De sosiale forhold bedres så smått
Når verken skattefeiden fra 1818 eller hattemakerkrigen fra 1851 skapte noen virkelig store bølger i Lier, kunne det ha to hovedårsaker: Enten var liungene mindre oppsetsige og reddere av seg enn f.eks. ringerikingene, eller så hersket ikke en slik sosial ulikhet mellom fattig og rik som i enkelte andre bygder, for ikke å snakke om byer. Å gi noe bestemt svar på den første hypotesen er nok umulig og vel temmelig hensiktsløst.
Gammel stuebygning på Korsrud (nær Sjåstad), bygd 1790.
Derimot har en trolig fastere holdepunkter når det gjelder den eventuelle forskjellen mellom de ulike befolkningsgrupper i bygda, eller den såkalte sosiale lagdeling. Som vi har omtalt flere ganger tidligere, var Lier i hele denne perioden ei typisk jordbruksbygd - riktignok med noen bisysler - men derfor kunne det være stor sosial ulikhet. På grunn av forholdsvis fruktbar jord og bedre driftsmåter hadde sikkert bøndene det noe rommeligere økonomisk ved midten av århundret enn 50 år tidligere. Dette gjaldt vel i første rekke dem med de store gårdene, som det fans noen av, men også eierne av de mellomstore og mindre bruk merket nok litt til framgangen. Utviklingen i jordeiendomsforholdet førte til stadig større sjøleie og mindre kirke-, embetsmanns- og borgergods, noe statistiske oppgaver fra 1820 og 1865 tydelig viser. På disse 45 åra steig sjøleieprosenten fra 59 til 86, og i Tranby og Sylling nærmet den seg 100. By-borgernes andel av bygdas jord sank i samme tidsrom fra 23% til 10% og embetsmannsgodset fra 5 til 2 prosent. Det forteller klart at den alt overveiende del av gårdene ble eid og drevet av virkelige bønder med jordbruk som oftest eneste levevei uten det spekulasjonsmessige islett som stundom hadde preget de jordeiende byborgere. Fra 1860 fins også en oversikt over de 871 skyldsatte bruk i bygda. Av dem var hele 502 under 1 skylddaler, 301 mellom 1 og 5 daler, 53 mellom 5 og 10 daler og bare 15 over 10 skylddaler. Den samlede skyld utgjorde 1497 daler 1 mark 8 skilling, og det skulle gi et gjennomsnitt på ca. 13/4 daler. Nå må vel kunne hevdes at iallfall de 68 gårdene med over 5 skylddalere burde føde sin mann og hans familie godt. Det gjorde de trolig også, enda det ofte var mange munner å mette. Ofte var det ikke bare eieren med kone og gjerne mange barn som skulle leve av det som bruket kastet av seg, men også en gammel far og mor, eller iallfall en av dem. De kunne ikke for skam skyld bli kastet på bygda etter et langt og slitsomt liv, men fikk sin rettmessige alderdomspensjon i form av føderåd, livøre, kår eller hva vi nå kaller det. At de gamle også skulle leve godt, beviser en «Livøre-Contract» fra Eriksrud, datert den 29. oktober 1842. Jens Rasmussen Eriksrud er ved skjøte «hjemlet mitt fedrene odelsgods», samtidig som han forplikter seg til å gi sin mor Margrete Hansdatter følgende livøre så lenge hun lever:
« 1. Nyder hun fritt hus bestående av et kammer med kakkelovn og et kjøkken, samt fri og fornøden brenneved opphugget og innbåret.
2. Leveres henne årlig in natura: 2 1/2 tønne havre, 1 tønne bygg, 1/2 t. rug, 1/2 t. tore, 1/4 t. hvete, 1/8 t. gryn, 1/8 t. hvite erter, 2t. potetes, 1/8 t. salt, 1/4 t. malt, 1/8 t. sild, 5 bismerpund godt fetet kjøtt, 1/4 slaktet gjødet gris, hvis vekt må være minst 4 bismerpund, 1 bismerpund tørrfisk, 1 1/2 bism.p. lin, 1 par sko. (1 bismerpund = 6 kg).
3. Føder for henne, såvel vinter som sommer, godt og forsvarlig 1 ko og 2 får, og den tid på året når koen ikke melker, skal hun daglig leveres 3 potter (ca. 3 liter) nysilt melk, og skulle noen av disse kreaturer ved alder eller uhell bli utjenlige, anskaffer jeg andre gode og tjenlige i stedet.
