Gårdsdrift, dyrkingsmåter og avdrått
Når det gjelder opplysninger om bøndenes drift av gårdene i Lier på 1700-tallet og den grøde de fikk av dem, er vi så heldige å ha en samtidig kilde av friskeste slag. På denne tida var det slett ikke uvanlig at en eller annen jordbruksinteressert skribent forfattet en «Physisk Økonomisk Beskrivelse» over den bygda han bodde i.
Disse penneføre menn var stort sett prester, f. eks. Hans Strøm, som først gav ut sin «Søndmørs Beskrivelse» og etter å være kommet på våre trakter en «Eegers Beskrivelse». Det må være dette intime forhold mellom prest og bygdeskildring som har forledet enkelte ellers habile historikere til den forhastede slutning at han som har skrevet om Lier prestegjeld, også vandret i kappe og krage. Riktignok hadde han tatt teologisk embetseksamen - med dårligste karakter non, men han var sikkert en flink mann for det. Iallfall gjorde han en fin karriere i livet, enda han ikke slo inn på den geistlige løpebane. Da han har betydd - og betyr fremdeles - så mye for vårt kjennskap til Lier i svunne tider, bør vi vite litt mer om ham.
Jens Essendrop var født 24. nov. 1723 og levde til 12. des. 1801. I 1750 tok han teologisk embetseksamen og kom straks etter til Lier som såkalt «Informator» for den halvtullete Ouden Nielsen på Gullaug, den siste ætling av Tordenstiernenes adelsstamme. I 1764 ble Essendrop asessor i bergamtet på Kongsberg, 1770 steig han til oberbergamtsforvalter og 1777 til justitsråd. Fra 1768 var han medlem av Landhusholdningsselskapet, 1769 av det norske og 1776 av det danske vitenskapsselskap. Hans frue het Else Marie Svell.
Som lærer for den unge adelsspiren kom han snart til å få både interesse for og kjærlighet til Lier-bygda. Det fører til at han i 1761 gir ut en «Physisk Oeconomisk Beskrivelse over Lier Præstegield i - Aggershuus Stift i Norge efter egen Undersøgelse forfattet af J. Essendrop». At naturen her virkelig har gjort et sterkt inntrykk på ham, går tydelig fram av slutten på 1 kapitel:
«Formedelst sådant beliggende faller overalt en smukk og behagelig prospekt; men allerdeiligst til forlystelse for skjønnere av naturens herligheter viser den seg når man landeveien fra Christiania kommer til å nå høyden av Paradisbakkene. Her møter øyet et særdeles inntagelig syn, det ser her i et øyekast vann med hosliggende byer og skip, utflytende elver, sletter med smukke akrer og enger, grønne lunder, dyrkede og bebodde bakker, opphøyede fjell bedekket med grønne skoger, og overalt på hinannen smukt bebygde gårder. Av alt dette sees og sluttes at kun få steder forekommer hvor naturen har så samlet sine herligheter til sinnets og øynenes forlystelser. Man slutter herav at disse herligheter har vært ansett som et jordisk Paradis, hvoretter de ovenmeldte bakker i de eldre tider skulle ha fått sitt navn».
Gamle jordbruksredskaper. Tømmerkjøring og kløvjing. (Etter Essendrop).
Han beskriver så grunnen, jordartene og «biergene, vann, elver og kilder» for etterpå å gå over til «Agerbruget og dets Behandling». Jordbruk og åkerdyrking i Lier hører verken til de beste eller sletteste, mener Essendrop. «Finnes der de som i deres bruk er dovne. skjødesløse og vanartede, så gives derimot andre som med flid, møye og forsiktighet ta seg etter den innsikt de kan ha og den anvisning de kan få, deres jord og dens bruk an. Dertil oppmuntres de ei alene av jordens egen belønning, men og av den akt jordbruket på noen tid er kommet udi, da de fornemme selv begynner, så å si, å legge hånd på plogen og anse jordens dyrkelse som en moder til et lands timelige lykksalighet». Slike eksempler kan virke både oppmuntrende og belærende, så «man har derfor føye å si at akerbruket her er hos mange i forbedringsvei».
Tidligere var forholdet gjerne «at hva aker var, ble aker, og hva eng var, ble eng. Akeren ble således for det meste stedse holdt under plogen unntagen de fleste brukte å legge et lite støkke til trede to til tre år, hvor de såkalte små kreatur fikk noen gressgang. Etter den tids forløp ble det høstpløyet, gjødet og besådd med hvete eller bygg. Noen støkker som ved vanrøkt og idelig bruk var utmattede, lot man ligge en tid udyrket og usådd, til ækrer, det er til eng. Etter denne dyrkemåte var avlingen kun liten, jorden formådde kun lite å bære uten ukrutt og gress, fornemlig når dette kommer tillike i betraktning at jordens forarbeidelse bestod blott i å omvelte den i store, brede furer, torver eller velter med en plog styrt av en kar og trukken av tre hester, og derpå etter sædens utkastelse overfare den tre ganger med en harv, trukken av tvende hester, hvorved den vel ovenpå fikk anseelse av å være mør og fingjort, men da den største del etter denne behandling lå hård og i store klumper, tilsier erfarenhet at det var langt fra det man kunne kalle velgjort».
Nå derimot er driftsmåten ofte fornuftigere, idet de stundom lar den gamle åkeren hvile og legger den ut til eng og så bryter de opp ny jord i innhegnede jorder, ja sogar i utmarka eller «de såkalte hjemhaver, hvor kreaturene om sommeren haver gresning». Enda om redskapene er de samme som fedrene brukte, pløyer og harver bøndene nå med større flid, «likeså viser de og en større forsynlighet i behandlingen av deres møkk og gjødsel». Sterk kritikk får noen i et «Nabolaug», som solgte sin gjødsel fra gårdene: «Man kan ikke annet enn anse sådan husholdning for dårlig, og hvis den hadde smittet på flere, eller blitt ved, syntes meg den hadde vært høyst straffverdig».
Vårsæd er vanligst, og jorda blir bearbeidd om foråret. Men det åkerarealet som skal gjødsles pluss all nyryddet jord, høstpløyer de alltid, og når så våren kommer, sår og harver de uten videre «ompløying».
