Glimt fra arbeidslivet ellers i bygda
Ved siden av jordbruket i alle dets avskygninger, skogbruk og industri i forskjellige fasonger kunne det lierske næringsliv vise til mange andre greiner. Viktigst av disse er vel håndverket, som også fra tidligere perioder hadde mange utøvere fordelt på flere fag. Det skulle være nesten unødvendig å nevne at bygda hadde mange flinke snekkere, bygningsmenn, skreddere, skomakere og smeder. Fullt så sjølsagt lyder det kanskje ikke at det også fans både garvere og hjulmakere her, ja, til og med reipslagere og filhoggere hadde oppslått sine pauluner tett utenfor bygrensa. Omtrent på samme sted bodde også skipsreder og overrettssakfører, herskapskusk og selskapsdame, skraphandler og sypike, innerst og fattigunderstøttet. Går vi litt lenger ut fra byen, til det som fremdeles måtte betegnes som «bondelandet», viser ikke folketellingene fullt så store variasjoner i yrkesbetegnelsen. Der gikk det fremdeles mest på «Gårdbruker, gårdskarl, sveitser, husgjerning, tjenestepike», noe som tydelig viste at storparten ennå holdt seg til jorda og husstellet.
Da Stortinget i 1869 hadde bestemt at jernbanen fra hovedstaden til Drammen skulle legges gjennom Lier, fikk bygda like etter en ny yrkesgruppe, nemlig anleggsarbeideren, eller slusken. En oppgave fra 1870 forteller om 30 jernbanearbeidere her da, og ikke alle disse hørte til de såkalte stille i landet. Iallfall klaget blant annet lensmann Alme til futen over uorden og lovbrudd som «mer enn i sedvanlig grad hadde funnet sted i Lier og Røyken, etter at jernbanearbeidet der er påbegynt». Oppsynsmennene ved anlegget fikk derfor politimyndighet, og det mener futen har hjulpet. Likevel var det ikke bra, særlig på lønningsdagene når slusken gjerne tok seg en kraftig rus. Det forekom også tjuverier, blant annet på Huseby, uten at forøverne ble oppdaget. Nå kunne det vel også tenkes at de gjorde en skjelm urett og mistenkte uskyldige, for ved de fleste jernbane- og veianlegg oppsto gjerne rivninger mellom slusken og de «innfødte». På den andre siden må vel innrømmes at ikke alle anleggsarbeidere kan få etiketten snille søndagsskolebarn heller. Det behøver vi ikke engang gå utenom bygdegrensene for å finne framifrå eksempler på. Riktig livlig anleggsvirksomhet ble det nemlig i Lier høsten 1901 da arbeidet med banen fra Lier stasjon til Svangstrand begynte under ledelse av ingeniør E. Richter. En daværende ung drammenser, født i 1884, forteller levende om sine inntrykk fra «knoget» ved banen:
«I den første tida var jeg borti en leirskjæring, men ble snart fløtta til grusgropa. Det var mange svensker på denne banen, og som skikken var, så skulle vi nye arbes ut. I leirskjæringa brukte vi trillebårer, og vi trilla hver vår tur. Når det var min tur, lessa dem så full ei båre at det var bare så vidt jeg klarte å lette opp armene. Noe trening hadde jeg fra før, så jeg klarte å balansere på planken, men det var på nære nippen. Kjørte en utafor, så måtte en lesse opp i båra igjen, og da sto de andre bare og gliste. Noen ganger smørte dem fett på armene, og når en så skulle lette opp båra, glei hendene i fettet og båra tippa. Nå, det gikk dette også, og etter hvert så ga dem seg med strekene». Men en vakker dag ble noen av karene lut lei hele greia:
«Utover vinteren var det mye snø, huser jeg. jeg var da i et lag som arbeidde i ei grusskjæring. En dag bestemte vi vors for å slutte, og som en takk for alt jukseriet og snyteriet samla vi sammen trillebårer og trilleplank i en haug, tømte parafin over og satte fyr på. Så reiste vi til Drammen. Der ble vi arrestert hele bunten og måtte avgi forklaring. Det var vel avdelingsingeniøren som hadde anmeldt «hærverket». Vi slapp ut igjen alle mann, og politiet lo av hele affæra. Vi skiltes i Drammen etter en avskjedsskål, og jeg reiste fil Slemmestad Cementfabrikk».
