Sammenlikner vi med oppgavene fra 1690, (s. 202) er vel den sterke stigning i sjøleierprosenten mest iøynefallende, fra 18 til 45 for hele bygda, og fra 16 til 45 for Frogners vedkommende. Dessuten er prosenten for «Annet bondegods» også steget litt (fra 13 til 18) slik at det samlede bondegods blir mer enn fordoblet - på litt over 30 år. Kirkegodset holder seg forholdsvis konstant, og da er det lett å se at særlig adelsgodset skrumper kraftig inn, men også borgergodset. Riktignok hørte noen av de gildeste gårdene til det, som f. eks. Linnes, Stoppen og Berfløt. I Tranby fans ikke så mye som et lispund borgergods, men i Sylling hadde storkjøpmannen Otto von Cappelen karet til seg Solberg-gårdene, det meste av Røyne, Rustaden og Enger, i alt 75 lispund. Når vi veit at samme herre var en av Drammens største trelasthandlere og at alle de nevnte gårdene - kanskje med unntak av Enger - hadde bra med skog, Øyner vi kanskje en viss sammenheng her.

Men ikke få innen bøndenes egen krets hadde lagt sin elsk på Liers fruktbare jord på en så intens måte at de eide flere gårder. Noen av disse bodde utabygds, som Aslak Kjekstad i Røyken og Iver Olsen Kolsrud fra Sigdal. Den førstnevnte var herre over 5 gårder i Lier med en samlet skyld av 98¹/₂ lispund, deriblant Nordre Meren, og den siste eide Jensvoll og Nordre Høvik. Fra først av hadde han bare fått dem som pant for et lån som krigsråd Søren Hansen Lemmich fikk hos ham, men i førstningen av 1720-åra ble Kolsrud - Sigdalskongen - den virkelige eier. Halvor S. Linnes var likevel uten sammenlikning den største godseieren blant bøndene med 8 gårder eller deler av dem på til sammen 8 skp. og 4 lp. Foruten sitt «hovedbøle» på Linnes eide han bl.a. helt eller delvis to Merengårder, to på Sørum og Hårberg. Andre bondekakser var Erik Amundsen Gilhus med 4 gårder og Paul Justad med 3. Dette bondegodset som ikke var sjøleie, blir det stadig mindre av utover århundret, og hovedårsaken var sikkert den samme som tidligere nevnt: Landskyldinntektene ble så små i forhold til den nedlagte kapital at det lønte seg mye bedre å anbringe pengene i pantobligasjoner og kvitte seg med ulønnsom jord så fort som mulig. Dette ble til fordel for det virkelige sjøleie, enda mange bønder som fikk kjøpe sine gårder, måtte sette dem i pant for store summer og kom dermed i sterkt økonomisk avhengighetsforhold, særlig til byborgerne.

Fra midten av århundret ser det ut til at enkelte av disse - spesielt da trelasthandlerne - atter viser større interesse for kjøp av jord. Til gården kunne kanskje høre spesielle rettigheter og herligheter, f. eks. fiske, skog og fosser som det gjaldt å utnytte. Denne utviklingen har vi delvis i Lier også, det viser tydelig følgende oversikt over jordeiendomsforholdene i 1803:

		Frogner:		Tranby:		Sylling:		Lier:
		lp	%	lp	%	lp	%	lp	%
Sjøleie		1768	56	647	78	324	63	2739	61
Kirke- og prestegods		466	15	163	19	186	36	815	18
Krongods		80	2	15	2	3	1	98	2
Borgergods		622	20	0	0	1	0	623	14
Embetsmannsgods		207	7	7	1	0	0	214	5
I alt		3143	100	832	100	514	100	4489	100

 