I et kapitel «Om de her brugelige Sædeslag» får vi greie på at disse er de samme som før: rug, hvete, bygg, erter, lin, havre og litt hamp. «Roer, eller som de her kalles næper, såes ikke i aker, men undertiden finner noen leilighet dertil i bråter, da de i samme år ikke har årsak å fortryte sitt arbeid». Av kornsortene er havren dyrket mest, «uaktet jorden ved et fornuftig bruk, er ganske god og bekvem for de andre». En fordel gir iallfall havren: den er villig til å vokse i allslags jord. Leirjord gir kort og kjernefull havre, sanden derimot lengre med tykkere skall. Den vanligste «art» her er den hvite, for «den sorte aktes for meget slett». Forsøk er gjort med den korte, tykke polske og engelske havre, men de har lett for å blande denne med de andre sortene. På en fullgård sår bonden gjerne 10-14 tønner havre og høster fra 3 til 5 foll. Av dette kornslaget «bereder innbyggerne seg et godt og velsmakende brød, fornemmelig når litt ertemel blandes blant havremelet. Den strideste, som kalles veggefall, blandes med bygg og annet aksefrø, som i alminnelighet kalles hommelkorn, brukes til grøt og velling. Herav skjønnes hva pris og ære denne sæd er udi på disse grenser, og hvo vil vel beta den noe derav, fornemmelig da dens kjerne unektelig inneholder en sunn, rik og fet næringskraft. Folket lever, trives og befinner seg vel, sunne og sterke av dens spise. Der er intet som mangler uten at den måtte ved et godt og fornuftig bruk bli brakt til en større fullkommenhet».
Bygg fins det ikke mindre enn 4 sorter av i Lier: det seksradede, treradede, himmelbygg og torebygg. Det førstnevnte dyrket de mest av, men de to siste var de follrikeste når «ingen uheppe faller til» og de fikk vokse i god, velgjødslet leirjord, blandet med mold og sand. Da ga de «gemenlig 6 til 9 foll», men «det er det allervanskeligste korn å få tersket av akset».
Enda større avling kunne rugen gi når den ble sådd i bråter, eller «Kosser». Lå disse bråtene nær gården, fjernet de trærne og lot kvister og greiner tørke noen uker om sommeren før de satte ild på. Den Øverste grastorva ble da avsvidd, og i den feite aska sådde de rug eller satte neper. Stundom sådde de også havre i bråtene sammen med vinterrugen, og kunne da høste havre det første året og rug det andre. Slike bråter var ikke alltid så store, men det ble ofte sådd 1 - 2 - 3 skjepper korn, som «nedkratses med hakker». De kan da vente fra 8 til 16 foll, men «sjelden besåes bråter mer enn ett år, hvoretter de utlegges til gressgang». Sjølve ryddingsarbeidet foregikk gjerne i «hoballen, så kaller man den tid fra plogen er lagt til høybergingen begynner». Andre steder i «langt bortliggende skogsbygder brukes alene å hugge trærne omkull og oppbrenne såvel stammen som grenene, og derpå i den hete aske å utkaste sæden uten å kratse den ned, som her alltid skjer».
Øvre Helgerud (eier Sverre Hafskjold.)
Vår-hvete blir dyrket lite, og «vinterhvete vet man her intet av». Essendrop påstår at hveten er en sæd som rikelig lønner arbeidet, for er jorda «tørr og bekvem å arbeide, vel harvet, gir den 12 til 14 foll og derover». Dette var vel mer et ønskemål enn en realitet for Lierbøndene, som trolig måtte nøye seg med en atskillig beskjednere avkastning.
En slik avkastning i jordbruket var naturligvis sterkt avhengig av hvor godt åkrene ble gjøslet, for utpint jord ga få og små foll. Tidligere hadde nok høstingsbruket vært temmelig mye utbredt, men når vi ser bort fra rugbråtene, trengte dyrkingsbruket det stadig mer til side utover 1700-tallet. Derfor er det på sin plass at Essendrop her - som ofte ellers - løfter sin belærende pekefinger og formaner liungene til å ta vare på «møgen eller gjødselen» og ikke slik «dårlighet som å selge den». For hva hjalp vel større åkervidde hvis de ikke hadde en høvelig mengde av «bondens gull» til å strø utover? Det kunne enda være vanskelig nok å få skikkelige avlinger på velgjødslet jord, så usikre som åringene var.
Skulle de derfor få en rimelig balanse mellom gjødsling og åkervidde, måtte krøtterholdet økes dersom åkrene ble større. Slike fine saker som kunstgjødsel kjente ikke datida til. Nei, den var nok pent nødt til å stole på naturproduktene fra hest og ku, sau og gris. Og jordbruket som næringsvei var slett ikke tjent med at åkervidda kanskje ble doblet mens gjødselmengda viste liten eller ingen oppgang.
På grunnlag av de utførlige oppgaver over husdyr og utsæd i Lier fra åra 1723 og 1803 skulle det være mulig å danne seg et noenlunde riktig bilde av forholdet mellom disse to faktorer. Men da må vi huske på at de sannsynligvis sådde noe tynnere sistnevnte år. Utregnet i kyrlag var tallet 2800 - 2900 i 1723 (uten svin) og utsæden 1927 1/2 tønne. Dette skulle gi en utsæd av ca. 90 liter pr. kyrlag, et resultat som slett ikke var noe å skryte av, når vi f. eks. sammenligner med Eidsvoll der den ikke var større enn ca. 50 liter. Nå kan vi kanskje trøste oss med at grisene og eventuelt kalvene ville pynte på tallet, men lenger ned enn til bortimot 80 liter ville en nok ikke komme.
80 år seinere er kyrlaget steget til 3508 (uten geiter og griser), men nå er utsæden på bondebruka 2322 tønner. Forholdet mellom disse to faktorene blir da omtrent det samme, ca. 89 liter utsæd pr. kyrlag. Men så må vi ikke glemme at de rimeligvis sådde tynnere i 1803 enn i 1723, dermed rakk de lenger med såkornet, og åkeren fikk mindre gjødsel. Holder vi oss fortsatt til Hans Strøms tall, 1 tønne til 3 mål åker, skulle den gjennomsiktige åkergjødsling bli 1/2 kyrlag på hvert mål. Med andre ord måtte hver ku i Lier sørge for å produsere møkk til 2 mål åker, og det kunne vel være hardt nok. Riktignok hjalp grisene og de få geitene til å pynte på tallet, og etter all sannsynlighet er heller ikke kalver under 1 år regnet med. For de siste kommer et tillegg på 17 % til antall kyr, hevder professor Yngvar Nielsen, og da blir forholdet mye gunstigere. Men vi må likevel anta at åkrene i Lier ble noe tynnere gjødslet i 1803 enn i 1723, og når avlingene jamtover var større, skyldes det bedre og fornuftigere driftsmåter.