4. Holder han henne en tjenestepike, som skal være til hennes bruk og oppvartning, og skulle sterre hjelp i sykdomstilfelle være fornødent, da presteres dette ved sømmelig kjærlighet.
5. Fri hest, voiture (kjøretøy) og følgekarl til hennes nødvendige reiser, til kirke eller annetsteds hvor hun finner for godt å henreise.
6. Hennes kornvarer skal av meg fritt bringes til og fra mølle, samt formales etter hennes forlangende.
7. Forbeholdes hun til sin frie bruk og nytte 4 Blommetrær, 1 epletre med Jens Pedersens epler og 1 morelltre i hagen.
8. Skulle min moder finne seg misfornøyet med sitt opphold på gården, da reserveres henne frihet til å henflytte hvor hun vil i sognet, og hennes livøre av Eriksrud likefullt å presteres henne, dels in natura for så vidt mulig og for øvrig med penger».
Hvor mange penger Jens Rasmussen måtte ut med i tilfelle Margrete Hansdatter «skulle finne seg misfornøyet», sier ikke kontrakten noe om, men noe helt ubetydelig beløp kunne det umulig bli. Bare de 5 tønner korn, erter og gryn og de to tønner poteter svarte til en verdi av minst 12-15 daler, de 10 bismerpund kjøtt, flesk og fisk sannsynligvis til omtrent det samme. Med en melkepris av 22/5 skilling pr. pott skulle de daglige 3 potter for et helt år komme på ca. 21 daler, og kalkulerer vi forsiktig med 5-10 daler for resten av naturalytelsene, er vi straks oppe i en totalsum av 50-60 daler foruten fritt hus, tjenestepike, fri hest og følgekarl på reiser. Noe astronomisk tall er dette naturligvis ikke, men sammenlikner vi disse vilkårene med dem som ble budt tjenestefolk og husmenn, kan det ikke herske tvil om at kårkona på Eriksrud levde nærmest i overflod.
Alen fra Lier.
Fra enkelte av amtmannsberetningene får vi greie på, den gjengse lønn for «tjeneste-karler og piger». I 1840-åra utgjorde den årlige lønn vanligvis 24-25 spesidaler for en dreng og 12-13 for ei jente, samtidig som en dagarbeider gjerne hadde 12-16 skilling og kosten. Den siste kunne variere temmelig mye, og det fins dokumenter som viser at tjenerne simpelthen stakk av på grunn av underernæring. I 1813 innkalte madam Rogstad på Frydenlund sin tjenestedreng Ole Johnsen fordi han forlot henne uten oppsigelse. Han erklærte «at han ikke hadde vært i årstjeneste, men blott akkordert seg bort særskilt for sommeren og vinteren, således at hans vintertjeneste nu var utrunden til faredag, og overalt hadde han i ethvert tilfelle ikke kunnet holde lenger ut i denne tjeneste da kosten er altfor slett og ringe, hvorav han endog foreviste commissionen en prøve». Ellers støter vi ikke på mange liknende saker i forliksprotokollene, noe som skulle tyde på at i de fleste tilfelle kom husbond og tjener så noenlunde overens med hverandre. Derimot tørner bonde og husmann ofte sammen i forlikskommisjonen, enten det nå gjelder mislig overholdelse av kontrakten med hensyn til pliktarbeid, oppsetsighet mot husbonden, ulovlig vedhogst eller uvilje mot å fraflytte plassen etter lovlig oppsigelse. Gjennom alle disse kalde referat om de harde husmannsvilkårene skinner enkelte varmende solstreif, som f.eks. i et forlik fra 1820 mellom Erik Håkonsen Hennum og Anders Halvorsen Hennumie. Den sistnevnte skyldte den første 13 spesidaler 3 ort 8 skilling og skulle som vederlag for det levere Erik «sin eiende ko, hvorimot hans gjeld skal være opp og avgjort». Men så er det husbonden viser sin medmenneskelige takknemlighet: «Med hensyn til innkaltes høye alder og hans lange tjenestetid som husmann forplikter Erik seg så lenge han lever å levere ham 3 potter melk hver uke om vinteren og 6 potter melk hver uke om sommeren uten betaling».