En sesongbetonet næringsvei som stundom kunne sysselsette temmelig mange, var isskur. Denne skriver seg fra 1860-åra, da enkelte begynte å skjære is på Lierelva og noen tjern som ikke lå altfor avsides til. Isladningene skipet de om sommeren til utlandet, men like etter hundreårsskiftet gikk de over til vinterutskipning, og dette ga en kjærkommen ekstrafortjeneste på den tid av året da det var knappest med arbeid. Mengden av den skårne isen kunne variere noe, men lå gjerne mellom 1000 og 2000 tonn årlig, skal en tru amtmannsberetningene. Andre kilder oppgir både 4 og 5 tusen i 1870-åra. I 1875 sysselsatte iallfall denne isdrifta opptil 53 mann så lenge den kalde høysesongen varte. Seinere varierer arbeidsstokken fra 4 til 16 mann, fordelt på 1 eller 2 anlegg. Likevel blir dette bare reine pusleriet sammenliknet med isproduksjonen i Røyken, som vinteren 1909-10 nådde hele 34000 tonn. Samme vinteren skar de forresten is til eksport også på Drammensfjorden utenfor Gilhus.
Ikke fullt så hutrende geskjeft hadde de som ferdes langs elver og bekker, på sjø og vann i sommerhalvåret for å lure fisken. Forholdsvis anselige mengder hadde de tatt både i fjorden og i elvene, men noen lønnsom forretning ble det iallfall ikke så lenge prisene på laks og aure holdt seg så sørgelig lave. Fra 1860-åra begynte disse å stige i så sterk grad at fiskerinæringens utøvere i Lier opplevde sin gylne periode.
Statistikken hevder at i femåret 1881-85 fisket de 11000 kg laks og sjøaure i Lier til en verdi av 13747 kroner, og perioden 1886-90 viste nesten like godt resultat. Denne velstanden på de ettertraktede fiskesorter skal ha ført til at Lierelva på den tid ble sammenliknet med en av Nord-Norges lakserikeste elver. Men så gikk det ned til under det halve, og holdt seg stort sett på det nivået lenge.
Prisen derimot steig sakte og sikkert slik at fiskerne vel kunne regne med å få i overkant av 2 kroner pr. kilo for fin laks i 1914. For å bevare og helst øke bestanden av laks i hovedelva utvidet de i 1881 fredningstida til 2 døgn, fra kl. 18 lørdag til samme klokkeslett mandag. Denne bestemmelsen gjaldt fra Heggsbro og til elvemunningen. Men laksen hadde gått mye lenger opp gjennom elva, minst til Sjåstad, og ellers fans aure i rikelig mengde. Denne fiskerikdommen i Lierelva avtok visstnok sterkt etter at Tronstad tresliperi begynte å transportere sine avfallsprodukter vannveien ned gjennom bygda, noe som verken laks eller aure satte synderlig pris på. Dessuten hadde bygda i Lierbanens anleggstid fått importert flere ypperlige tjuvfiskere, som ifølge en pålitelig hjemmelsmann «ga blanke blaffen både i fredning og fiskeoppsyn»
I Holsfjorden tok de fremdeles opp noe fisk, for der fans både aure, abbor, røye, sik og brasme ved siden av den mindre velsette gjedda. Sikfisket kunne stundom være forholdsvis lønnsomt, og særlig bøndene på Skjæret (Enger) hadde drevet det i flere generasjoner. Nå kunne dessverre ikke den djupe Holsfjorden på noen måte måle seg med den grunnere Steinsfjorden i fiskerikdom, til det var ernæringsforholdene for knappe i den førstnevnte. Og så langt som til Ringerike dro vel liungene sjelden når de skulle fiske eller jakte, for de holdt seg stort sett til mer heimlige og kanskje tryggere fangstmarker, hevder iallfall Ingebret Drag: «Lier med sin silurjord og frodige skoger har selvfølgelig kunnet skaffe mat til en rik viltbestand. Når vi ser alle de nedlagte bosteder og plasser i utmarker og skoger, kunne vel denne befolkning ikke ha livnæret seg uten et visst tilskudd av ville dyr, fugl og fisk, som de fanget fortrinnsvis i nærheten av sitt bosted. Mitt inntrykk er at Lieralmuen ikke har vært noen omstreifende jeger- og fiskerbefolkning. De kan på ingen som helst måte sammenliknes med gudbrandsdølene, som dreiv villreinjakt innover Jotunheimen og på Dovre. Jeg har inntrykk av at de kun holdt seg i de skoger og ved de vann som de eide eller disponerte. Her bygger jeg på hva min far, Werner Drag, f. 3/9 1871, har fortalt meg. Han sa at i hans barndom var det få fra Øverskogen som var kjent innenfor Svartvannet, altså ikke engang inn til Modumsdelet. Lieralmuen var ikke turister. De gikk aldri til skogen for sin fornøyelses skyld. Det var alltid noe matnyttig som dreiv dem, som f.eks. tømmer, og vedhugst- trekullbrenning, sæterdrift, hesteleiting, jakt