Essendrop forteller også om hvordan kornet høstes: «All sæden avskjæres med håndskjærer, eller som de her kalles, sigder. Det oppskårne bindes i små bånd, hvert bånd nesten ikke større enn man med begge hendene kan spenne om; av fire sådanne bånd mot hinannen satte, blir et såkalt røk. Således står det røkvis, 8 til 10 dager å tørres, da det såfremt værliget har vært tørt, føres i hus». Enkelte binder også kornet på staur, 5-6 alen lange, og det er en god og nyttig måte å bevare «avgrøden» på i regnvær. I skuren måler bøndene ut åkeren til arbeiderne og bruker til det ei stang som er 6 1/2 alen lang (ca. 4,1 meter). Et mål inneholder åtte stenger på hver side i firkanten, altså 64 kvadratstenger eller ruter, (ca. 1075 m2) og dette er «gemenlig en voksen manns eller kvinnes persons arbeid for en dag å oppskjære, noen mer, noen mindre. Håndelaget er derudi meget forskjellig, etter ethvert steds skikk og opplærelse. På husbondens kost betales for et mål havre 12 skilling, for «aksefrø» 16 sk. Sæden innføres på sleder etter den gamle brukelige skikk». Hjulredskaper var ennå ikke vanlige i Lier, men de fans nok. Første gang ordet arbeidsvogn forekommer i kildene, er 1733 i et skifte fra Stabekk. Når det gjelder tresking og rensing av kornet, finner vi også drøftetrau (driftetrau) omtalt i to skifter fra 1808-09. Det skulle bevise at dette redskapet også ble nyttet på Østlandet, noe Norsk Kulturhistorie benekter (I s. 316).
Kornet var ikke alltid like godt, «dog aktes med god skjell den norske avgrøde alltid en fjerdedel bedre enn den danske». Men hva hjalp det vel om «avgrøden» var av god kvalitet når det lite og ingenting ble av den? Og det hendte ofte, for akkurat som i tidligere århundrer hjemsøkte uåra landet, ikke bare ett i slengen, men både to og tre slo gjerne følge. Hovedårsakene var fremdeles de samme: uheldig vær ødela lett avlinga i jord som verken tålte langvarig tørke eller sterkt regn. Kom det så frostnetter seint på våren eller tidlig om høsten, ble det riktig ille, ikke bare det ene året, men gjerne det følgende også, enda om været kanskje bedret seg da. Såkornet ble oftest sekunda vare etter et uår, hvis det fans i det hele tatt og ikke allerede var spist opp av sultne og utmagrede mennesker. Det gamle ordtaket om ulykken som ikke kommer alene, kunne delvis gjelde uår også, og den trofaste følgesvenn her var krigen. Når en stor del av mennene var kalt ut til tjeneste, sto kvinnene selv opp og strede med alt slags gårdsarbeid, og da hendte det nok at de ikke fikk det unna i rett tid, f. eks. vår- og høstonna. Dette var sikkert tilfelle mange steder i 1717-19, da det var riktig kleine år. Også åra 1705-08 ga små avlinger, men virkelig nød og elendighet ble det først i 1740-42 og seinere i 1771-73, som trolig er noen av de verste hungersår vår historie kan fortelle om. Erik Pontoppidan har skrevet om åra fra 1740 til 1744 slik: «. . . . det var liksom solens glans, varme og vederkvegende kraft hadde tapt noe merkelig og all jordens grøde stod og kvinede uten å komme rett av sted. Skogen ville i de uåringer ikke renne, det er skyte seg, og fikk knapp sin sedvanlige grønnhet, men lite eller intet skudd på enden av grenene. På akrene vanlykkedes det meste av sæden, fikk ingen rett kjerne, og satte landmannen i stor tvilrådighet når han neste år atter skulle så på håp».
Som kjent, hadde Danmark monopol på innførsel av korn til det sønnafjelske Norge, og det skulle ikke bedre situasjonen i slike krisetider. Først i juli 1741 gikk det visst opp for regjeringen at en virkelig fare var på ferde, for da tillot den tollfri innførsel av korn og mel til Norge fra alle land. Og kornet kom, men til så høye priser at «bøndene haver ei penger å kjøpe for, ei heller krefter å bære det frem så lange veier på deres rygg». Prisen pr. tønne nærmet seg visstnok 2 daler.
Allerverst var forholdene i 1742-43, og da måtte bøndene få såkalt «forstrekningskorn», samtidig som danskene opptok kollekt i kirkene til sine nødlidende norske brødre, og majesteten, Kristian VI, ga 7.000 daler. Halvparten av det innsamlede beløp, 10-11.000 daler, fikk Akershus stift, «såsom der er den største nød, der er og den største folkemengde». Lier ble tildelt 100 daler, og hele 260 bønder i bygda fikk forstrekningskorn. Hvordan stillingen kunne være, skulle følgende eksempel fra futeregnskapet 1743 tegne et klart bilde av. Det gjelder Gulbrand Stokke, som har fått korn for 61/4 daler:
«Denne mann er en av de mest fattigste (!) gårdbrukere i dette sogn og har hatt mange uløkkelige hendelser, hans kreaturer og hester er utdød for ham, han selv med hustru og 8 barn hatt og vært belagt med mange sykdommer og plager, så han har til dato vært oppholdt med almuens hjelp ved en liten gårdepart som andre eier». At det må ha stått elendig til med ham, skulle den doble superlativ om hans armod bevise. Men han var ikke alene om å sitte i trange kår, det kan de lange restanselister over forstrekningskornet vitne om.
Andre tydelige bevis er stevningene fra kjøpmenn mot de bønder som er skyldige for kreditert korn, som de ifølge kongens allernådigste tillatelse fikk kjøpe «udi de dyre åringer». I desember 1745 stevner således Nils Lind på Bragernes ikke mindre enn 13 Lier-bønder, som er kommet i delvis stor gjeld til drammenseren, for Nils Renskaugs vedkommende er beløpet hele 72 daler. Liungene er slett ikke uvillige å betale «citanten», men de vil helst gjøre det med arbeid (kjøring), «tiden aller ringeste disputt eller innvending». De siste åra har de dessverre ikke kunnet «nyde» slikt arbeid, og derfor er det sitatens egen skyld at de ikke har greidd å svare sine forpliktelser, men er «geråden udi decadence, ja plat vil blive ruineret i fall de nå kontant skulle betale». Retten kom likevel til det resultat at de måtte punge ut med beløpene, da de ikke kunne bevise at Lind hadde lovd dem kjøring.
Heldigvis fulgte noen fruktbare åringer midt i 1740åra, men i 1748 ser det ut til å være misvekst igjen. Ved et skifte på Nordre Haskoll hadde de 16 tønner «av ringe bonite formedelst årets misvekst, og formedelst grønnaktighet og ikke fullmodent». Derfor kom ikke taksten pr. tønne høyere enn 1 daler. Utover i 1750-åra var åringene jamt gode, og kornprisene stabiliserer seg mer. Importert havre kostet i 1751-523/4 daler pr. tønne, mens byggprisen var 11/4 daler, og rug og hvete kostet henholdsvis 11/2 og 21/2 daler, alt pr. tønne. Et tiår seinere er disse prisene omtrent fordoblet unntatt for hvete, som da sto i ca. 4 daler pr. tønne. 1765 var nærmest et uår, som i Lier bl. a. ga seg utslag i 134 dødsfall, nesten det dobbelte av tallet i et «normalår», og dette virket nok inn på kornprisene. Disse hadde forresten en stadig stigende tendens, og i 1792 sto en tønne hvete på Bragernes i 5 daler, en tønne østerriksk rug 3 dlr., mens den danske rug ikke nådde høyere en 2 dlr. 10 skilling. Bygg var såpass billig som 1 dlr. 3 sk., og havren ble notert til 1 dlr. 2 sk., alt pr. tønne.