Når en husmann ble oppsagt og måtte flytte fra plassen etter kanskje å ha forbedret både jordveien og bygningene, oppsto lett strid om det vederlag som tilkom ham for det. Jordeieren ville ikke alltid påskjønne husmannen noe særlig for dette arbeidet. Det fikk iallfall Elling Andersen føle, «forhen husmann hos amtmann Hofgaard, men derfra nu utkastet». Nå forlangte Elling erstatning for det han hadde utført på sin tidligere «beboende plass Dammen. Sitanten foreslo å bli tilstått det stykke jord som han har oppryddet av øde mark, og hvorpå han mener at en ko skal kunne fødes. Men Hofgaards fullmektig svarte at ikke en gang en gjet derpå kan ernæres for i sin alderdom å finne underhold». Med såpass avvikende vurderinger måtte det naturligvis ende i retten.
Ingen andre gårder i Lier hadde så mange husmannsplasser under seg som Sjåstad, og det er da nesten rimelig at Hofgaardene går ikke så sjelden igjen i forliksprotokollene. I 1818 innkalte kjøpmann H. T. Hofgaard Søren Gulbrandsen på plassen Bollen for oppsetsighet og utillatelig hogst av vinterved. Den strenge husbond forlangte at Søren skulle fravike plassen på grunn av mislighetene. Denne viste seg svært ydmyk, erkjente å ha feilet, men håpet på tilgivelse på grunn av «sin tiltagende alder og trengende forfatning». Og det førte virkelig til forlik, om enn et temmelig hardt for synderen Søren: Han måtte gi avkall på veden og renonsere videre på betaling for hogging av 15 tylfter tømmer og 5 tylfter topp. Attpåtil forpliktet han seg til å betale 5 daler til Lier sogns fattigkasse. Dessverre for Søren Gulbrandsen finner vi igjen begge partene i samme protokoll bare 1 år seinere, og nå måtte han visstnok flytte fra plassen. Skal vi tro alle påstandene som ble satt fram i forlikskommisjonen, kunne husmennene stundom være temmelig freidige, ja nærmest frekke. Det mente iallfall Jens Rasmussen Hennum, som innkalte Andreas Andersen Hennum på grunn av at den sistnevnte ikke ville flytte ut fra plassen etter oppsigelse. Klagen gikk videre ut på at Andreas hadde tatt fra Jens omtrent 80 lass gjødsel, brakt sin høyavling inn i husbondens låve og latt «sin ko havne i hans eng», alt uten den ringeste antydning av tillatelse.
Ikke så sjelden forelå bare en muntlig avtale mellom partene, og da oppsto lett strid om vilkårene og fortolkningene av dem. Derfor var det alltid tryggest å ha en skreven kontrakt der både rettigheter og plikter sto så tydelig uttrykt at teksten ikke kunne misforstås.
Slike kontrakter fans i hundretall, og noen store variasjoner i vilkårene var det sjelden. For å ta en som skulle være nokså vanlig og dermed representativ for arten, velger vi en fra Eriksrud, utstedt i 1867:
1. «Jeg Reinhardt Jensen bortfester av min gård en plass kallet Løkka til Johan Jensen for årlig avgift 8 - åtte spesiedaler (32 kr.).
2. Likeså gives bemeldte husmann frie plaughester til eiendommens drift, dog at husmannen underholder disse i hviletimene.
3. Den under 1ste post omskrevne avgift opparbeider husmannen etter følgende daglønn:
a) Fra 14de april til 14de oktober erholder han 20 - toti - skilling for hver arbeidsdag med unntagelse av 14 - fjorten - dager i slåttonnen hvilke siste dager betales ham med 1 - en - ort daglig (1 ort = 80 Øre, 20 skilling = 67 Øre).
b) Fra 14de oktober til 24de desember betales ham med 16 - seksten - skilling pr. dag (16 skilling = 53 Øre).
c) Fra sistnevnte datum til 14de april betales ham 12 - tolv - skilling for hver arbeidsdag (12 skilling = 40 Øre).
4. For ovenstående spesifiserte daglønn er husmannen selv pliktig å arbeide på gården hver søgnedag med unntagelse av den i husmannslovens § 6 ham tilkommende ukentlige fridag. Husmannens kone bør for de i bygden gangbare priser først og fremst arbeide på gården, dog at den i husmannslovens § 6 konen tilkommende frihet iakttas.