eller fiske o.s.v. Men liungene gikk iallfall fremdeles på jakt i sine egne skoger, der de felte både den stolte elg og den hoppende hare, og der så mangen spillende tiur og århane måtte bøte med livet midt i sin forelskede leik i de lyse vårnetter. De virkelig skrekkinngydende villdyr som bjørn og ulv var nå en saga blott i den oversiviliserte Lier-bygda med sine altfor karrige områder av uberørt natur. Sannsynligvis måtte den siste bjørnen her bøte med livet en gang i 1790-åra. Ei gaupe derimot skal være skutt på Øverskogen så seint som i 1880-åra av den dyktige jeger Karl Engene. Og elg så det nesten ut til å bli mer av enn tidligere, noe som muligens hang sammen med at ulven forsvant. I 1888 fikk H. J. Hofgaard rett til å felle 5 elger årlig for et tidsrom av 3 år, og det skulle tyde på at ikke få eksemplarer av det kraftige dyret braste rundt i Sjåstad-skogene. Selv om det var smått med rovdyra, utenom reven, i Lier på den tida, opptrådte de fremdeles ganske tallrikt i enkelte andre bygder i Buskerud, særlig når en kom litt mer til fjells. I femåret 1886-90 utbetalte de således skottpremie for 1868 rever, 43 bjørner, 49 gauper, 65 ørner og 1072 hauker i Buskerud amt, men 10 år seinere gikk tallet på felte bamser ned til under halvparten og på gauper til gjennomsnittlig 1 pr. år. Og amtmannsberetningene fra vårt eget århundre slår fast at det stadig går tilbake med rovdyra, noe .som først og fremst skyldes den norske Jæger- og Fiskeriforenings «iherdige utryddingsarbeide». Det blir også påstått at den godmodige haren også er «nesten utryddet i de mer oppdyrkede bygder». Den påstanden kan ikke være riktig for Liers vedkommende, da det ifølge pålitelige kilder så seint som i 1930-åra ble skutt omkring 50 harer en høst bare på Øverskogen. Men så skulle harejakt liksom være Lierjegernes spesialitet fra gamle dager av, påstår iallfall den stortalende, men ikke alltid pålitelige Fr. Grønvold i sine «Slægts-Krøniker». Når han f.eks. forteller om sin kjempesterke onkel Arild Grønvold at denne allerede som 13-14-åring skjøt en mannvond elgokse i Hvamskogen, må en ha lov til å stille seg litt skeptisk iallfall med hensyn til den tapre jegers unge alder.
Som omtalt tidligere, fikk den eldgamle føringstrafikken gjennom Lier fra Svangstrand til Bragernes en forholdsvis brå stopp da Randsfjordbanen kom. Helt slutt på all kjøring for syllingboerne ble det heldigvis ikke så lenge de hadde skogen å ty til. Her var det ikke bare tømmerstokker og annen trelast som skulle fram til nærmeste sagbruk eller fabrikk, men ennå så seint som i 1870-åra steig røyken opp fra -enkelte kullmiler på Øverskogen. Om det kunne Didrik Kornerud, født 1862, fortelle:
«Den siste som jeg kan huske brant køl, var Jon Thorsrud. Han brente fra høsten og hele vinteren og kjørte med 2 hester til Drammen. Den egentlige kølatrafikken til Bærums verk kjenner jeg mindre til. Jeg vet at folk fra Hørte, Drag og Skustad brant køl og kjørte til Bærums verk. I Skjærsmarka (Enger) er det ennå et sted som heter Dragsbønn, hvor folk fra Drag engang brant køl. En av veiene hvor køla blei kjørt til Bærums verk, var Engerkleiva, Rustad til Asker og videre til Bærums verk».
Andre steder hvor øverskogingene brente miler helt til ca. 1880, var i Fosshaugen (under Stustad) og på Skarte i Kirkerudmarka. Men så ebbet «kølabrenninga» ut også der, og en som var ung rundt 1890, kunne ikke berette noe om det. Derimot husket han en annen levning fra det gamle, slitsomme arbeidslivet i Lierskogene:
«I Øverskogen har det vært mange skjærabenker hvor folk sto og skar planker med håndsag. Det var to stykker som dro i saga, en under og en over stokken. Den som sto under, hadde flor for øya, for at han ikke skulle få sagflis i dem». Slike «skjærabenker» plasserte de stundom. på setrene, således både på Stustad- og Breviksetra, og enkelte av disse skal ha vært i bruk langt ned i siste halvpart av 1800-tallet før de endelig måtte gi tapt for de mer lettvinte sirkelsager. Sagene de brukte ved disse benkene, lignet dem som de nå skjærer is med, eller bladene på en oppgangssag.
En annen hjemmelsmann derimot kan fortelle at denne lierske «kølabrenninga» opphevde en kort renessanse under første verdenskrig da Hans Thorsrud brente kull, som han leverte til brennevinsdestillasjonene i Drammen.