Var forholdene i Lier elendige perioden 1740-42, er det all grunn til å tru at nødsåra 1771-73 på ingen måte sto tilbake for de førstnevnte. Ja, året 1773 er vel sammen med 1809 det tristeste i Liers historie. Da herjet nemlig her som andre steder, en særdeles ondartet influensaepidemi utover våren og sommeren, og på enkelte gårder reiv den bort så å si hele familien. Soldatene i armeen smittet hele Akershus stift, forteller Hans Strøm, som kaller 1773 «det usunne år, hvis like man nok ikke i et halvt århundre har hatt». I Lier døde det året 320 mennesker, mens bare 87 barn ble døpt. Det skulle gi en mortalitet (dødelighet) på ca. 85‰, når en regner med ca. 3600 innbyggere i bygda da. Til sammenlikning kan nevnes at mortaliteten i Akershus stift, som ble verst hjemsøkt, var 65 ‰ samme år. Av interesse er det også å sammenlikne med uåret 1742. Ifølge Essendrops opplysninger døde da 146 mennesker, og 66 barn ble døpt. I treårsperioden 1740-42 var tallet på døde 360, altså ikke stort høyere enn for ulykkesåret 1773 aleine, og tallet på dåpsbarn 247. Dermed ble fødselsunderskuddet for perioden 113, mens det for 1771-73 oppviste et så uhyggelig tall som 175. Det pussige er likevel at avlingene i dette hungers- og sykdomsåret 1773 ble forholdsvis gode. I slike nødsår måtte det naturligvis også «kornforstrekninger» til, og det tok mange år før bøndene greidde å betale for disse, hvis de noen gang gjorde det da. Tingboka fra 1786 forteller oss nemlig om en frivillig utlikning og tilbakebetaling av slikt korn fra disse nødsåra. Danmark hadde nemlig fortsatt monopol på innførsel av korn til det sønnafjelske Norge, et monopol de høye herrer måtte lempe litt på i de verste uåra. Men stundom kom tillatelsene til fri import så seint at Østersjølanda og andre korneksportører ikke hadde mer igjen. Et ledd i kornforsyningsplanene, særlig i kriseåra, var opprettelsen av kornmagasin her i landet fra 1774 av. At disse hadde sin store betydning, får vi bl. a. et klart inntrykk av i 1782. Det året leverte Akershus magasin ut på kreditt 106 tønner bygg og 404 tønner havre til bønder i Lier fogderi. Høsten etter var betalt inn bare 188 daler 821/2 skilling for kornet, mens restansene utgjorde mer enn det firdobbelte beløp, 836 dlr. 951/2 sk. Og om Drammen Kornmagasin hører vi våren 1784 at «bøndene søker nå i hopetall om å kjøpe sædehavre, og vedblir de slik ennå 14 dager, blir magasinet uttømt». Fra januar til juni leverte det 7454 tønner forstrekningshavre i alt til distriktene rundt om, visstnok helt til Valdres.
Også i første delen av 1780-åra hersket mye sult og elendighet, for både 1781, 1782 og 1784 ga lite korn, og i 1786 var det særlig krøttera som manglet mat da høyavlinga sviktet. Ett gode førte disse hungersåra med seg: De tok livet av kornmonopolet den 6. juni 1788, og det var ikke en dag for tidlig. Det neste desennium derimot ser ut til å ha gitt jamt god grøde, når vi ser bort fra 1795. Men tar vi så skrittet inn i neste århundre - noe som kan være naturlig i denne sammenheng -, har vi mange beviser på «de hårde tider» som liungene, sammen med andre landsmenn, måtte «døye». 1805 må ha vært et skrøpelig kornår i Lier. Ved skifte etter Nils Olsen Opsal i oktober 1805 blir opplyst at kornet (havren) på gårdparten Lyngås var «som alminneligt dette år, mest umodent og kun tjenlig til hestefor». Enda verre ble det et par år seinere, for både 1807 og 1808 var reine uår, og enda om det ikke alltid var like ille, må en kunne betegne perioden fra 1807 til 1814 som en sammenhengende nøds- og trengselstid, da «den fattige sultet, den rike led savn». Våren 1808 sendte amtmannen brev til lensmennene med oppfordring til å samle mose, som de så skulle renske og tørke vel for å gjøre den skikket til menneskeføde neste vinter. Moseplukkerne fikk først betaling, seinere havremel i forhold 1 til 2 til den innleverte mose. Hadde de således innlevert ved det kongelige magasin på Strømsø 100 pund tørket mose, fikk de 50 pund dyrebart havremel i stedet.
Forbud mot moseeksport 1813, utstedt av Christian Frederik. (Etter «Buskerud Amt 1814-1914»).
Slik mosesamling var nok vanligst i fjellbygdene, men at også liungene måtte ty til mosekake ved siden av barkebrød som ernæringssurrogat, er det neppe tvil om. Et levende vitnesbyrd om den skrikende nød har vi i et promemoria til Akershus stift fra bakerne Lars Østerdal, Petter R. Pettersen og Jens Lund, datert Bragernes 5. juli 1808. I brevet ber de om forstrekkelse» med 150 tønner rug månedlig og litt bygg dersom det på noen måte er mulig. Situasjonen er nå så fortvilet at «ingen husbaker har korn», derfor blir pågangen hos de «ansatte bakere» uforholdsmessig stor, og hele byrden kastes over på dem. Folk fra de omkringliggende bygder trenger nemlig i hundrevis inn i byen for å skaffe seg det dyrebare korn og brød, og den utsultede almue truer med oppløp. Verst var likevel hungeren i 1812 da vannpyttene frøs ved jonsok og snødrevet sto tett i juli måned - iallfall i fjellbygdene. I enkelte bygder så de ikke sola på 7 uker, og den 3. september frøs kornet på åkeren. Merkelig nok er dødeligheten i Lier heller lav dette året, bare 66, men virkningene viste seg tydeligere året etter med 125 døde. Likevel er det ingen ting mot epidemiåret 1809, da 323 mennesker døde i Lier, og av dem 139 under 15 år. Det var blodgang og forråtnelsesfeber som grasserte, og bare i september ble 81 revet bort, flere enn det samlede tall døde for hele 1811. Men i kirkebøkene står også stundom anført hunger som dødsårsak. Nå var liungene fortrolige med barkebrødet fra tidligere tider også. Essendrop nevner at i dyre år og når hungersnøden rådde, brukte de almebark til brød. Den var mer velsmakende enn den beiske og ubehagelige furubarken, men hadde ikke så stor næringsverdi. På Brastad sto en riktig rugg av en alm, som var kjent for sin gode bark i nødsåra rundt 1812. Dette velsigningsrike tre trosser ennå tidens såkalte tærende tann, og er som lønn for det fredet i dag.
