2 og havre 1 dlr. pr. tønne. Går vi ut fra samme kornpris i 1661, skulle tienden av 3650 tønner havre og 735 t. blandingskorn representere en pengeverdi av omkring 475 dlr. Dermed fikk konge, kirke og prest 158-159 dlr. hver. I virkeligheten fikk de vel noe mer, for på grunn av etterkrigstid og nød var kornprisen steget, visstnok til 3 dlr. for beste kvalitet. Kort tid etter var den atter falt til 21/2. De nevnte summer stemmer forbausende godt med et tall oppgitt av Vilhelm Mechlenborig i en søknad fra 1663 om å forpakte kongens del av tienden «udi Liehr proffstie». Denne part var verdsatt til 156 dlr. men stattholderen torde ikke «bortforlene» den til noen, da han hadde fått «nådigst befaling» om «at lade oppberge og innbringe udi festningen alt det korn som kan finnes av hans kongl. majestets tiende og landskyld».
Tienderegisterne fra denne tida gir oss beskjed både om hvor stor ytelsen var og hvor mange som måtte svare den. Tallet på de bidragspliktige liunger er gjerne snautt 200, i 1666 således 196 og i 1690 195. Men i sjølve manntallet står mange oppført som er fritatt for avgiften, enten fordi de sitter på en frigård eller de ikke har sådd om våren. I 1690 fins det 18 slike bruk, blant dem «Fougdens nådigste frigård» på Huseby, kapellanens residens på Valle, sorenskriverens frigård Hval, lensmennenes frigårder på Eik og Gilhus, prestegårdene Kirkerud i Sylling og Hallingstad i Tranby, klokkergården Hegg, for ikke å snakke om Tordenstiernenes adelige setegård Søndre Gullaug. Stundom kunne det oppstå strid om hvor tiendekornet skulle leveres. For Liers vedkommende ble bestemt i 1665 at den såkalte kastebua - eller tiendebua - var stedet for kornleveransen, der det skulle deles i tre like store porsjoner. Ellers heter det «at kongens del skulle føres til nærmeste kjøpsted eller hvordan han (futen) vil den have». Før hadde bøndene også brakt kornet direkte til presten eller andre steder. Noen år seinere er det atter uenighet om leveringsstedet, men stattholderen befaler at stiftskriver Jochum Gaarmand skal annamme kirkenes tiende, og ikke annensteds enn på tiendebua. Mange bygder hadde en sarskilt kastebu, gjerne tett ved kirken, f.eks. i Ål og Hol. På Frogner prestegård bygde Hans Angell et stort hus med drengestue, kjøkken og mjølkebu under og to kornloft og et maltloft over. Det er sannsynlig at disse lofta også ble brukt til lagringsplass for prestens tiendekorn, som i hele Lier utgjorde over 150 tønner årlig når avlingene var jamt gode.
Da tienden var en tung og trykkende avgift, særlig i dårlige år, hendte det nok at enkelte bønder prøvde å lure seg unna ved å gi opp for små avlinger. Men det var farlige greier, for futen hadde rett til husundersøkelse, til å «kaste kornet», og viste det seg så uregelmessigheter, ble det ofte en dyr affære for bonden, som gjerne måtte ut med både den to og tredobbelte mengde i «straffeskatt». I 1637 ble Gulbrand Svere dømt til å betale 27 dlr. for slik uriktig tiendeoppgave, en sum som svarte til verdien av 9 gode kyr. Nei, det var nok tryggest å være ærlig i sin «selvangivelse» den gangen også, dermed hadde de både æren i behold og samvittigheten rein når de i kirken lyttet til trøstende ord fra «han far» på stolen.