Det viktigste trekk i utviklingen fra 1723 til 1803 blir da at sjøleieprosenten det siste år er nesten like stor som den samlede bondegodsprosenten et par mannsaldrer tidligere. Dernest foregår en markert økning av borgergodset, fra 352 til 623 lispund. Dette lå stort sett på begge sider av Bragernes, og strakk seg i et nesten sammenhengende belte fra Kjøsterud til Hval. Nå var de fleste borgere så pass forretningsmessig innstilt at de visste å utnytte disse gårdene bedre enn tilfellet hadde vært med det tidligere leilendingsgodset. Derfor brukte de dem ofte som avlsgårder, eller de satte lottbrukere eller forpaktere der. På den måten oppnådde de en mye høyere forrentning av pengene enn den gamle landskylda ville ha gitt. Eierne tilhørte mer eller mindre kjente kjøpmannsfamilier som Brun, Holst, Kirkgaard, Hamborg, Suur, Melhuus, Svang, Lerke, Schwencke, Omsted, Holter, Høeg, Schmidt, eller de hadde såpass anonyme navn som Larsen, Paulsen, Clausen og Lorentzen. En av de mest berømte ble Casper von Cappelen, som akkurat nå begynte å virke i Vivelstad-området, men han skal vi høre mer om i en annen sammenheng.

Både kirke- og krongodset viser en stabil tendens, mens embetsmannsgodset nå er redusert til 5 %. Noe adelig jord fins ikke lenger i bygda i og med at det siste skudd på Tordenstiernernes visnende stamme, hoffjunker Ouden Nielsen, døde i 1771. Dermed ble det fordums så stolte adelssete en vanlig salgsvare, som vandret fra hand til hand den nærmeste tid etterpå.

De viktigste bygninger på en gård. Etter Essendrops Lierbeskrivelse.

 

Hvordan forholdt det seg så med de vanlige bondegårdene i bygda når det gjaldt stabiliteten og kontinuiteten i eiernes rekker? Var de fleste ættegårder, hvor sønn fulgte etter far i generasjoner og pietetsfullt tok opp arven og stelte med eiendommen som om denne skulle ha vært litt av en helligdom? Eller utvikler et mer moderne syn seg, hvor de yngre slektsledd bare så på hus, jord og krøtter lik en simpel handelsvare som det gjaldt å kvitte seg med så forretningsmessig som mulig? Noe helt fyllestgjørende og nøyaktig svar er vanskelig å gi på spørsmålene. Men sikkert er det at svært mange gårder, og særlig de som lå i en betryggende avstand fra Bragernes, enten var eller utviklet seg til å bli ættegårder. De lå gjerne for langt borte til å bli gjenstand for noe slags spekulasjon, eller de kunne ha en sjølbevisst og stolt eier som følte det som sin livsoppgave å føre fedrenes verk videre. Mot eventuelle hensynsløse gårdspekulanter hadde de et godt vern i odelsloven, som forresten ofte ble sterkt kritisert av embetsmennene, da den etter deres mening virket til stagnasjon i jordbruket. Det mente nok ikke bøndene, som holdt trofast vakt om den eldgamle retten.

Fra tingbøkene i Lier hører vi om flere odelsløsningssaker, og de hadde gjerne en fast dag til å ordne dette, nemlig den såkalte jordetirsdag, eller tokketirsdag, som den også het. Til vanlig var det 2. tirsdag etter påske, og da møttes retten på åstedet. Her i bygda ser det forresten ut til at de har måttet bruke flere dager, dersom det var mange saker. Fra 1739 hører vi om «jordetidsdag» (sannsynligvis forveksling med jordetirsdag) «den 7. april da retten er betjent på odelstomten gården Svang, og den 23. april er retten kommet til Viker, for å kjenne udi etterskrevne odelssak som er innstevnet til jordetidsdagen og formedelst andre til bemeldte tid innstevnte odelssaker berammet til i dag.»