Når det ene uåret svartere enn det andre hjemsøkte landet, måtte det bli for mye selv for de mest nødsvante innbyggere, som riktignok hadde ervervet seg en solid erfaring i å mestre prekære situasjoner. Derfor er det rimelig at sjølveste Landsfaderen atter en gang må tre støttende til. I 1809, sannsynligvis den 19. mai, ankom «Provstevæsken» til soknepresten i Lier ved klokkeren i Asker «med 325 rd. udi, som er en gave fra Hans Majestet til de fattige i Norge, og hvorav Lier er tilfallet 175 rd.». De som har mistet sine forsørgere i krigen, bør først og fremst få hjelp, men ikke ved tildeling av penger, men «ved å innkjøpe dels fødevarer til understøttelse for de mest nødlidende, dels materialer til arbeid for dem som med mangel på samme unnskylde deres betleri». Fattigkommisjonene rundt omkring blir også oppfordret til å kjøpe inn matvarer og materialer «for så meget som kasserne kunne unnvære, og på denne gavnlige og hensiktsmessige måte komme de fattige til hjelp».
Den store almen på jordet ved Brastad.
Og hjelp trengtes nok både her og der, for ved siden av uår, krig og trengsler kom også en ruinerende inflasjon, som ble reint ille fra 1812 av. Her skal vi ikke gå nærmere inn på den, men bare nevne at ei tønne malt i Lier ble 1811 taksert til 30 daler og 1812 til 80. Seinere samme året står maltet i en kurs av 200 daler, bygg 240 og rug opp til 350 daler pr. tønne, ja enkelte steder enda høyere. Og liungene måtte kjøpe korn skulle de oppholde livet, for folketallet var nå over 4000, og de trengte mer mat enn bøndene i bygda kunne produsere. Riktignok hevder Jens Kraft (i 1822) at «Lier prestegjeld skulle aldri i middelmådig gode år trenge til å kjøpe korn dersom bonden ei for å nå høyere priser solgte kornet til kjøpstaden eller andre prestegjeld eller om vinteren ødslet for meget på deres hester for å kjøre planker fra Svangstrand til Drammen og varer for opplandenes bønder fra Drammen til Svangstrand».
Denne påstanden om at bygda burde være sjølforsynt med korn til menneskeføde, holder knapt stikk når en regner med en total avling på 12.000-13.000 tønner som skulle strekke til for over 4000 munner. Vi må heller ikke glemme at minst 2500 tønner av det beste kornet måtte i jorda igjen neste vår. Likevel er det interessant å høre Krafts mening om jordbruket i bygda. Denne tilsynelatende ekstrainntekt ved kjøring virker i lengden skadelig for bøndene, hevder han, da den «har stedse hindret og hindrer ennå mangen mann fra med behørig flid og til beleilig tid å legge vinn på jorddyrkning; imidlertid har dog krigsårene, hvorved hine drifter for en stor del stanste, gitt akerdyrkningen et merkelig støt fremad. Sædeartene er de samme som på Eiker (havre, bygg, blandkorn, hvete, rug og erter), middelavling 6-8 foll. Sædskifte anvendes, forurters dyrkning har man ennå ikke begynt med. Potatosavlingen drives med hell, og ikke få avsetter potatos utenbygds». De fleste bønder avler høy og hamp til husbruk, humle derimot dyrkes lite. «Med hauge- og fruktre-dyrking står det mådelig til. De frukthauger man fra eldre tider har hatt i dette prestegjeld, er nå for det meste forfalne og forsømte».
Enda om denne vurderingen og beskrivelsen av jordbruket i bygda strengt tatt hører en annen periode til enn den vi nå behandler, tar vi den med her, da den vel må sies å gi gode opplysninger om modernæringen også på overgangen fra 1700- til 1800-tallet.
Særlig interessant er det han forteller om «potatosavlingen». At denne forholdsvis nye planten er blitt dyrket i Lier så pass tidlig som før 1800, er sikkert, men vi veit ikke svært mye om det. Dessverre hadde ikke bygda noen typisk potetprest som kunne sette fart i de mer tradisjonsdrivende bønder. Derfor er det rimelig å anta at poteta var heller sjelden på 1700-tallet, men at de mange og uhyggelige nødsår både straks etter 1770 og like før 1814 til en viss grad åpnet øynene på liungene for verdien av denne follrike og hardføre planten.
Om oberstløytnant Fridrich Martinius Grønwold, som kjøpte det forhenværende adelsgods Søndre Gullaug i 1787, blir fortalt at han var en interessert bonde som gjerne ville prøve å dyrke den nye planten. I likhet med mange andre nordmenn han hadde vært sammen med under felttoget i Holstein 1758-62,, lærte han «potatos» å kjenne da, og tok så med seg noen eksemplarer av arten heim til Norge. I førstningen nektet hans myndige frue, Karen Hellesdatter Holter, å sette poteter i den eldgamle urtegården som skulle skrive seg helt fra tida før 1500, da gården hørte til Oslo bispestol. Heldigvis kom den strenge Karen snart til andre resultater, for det viste seg at den tvilsomme urt smakte fortrinlig til den smellfeite «Gullulaksen». Derfor nøyde ikke oberstløytnanten seg lenger med et «bed udi den store Hauge på Gullaug», men dyrket snart poteter i større mengder på åkeren, og ifølge tradisjonen var ikke husfruen den som forsynte seg minst av fatet.