Prestene i disse to århundrene bodde på Frogner prestegård inntil hovedkirken brente i 1651. Men da det i lang tid ikke var noe ordentlig gudshus der, og Tranby annekskirke fungerte som hovedkirke, flyttet prestene, som nevnt, til Bragernes. Riktignok prøvde de å bygge opp igjen den nedbrente kirken, og de fikk god hjelp. Den 22. okt. 1652 skriver kong Frederik III til stattholderen Gregers Krabbe: «Ettersom I underdanigst haver ladet give til kjenne, Lier kirke udi eders len at være avbrent, med begjæring at den av kirkenes beholdning udi forbete eders len igjen måtte hjelpes, da er vi nådigst til freds, at to tusen riksdaler av forbete kirkers beholdning udi eders len på forberg Liers kirkes reparasjon må anvendes.» Kirkene i Akershus len måtte således yte en temmelig stor sum til å bygge opp igjen Frogner kirke. Likevel gikk det smått med gjenreisinga, og gudstjenesten ble i mange år forrettet i prestegården, blant annet så seint som 15. febr. 1675 «da predikede bispen her ved Frogner i prestegården og holdt sin visitasjon med det samme». Straks etter oppførte de et midlertidig gudshus på prestegården, og den eldste kirkeboka for Lier kan fortelle at «St. Hans dag (1676) ved Frogner ble kristnet Anders Hollems barn og talt over Ole Steens barn, og var det første som ble forrettet i det nye hus på kirkegården». Ikke før i 1694 var den nye kirke ferdig. Den sto på samme plass som den gamle og var delvis bygd på rester av denne, men utvidet til en korskirke av vanlig form. Byggematerialet var nå som før stein, og den hadde 400-500 sitteplasser. Kirkeboka forteller videre at innvielsen fant sted 1. nov. 1694 med biskop Hans Clausen Rossing og prosten i spissen for en «meget folkerik forsamling. Og den 4. nov. holdt prediken av sognepresten arverdige hr. Hans Angell, som da sang sin første messe.» Det tok altså lang tid å få gjenreist gudshuset trass i store bevilgninger og lettelser, f.eks. ved tollfrihet for «Lier Kirkes Tagsten» i 1657. Om årsakene var manglende tiltak, interesse eller penger, er ikke godt å si. Sikkert er det iallfall at sokneprest Jens Nielsen i 1665 klager over det manglende vedlike-hold av kirkene i bygda. Både i Tranby og Sylling er de riktignok begynt å reparere det aller nødvendigste, men i Frogner er «intet eller svare ringe til vedlikeholdelse meddelt» de siste 45 åra.
En kommer kanskje sannheten nærmest ved å anta at sokneprest Angell var den drivende kraft ved gjenoppbygginga, godt understøttet av menigheten, som for en ikke liten del hadde fått en friere stilling økonomisk og sosialt akkurat disse åra. Dermed ble det en æressak å skaffe seg et verdig gudshus igjen i likhet med hva tidligere generasjoner hadde eid. Og nå måtte det romme flere enn den gamle kirken, da folketallet stadig økte. Ingen kjenner navnet på arkitekten, men det er antydet at den virksomme Angell kanskje hadde en finger med i spillet her og. Bragernes kirke tok han vel nærmest som forbilde til den nye i Frogner, derfor ble denne også korskirke og ikke langkirke, som den nedbrente hadde vart. Heller ikke veit vi hvem som har æren for sjølve oppføringa, som var så solid gjort at den trauste bygning trosset tidens tærende tann helt til 1941 uten å slå noen sprekker i sine 125 cm tykke murer. Kanskje er det «de ærlige og velforstandige menn, Hans Nilsen og Even Larsen, murmestere og borgere udi Christiania,» som Angell henvendte seg til i 1695 om bygging av nytt tårn til Bragernes kirke. Den dygtige tømmermesteren het kanskje Wulf Hoffmann og var fra Drammen, men alt dette er gjetninger. Sikkert er det iallfall at liungene hadde fått seg en stor og solid kirke, delvis innredet i den kraftige barokkstil etter tidas smak. Og enda om den nye bygning manglet både kroner og ovner til å spre lys og varme, innfant de gudfryktige Liunger seg for å søke trøst og styrke i Guds ord som med myndighet og salvelse ble forkynt purt og rent av «han far på stolen». Ifølge skikk og bruk den gang hadde bøndene på hver gård sine faste plasser i kirken, delvis bestemt av gårdens størrelse og eierens gavmildhet mot kirke og geistlighet. Dette system fornekter seg heller ikke ved ordningen av plassene på de 22 benkene i Frogner nye kirke. På hovedskipets første benk troner eierne av Søndre Gullaug, Søndre Linnes og Nordre Gullaug, mens Landfallhusmennene under prestegården fikk en forholdsvis anstendig plass på tverrskipets 2. benk. «Alle Torgersen» og «Alle Paulsen» derimot må helt tilbake på siste benk for å finne hvile for sine mødige lemmer og vederkvegelse for sin tørstende sjel.