Verken odelslov eller eventuell sterk ættekjensle kunne likevel hindre at enkelte gårder ble gjenstand for kjøp og salg, og det var vel ikke meningen heller. Fra Frogner kjenner vi således til svært mange eiendomsoverdragelser i tida 1700-1810, og på grunnlag av ca. 200 slike, kan vi komme fram til en noenlunde gjennomsnittspris på gårder i bygda denne perioden. Men vi må med en gang si fra at takstene pr. skippund jord svinget kolossalt i Lier, mer enn de fleste steder. En gård som lå tett ved Bragernes kunne således være verdt det mangedobelte av en på Øverskogen med samme skyld. En viss pekepinn om de økonomiske forholdene skulle vel tallene tross alt gi.

 

Salg av jord i Frogner 1700-1809:

		Skyld:		Sum	Dlr.
		skp.	lp.	dlr.	pr. sk.
1700-09		11	8	2924	256
1710-19			18	650	722
1720-29		5	-	2845	569
1730-39		15	14	12297	784
1740-49		21	9	21298	993
1750-59		28	18	23605	817
1760-69		21	6	26682	1253
1770-79		23	12	39763	1685
1780-89		23	10	38051	1619
1790-99		26	1	74791	2871
1800-09		16	3	58163	3601

 

Denne oversikten viser en sterk stigning av jordprisene, som uttrykt i daler, skulle være omtrent 11 ganger så høye i 1800 som 100 år før. Nå har riktignok denne inflasjonspregede stigning sin delvise årsak og forklaring i en synkende pengeverdi. Det kan en lett finne ut ved å sammenlikne prisene på enkelte husdyr, f. eks. kyr. Rundt 1700 ble ei vanlig god ku verdsatt til 3 daler eller vel så det, i 1760-åra var verdien 6 - 12 daler, forteller Essendrop, og i slutten av århundret enda litt høyere. Det samme er tilfelle med prisen på hest, som er gått opp fra 8 - 10 daler til 16 - 24 rundt 1760. Derfor kan en vel ha lov til å anta at pengeverdien gjennom århundret er gått ned til iallfall mellom halvparten og tredjeparten. På bakgrunn av denne nedgangen må en likevel si at jordverdien økte kolossalt, og det henger vel atter sammen med livlig etterspørsel etter jord. Borgernes stigende interesse for landlivets sysler og befolkningsoverskudd er vel de viktigste årsaker her.

Men når prisene ble skrudd slik i været, ville det vel være vanskelig - for ikke å si umulig - for en vanlig fattig stakkar å kjøpe den jord han brukte? Gjorde han det, kom han vel i en slik bunnløs gjeld at han ble mer bundet enn noen gang tidligere, kunne en være fristet til å spørre. ja, et slikt resonnement har mye for seg, likevel var kanskje stillingen ikke fullt så prekær som talla ovenfor kunne gi inntrykk av.

Når en sønn skulle overta gården etter faren, var det gjerne odelstakst, og denne lå alltid under gårdens virkelige verdi som salgsobjekt, oftest ca. 30% og stundom opp til 40% lavere. Det samme hendte nok også ved salg til sjøleie at kjøperne fikk gårdene rimeligere enn de vanlige priser. På den måten skulle de få en ganske gunstig utgangsstilling for sin sjølstendige gårdsdrift, særlig hvis både jordverdien og prisene på gårdens produkter økte fra tid til tid.

I samband med jordskatten 1803 ble det holdt verditakst over alle gårdene i Lier. Her ser vi tydelig hvorledes verdien skifter med beliggenheten. Kjøpmann Christian Holsts gård Lille Landfall på 30 lispund ble taksert til 3600 daler, mens de to gode Solberg-gårdene i Sylling med til sammen nøyaktig samme skyld som Lille Landfall ikke var verdt mer enn 1800 daler, eller akkurat halvparten.

Den samlede verditakst i 1803 så slik ut, regnet i daler :

	Frogner:	Tranby:	Sylling:	Lier:
Fullgårder:	215552	35156	18006	268714
Halvgårder:	46257	11207	5090	62554
Ødegårder:	3244	12245	7660	23149
Sum:	265053	58608	30756	354417