Men den allerførste «potatosdyrker» i bygda skal ha vært Christopher Leuthold, som hadde kjøpt Hårberg, en eiendom som «fra alders tid inntil 1770 har vært ødemark, brukt til fehamn og sæterbolig, bestående av udugelig skog, berg, steinig jord, myrer og sumper». Her har så denne driftige karen i nevnte år ryddet skog, brutt opp stubber og sprengt steiner slik at han i 1771 kan så ca. 17 tønner korn og « 1 kvarter potatos» i «det kultiverte land». Og han fikk rikelig lønn for strevet, idet kornet ga fra 4 til 12 foll og potetene hele 40, i den jomfruelige jord. Det siste tallet må vi vel ha lov til å sette et aldri så lite spørsmålstegn ved. Når den nye plante viste slik fruktbarhet, var det ikke rart at han fortsatte med dyrkinga både i 1772 og 73, da kornavlinga delvis slo feil. Men den som ikke sviktet, var poteta på Hårberg, som etter vitners utsagn, ga 16 tønner igjen for 1/2 tønnes utsæd i 1772 og 21 tønner for 1 året etter. De to følgende år gir den 14 og 8 foll, så jorda er ikke så næringsrik lenger, ser det ut for. Likevel er det ingen grunn til å klage over det siste resultatet heller, og den premien han mottok noen år seinere for oppdyrking av i alt 49 mål, var sikkert fortjent. Samtidig fikk han attest for å være «den første som i Lier og egnene deromkring har plantet potatos og ved sitt eksempel gjort deres bruk alminnelig». Fra 1810 av er den iallfall ofte nevnt i dokumenter, bl.a. i forliksprotokollene. Således forplikter Anne Pedersdatter på Veslesæteren under Justad seg til å fraflytte plassen mot å få en annen «tilligemed et stykke jord til å sette poteter udi». Dette skjedde i 1810, og året etter hører vi at Andreas Ambrosiusen har bl.a. til gode 5 tønner poteter av Even Brastad. Akkurat på denne tid kommer også det nystiftede «Sogneselskabet i Lier, Hurum og Røgen» inn i bildet med «utlån» av poteter til interesserte bønder. Første året var lånet rentefritt, men seinere skulle de betale 1 skjeppe pr lånt tønne i renter, som måtte fraktes til selskapets kjeller ved Gilhus. Disse forpliktelser ble ikke alltid svart til rett tid, og derfor kjenner vi til dem gjennom forliksprotokollenes referater. Men at poteter var kjent i distriktet lenge før, har vi også et tydelig bevis på fra Drammens historie. Til denne byen ble det allerede i 1773 importert 51 3/4 tønner av den sjeldne vare fra Holland og 3 fra England til en pris av 1 daler pr. tønne. Hvor disse kvanta tok veien, om de ble spist opp av potetlystne bymennesker eller noe av dem havnet i Eiker- og Lier-bondens åker, veit vi lite om. Det sannsynlige er vel at iallfall noe kom i jorda og formerte seg til velsignelse for menneskene og til fremme av jordbruket.
Fra rikshistorien veit vi at de styrende etter hvert kom til å interessere seg mer for jordbruket og dets framgang utover i siste halvdel av hundreåret. Dette hang sammen med endringen i den økonomiske politikk som foregikk på denne tida og ga seg bl.a. utslag i en oppvurdering av modernæringa. Men skulle denne trives og helst blomstre, ville det ikke skade med oppmuntringer i form av premier til de dyktigste, mente de høye herrer i de kongelige kollegier, som litt etter litt var blitt smittet av den fysiokratiske tankegang. Dermed fikk vi en kommisjon som skulle dele ut belønninger etter «innkomne anmeldelser om forbedringer i akerdyrkningen og andre deler av landhusholdningen». Her i bygda var det iallfall tre menn som fikk slike påskjønnelser for nyrydding og fremragende drift, og i likhet med forholdet mange andre steder var ingen av dem bare bønder, men de hadde også en annen stilling ved siden av. På dragonkvarteret Hval satt major Peter Lassen von Post som «har fra året 1753 til 1764 av sin gårds ødemark oppbrutt en mengde stubber og trær av bjelker og sagtømmer, som dog ei var tjenlig til kjøpmannslast, og derhos oppryddet en stor del stein og krattskog så at ved dette besværlige arbeid som med leiefolk er forrettet, er blitt utlagt til akerland 68 1/2 mål». Videre har han i tidsrommet 1764-75 dyrket 27 1/4 mål, og det nyryddede areal blir dermed så pass imponerende som 95 17/32 mål, «eller 475/8 tønner utsæd, således er gården både i henseende aker og engelandet gjort dobbelt så god som da han tiltrådte den».
Å minere og sprenge store steiner, rydde skog og bryte opp stubber dreiv også den nettopp nevnte potetpioner Christopher Leuthold så ivrig med at han fikk premie. Dessuten lot han «avbringe den steingrus hvormed jorden etter marmorbruddene overalt var belagt», og «oppkaste til vannledninger over 300 favner grøfter». Ved siden av å være en iherdig jordbruker har han strevet med steinbrudd og muring, «hvorav fast utrolige vestigia (spor) i en mengde oppbrutt og avført stein er til syne».
Som 3. mann i premierekken, altså en slags bronsemedaljør, kommer kanselliråd og sorenskriver Daniel-Mathias Thams på Stoppen. Han har «i året 1775 første gang brakt til fruktbarhet og oppryddet 6 stykker jord, der til sammen utgjør 22 mål 6 stenger. Disse har han fornemmelig ved rothugning, stenes opptagelse, bråtebrennen m. v. fra øde og udyrkede gjort fruktbare». Steiner er blitt kjørt sammen og de største sprengt til bruk for et gjerde som skal settes opp, og de «fornødne grøfter til vannets avledning» er gravd. Sorenskriveren har også «anlagt den beste frukt og urtehage der i prestegjeldet, og alle vegne fra anskaffet dertil bekvem jord».
Slike foregangsmenn fans det nok flere av innen jordbrukernes rekker, som ikke var slavisk bundet av gammel hevd og århundrelang tradisjon, men som tvertimot modig slo inn på nye veier i drift og dyrkingsmåter og kanskje trosset nedarvet bygdeopinion og sjølgod snusfornuft fra skeptiske forståsegpåere. Men i motsetning til mange mørke spådommer viste det seg å gå bra, for den steinfrie og utgrøftede jorda gå flere foll enn åkeren og enga til de bøndene som urokkelig dreiv sine gårder på tippoldefars velprøvde, men noe mosegrodde vis. Og bedre avlinger på større vidder trengtes sårt, både for mennesker og dyr.
Også på hagebrukets område førte århundret med seg en merkbar framgang. Enkelte eksemplarer av frukttrearten hadde nok eksistert i Lierbygda atskillige hundreår, sannsynligvis helt fra slutten av 1200-tallet. Men noen fart - om en kan nytte så pass sterkt ord - i utviklingen ble det først fra 1750-åra av.
Her som så mange andre steder, gikk gjerne embetsmenn og byborgere i spissen, og av de 18 frukthagene som vi hører om på 1700-tallet, tilhørte bare 8 vanlige bønder. Nå fans det sikkert flere hager enn disse 18, men tendensen er iallfall tydelig. Fra midten av århundret kommer epla mer inn i bildet ved siden av kirsebær og plommer, som de sannsynligvis hadde solgt noe av også før denne tida. Og alt fra 1701 leser vi i kirkeboka om «Ingebret Urtegårdsmann», som døde da. Vår uunnværlige Essendrop forteller også at på noen gårder «treffer man og smukke trehaver, hvor atskillige arter frukttrær finnes plantet, hvilket er så meget mer fornøyeligt som endel bønder selv har lært den konst å pode og okulere, hvorved de så meget lettere kan tilbring seg selv og andre nytte og fornøyelse». At fruktdyrking etter hvert kommer til å spille en større næringsmessig rolle, skjønner vi også av omtale både i tingbøker, pantebøker og - fra århundreskiftet - i forliksprotokoller. Således lot klokker Peter Henriksen Holm fredlyse sin frukt- og urtehage i 1753, og da Ole Pedersen Hårberg år 1796 overdrog gården til søstersønnen Peder Olsen, lød punkt 2 i kontrakten slik: «I frukthaugen forbeholder jeg meg å utta og frukten til min og hustrus nytte å innhøste av 3 eple-, 3 morelle- og 1 ponkirschentre, hvilke jeg dertil selv utvelger og bestemmer». Den solrike dalen med sitt gode jordsmonn skulle og ha de beste forutsetninger for å bli den reineste Edens hage her oppe i det høge nord, derfor virker det ikke noe overraskende når H. G. Bull skriver i førstningen av 1800-tallet: «Lier har av alle Norges prestegjeld de fleste frukttrær, og mangen bonde selger trefrukter om året for 40-50 riksdaler».
Dermed hadde bygda fått enda en viktig binæring, som med tida skulle utvikle seg til hovednæring for ikke så få av innbyggerne. Allerede fra 1809 fikk også noen av skolebarna opplæring i hagebruk, for det året ble en del av jorda på Viulstad utlagt til lærer- og skolehage. På denne tida levde også en gartner i Lier, Johannes Zachariassen Lundberg, på gården Viker. Det var skifte etter ham i mars 1812, og da oppholdt de tre barna hans seg i Gøteborg, der sønnen visstnok dreiv «urtegårdsmannens profesjon». Dette - sammen med navnet - kunne tyde på at Lundberg stammet fra vårt broderland i øst. Noe avgjørende bidrag til matforsyningen kunne den nye næringsveien ikke gi foreløpig, men frukt og bær var iallfall sunn, styrkende tilleggskost for de heldige som hadde høve til å nyte den.
Det var nok ikke bare den såkalte skapningens herre som sultet og led nød i trengsels- og dyrtid, men også hans trofaste undersåtter husdyra. Ja, for de sistes vedkommende var vel de fleste etterjulsvintrer en sammenhengende sulteperiode til de endelig slapp ut fra de mørke og trange fjøs tidlig på våren for å berge livet best mulig på beitemarker som snøen kanskje nylig hadde forlatt. Sammenlikner vi høyavlinga i 1723, - 4358 lass - med krøtterholdet samme år, skjønner vi straks at det kunne slett ikke bli noen overflod for de ca. 1700 kyr, ca. 400 hester pluss de 1100-1200 sauer. Derfor måtte det subsidier til i form av starr og lauv fra ask og alm, selje og or. Lauvet av disse treslaga rispet de for det meste eller hakket det av med en såkalt lauvkniv. Bjørk og osp ga saftig råstoff til digre kjerv, som ikke bare sauen, men også hesten forsynte seg av med god appetitt. Mange vinterkvelder i de tallrike fôrknipeår satt Liungene og skavde bark til sultne sauer og kyr. Og ennå den dag i dag står mangen inntørka ask- og seljekall igjen i hamnehager og langs gjerder, som talende bevis på sin velsignelsesrike forprodusentgjerning. Regner vi at sauene stort sett måtte nøye seg med lauvkjerv, kvist og bark i forskjellige fasonger, blir det likevel bare omtrent 2 lass i gjennomsnitt på hver hest og ku for hele vinteren. Et lass den gangen var heller ikke rare greiene i forhold til i dag. Hjulredskaper hører vi ikke noe om i skriftene fra Lier så tidlig på 1700-tallet, og derfor kjørte de sikkert inn all avlinga på slede. I Pontoppidans «Norges naturlige historie» ser vi på bildet «Høe- og Korn-Afling» en mann som kjører inn avling på en lang slede, mens mannen sjøl sitter på hesteryggen. Høyet henger på hesjer, og kornet står på staur. En «Høe-Slede» er også avbildet i Essendrops bok med ei oppbygd grind foran og bak, men ikke på sidene. Sammeforfatter har et langt kapitel «Om Engerne og deres Behandling», der han forteller at «det er kun få steder man treffer sletter, og hvor de treffes, er grunnen gemenlig en hård ler, hvilket alltid finnes bedre skikket til høybunn enn sandjorden. De fleste enger består for det meste av bakker mer og mindre bratte og store, hvilke i våte år oppretter den mangel vedkommende finner i de tørre. I alminnelighet faller her godt og kraftig vollhøy, bestående av atskillige nærende urter og blomster. På sidlendte steder, myrer og deslike, hvorav gis en del til noen gårder, høstes et slett og magert høy». Noen bønder er flinke til å dyrke og forbedre englandet, de rydder bedre, nytter plogen og legger det ut til eng etter 2-3 års bruk som åker. «Er da jordestøkket gjødet, kan eieren gjøre seg forsikring om frukt og belønning for anvendt arbeid og omkostning». Andre er sogar begynt med å lage grøfter og renner for å gjøre myrer og våtlendte steder «bekvemmere og mer fruktbar». Skal et slikt nyttig arbeid ha den «tilbørlige fordel», må den fuktige jorda komme under plogen og hevdes.
Dessverre er det ennå mange uskikker blandt bøndene, mener jordbrukspedagogen Essendrop. En av de verste, og som brukes nesten av alle «enten de dertil er trengende eller ei», er å slippe krøttera ut på engene straks våren kommer og de første spirer viser seg. Skaden er dobbel, for «det er ikke nok at de nys oppkomne gress-spirer rent avbites», men engbotnen er så bløt at krøttera tråkker ned «utallige som aldri kan bli i stand til å late seg til syne, mindre noensinne å komme seg for».
Heldigvis for Lierbonden fans det da noen spirer som både unngikk grådige munner og trampende klauer, og dermed fikk vokse i fred til ut i midten av juli da høyberginga tok til. «Når ustadig vær innfaller, har de her først for noen år siden begynt den av alle berømte måte å sette høyet som ikke er fullkomment tørt, i såter eller små stakker, hvilket mange, omennskjønt arbeidet er nytt og tar noen tid bort, finner seg vel med». Blir høyet tatt inn før det er tørt, har det lett for å slå seg, hetne og seinere mugne, «dog geråder det ofte til fordel i så måte at kreaturene med største begjærlighet spiser derav, når det fuktige høy ved omvelting forekommes å mugne, men ikke å surne, hvorved det vel mister sin farve, lukt eller krefter». En lur framgangsmåte i slike tilfelle er å ta halm fra forrige år og blande med muggent høy, dermed eter krøttera begge deler som det skulle ha vært ferskt høy. Et annet kjent botemiddel er salt, som blir strødd mellom hvert fang av det litt fuktige høyet.
Dessverre fikk ikke liungene alltid beholde høyet sitt heller, men måtte kanskje levere til den såkalte kongelige tjeneste, særlig i krigs- og krisetider. I 1788 var det således en «betinget høyleveranse» fra Lier på 651 skippund til en pris av 3 dl. pr. skp. Kvantumet som de 16 leverandørene solgte, varierte sterkt fra 263 skippund hos Åge Sandaker helt ned til 2 hos Hans Hansen Rød.
Når husdyra måtte greie seg med så lite vinterfôr, var de nødt til å finne næring til livets opphold ute i naturen en ikke liten del av året. De fleste gårder er «beheftet» med «mangel på sommergressgang, eller som det her kalles: sommerhave». Noen få bønder har et innhegnet lite stykke som «betegnes med heste- eller fehage, hvor de fornødne og til gårdens bruk uomgjengelige hester og 2 à 3 melkekyr kan om sommeren ha livs opphold». Andre derimot må slippe både hester og småfe i utmarka, «inntil noe av engen kan bli innhøstet».
Skal så bøndene få utnyttet sommerbeita skikkelig, «nødes de fast alle etter gammel skikk og sedvane å reise med kreaturene til de såkalte sætrer, hvor kveget i de mellom fjellene befinnende daler og myrer må søke føde og opphold, den de på samme steder rikelig bekommer, og i så måte innbringer eieren noen fordel». «Sæterbesøket» varte gjerne for Liers vedkommende sommermånedene juni, juli og august, men noen flyttet kanskje allerede i slutten av mai, og på Asksætra skal de ha holdt ut helt til 20. september før de endelig dro ned til bygda igjen. Avdråtten - enten den nå besto i smør, ost eller biprodukter som surmelk og kjernemelk - hentet eieren gjerne en gang i uka. Hvor store ytelser krøttera kunne greie gjennom en sommerbolk, nevner også Essendrop litt om. Av hver god «malkekoe» burde en i sætertida få ca. 1/2 lispund smør, dvs. 4,6 kg. Sammenliknet med våre fettrekordproduserende Dagroser, som gladelig presterer 1 kilo kløvermerket smør i døgnet, er det lite å skryte av. Men vi må ikke glemme at ytelsen den gang av 10 kyr, var vel ikke stort høyere en for ei vanlig god Østlandsk raukolle i dag. Jamtover melket vel ikke ei middels sulteforet ku den gang mer enn 400-500 liter for året, og fettprosenten lå vel stort sett atskillig under 4. Dermed nådde nok ikke mange opp i ei årsyting av 20 kg smør, men måtte sikkert nøye seg både med 15 og enda mindre. På denne bakgrunn blir 4-5 kg «sætersmør» en stor og kjærkommen del av den samlede produksjon, og da fikk det ikke hjelpe om bonden måtte slite og bære avdråtten lange og ofte kronglete veier. Hans Strøm oppgir i sin Sunnmørs beskrivelse smørprisen til 3 rd. pr. våg (= 18 kg) i 1760 åra, eller 16 skilling pr. kg. Et godt eller mindre godt resultat av sæterdrifta avhang naturligvis også av «den pige, som tillegges det navn budeie», og som skulle passe «boskapen». Var hun utro, «som ofte skjer, formedelst den gode leilighet dem gives, og enten tilvender seg selv eller andre den fordel husbonden tilkommer, regner man det billig til en stor og skadelig uleilighet». Var buskapen for stor å greie for en person, fulgte gjerne en halvvoksen gutt eller jente med som skulle gjæte: «denne kalles sæterhøling». (må vel være en forvanskning av hjuring). På en «Afteigning over Lier Præstegield» i Essendrops bok finner vi 35 sætrer, men etter en undersøkelse som Lier landbrukslag foretok i 1934, skal det ha vært 47 sætrer i bygda alt i alt, og de fleste av disse var sannsynligvis i bruk på 1700-tallet. De gårdene som hadde dårligst sommerbeite, lå for størsteparten i den nedre del av bygda, men både i Tranby og på Øverskogen var det mange bønder som manglet sætrer, og som eventuelt måtte leie sommerhamne hos andre.
Et husdyr som ikke er med i statistikken fra denne tida, er grisen. Men her får vi atter ty til vår gode hjelper Essendrop, som beretter at det «finnes ikke over 4 à 5 unge og gamle på en full gård. Et fullvoksent svin, 3 år gammel, kalles treæring, et yngre betegnes ved årvætring». De enda yngre - av den mer moderne alderstypen - ser ikke ut til å ha fortjent noe ekstra navn i det hele tatt. Om lønnsomheten ved å fore opp slike aldersstegne eksemplarer, nevner han ingenting. Havre og grå erter er de beste middel til at de «allerlettest og snarest vorde fedede». Så bør de alltid være ringet, ellers vil de lett gjøre skade på åker og eng. Går de derimot i skogen, må de ha frihet til å rote i jorda, for da vil kanskje de fallende frø «i det opprotete finne bedre leilighet å slå røtter».
Til en skikkelig gård hørte nå gjerne både hund og katt. Den første ble ofte lært opp til å passe buskapen i øde marker der rovdyr lusket. At Monse-mann også hadde sin store misjon i bygda, skjønner vi godt av Essendrops ord: «Av rotter og mus finnes større overflødighet enn innbyggerne er tjente med». Derfor var det helt logisk at «på katte haves ingen mangel».
Med saueavlen står det ikke rart til i bygda. «Får, kalles sauer, er kun av en slett art, og om enn noen har forsøkt å forskaffe seg en bedre, er de dog i mangel av kunnskap om en god oppdrivelse, innen 3 à 4 år utartet, de gir derfor ringe og liten ull». På en fullgård varierte gjerne tallet mellom 12 og 16. Sauene burde melkes, mener Essendrop, særlig hvis de beiter i treder eller hjemmehager, for da ville bøndene «finne en god fordel i sin husholdning».
Skal vi så til slutt summere opp de hovedinntrykk vi får av jordbrukets utvikling i bygda denne tidsperioden, må vi vel- tross mange harde ord og løftet pekefinger fra den strenge Essendrop - kunne hevde at framgangen i drifts- og dyrkingsmåter likevel er stor. Jorda kaster mer av seg og metter atskillig flere munner i førstningen av 1800-tallet enn den gjorde godt og vel 100 år tidligere. Årsakene til det var mange, men ved siden av større kjennskap til jorda og bedre kultivering i form av f. eks. gjødsling og grøfting, kommer sikkert også et annet viktig trekk inn i bildet: Stadig flere bønder var blitt sjøleiere og kunne derfor med større glede og iver arbeide med den jorda som var deres egen.