5. De på eiendommen stående hus holdes i stand av husmannen mot at han av husbonden erholder de fornødne materialer til reparasjoner.
6. Husmannen må ikke bortføre høy, halm eller gjødsel fra plassen, likesom han ikke i andre måter må forringe eiendommen.
7. Plassens innhegning eller gjerder vedlikeholdes av husmannen, dog at han til et nyttoppførende delegjerde mellom plassen og gårdens eiendom første gang dertil erholder de fornødne materialer.
8. Husmannen må ikke mot husbondens vilje innta inderst på andre betingelser enn husmannslovens § 8 påbyder.
9. Den fornødne brensel besørger husmannen selv, uten at sådant påhviler husbonden.
10. Husmannen er pliktig til å fravike plassen den 14de april, når han til sådant er oppsagt innen 29de september året forut.
11. Likesom den i husmannsloven husmannen tilkommende godtgjørelse for forbedring av hus og jordvei ved fraflyttelsen fraskriver han seg herved.
12. Husmannen er pliktig til selv personlig å utføre sitt pliktarbeid når hans helbred tillater det og altså ikke er tillatt ved noen annen å utføre dette.»
Studerer vi disse vilkårene litt nærmere, finner vi snart ut at de er temmelig harde. For å ta plassavgiften - 8 spesidaler - så måtte Johan Jensen arbeide i ca. 60 dager hos husbonden bare for å greie den. I sommerhalvåret ville det riktignok greie seg med noe under 50 dager, men også det var ganske stridt. Sammenlikner vi med de betingelsene fra 1802 som er omtalt i forrige bind av bygdehistorien kan en muligens spore en viss framgang for husmannsstanden, for da måtte det ca. 70 dagers pliktarbeid til for å greie avgiften. Men trangt og kummerlig levde husmannsfamiliene fremdeles, og skulle de «få klutane til å møtes», måtte både kone og barn hjelpe til, de siste gjerne fra 8-10-årsalderen og kanskje enda tidligere. For det som «han far» tjente, rakk knapt til mat, og klær trengte også den tallrike ungeflokken. Derfor måtte den på bygda etter fortjeneste, enten som gjætere, potetpellere, aksplukkere og (noe seinere som) ugraslukere. På den tid gikk det ikke an at noe av Guds gaver råtnet på åkrene, derfor skulle de plukkes helt reine for aks som var blitt liggende igjen etter skuren. Ofte måtte kona og barna arbeide heime på plassen også, f.eks. i slåttonna når mannen var opptatt hos husbonden gjerne fra klokka 5 om morgenen til 8 om kvelden sammen med kanskje 15-20 andre slåttekarer. Det hendte nok ikke så sjelden at husmannen gikk ut på sin egen slåtteteig etter å være kommet sliten heim og slo noen skårer der også før han syntes han hadde lov til å hvile sine mødige lemmer.
Hengeskap fra Stillesholmen.
At levemåten under slike forhold måtte bli sørgelig skral, hersker ingen tvil om, det kan både skriftlige dokumenter og levende tradisjon bevise. I gårdshistorien er nevnt flere eksempler på den aller største elendighet og fattigdom, som når f.eks. Andreas Søya under Lille Landfalleie og kona Live Iversdatter på sine siste dager ernærte seg ved å samle kluter, eller når enka etter Jens Nilsen Krafteie på Snekkerstua i 1824 så seg nødt til å selge den avdødes snekkerredskaper for å få ham begravd. Manglende penger til begravelse var forresten en ikke uvanlig foreteelse i husmannskretser nå som tidligere. Menneskelig rørende er det å høre om de foreldreløse jentene Maren og Oline på Lia under Sjåstad. I 1820 skulle plassen selges til høystbydende, men da bad de tynt om at auksjonen måtte utsettes lengst mulig så at «de av koens melk kunne ha livs opphold». Aller skralest var nok kostholdet på plasser uten ku, og dem fans sikkert en del av. Stundom fikk husmannen da kjøpe melk på gården, men han kunne ikke regne sikkert med det. Derfor kom ikke få husmannsbarn til å vokse opp uten daglig tilføring av det mest styrkende næringsmiddel for barn og unge.
Når så nøden grein enker og «nøgne faderløse børn» i møte på en måte som truet med den visse sultedød, måtte fattigvesenet endelig gripe inn. At de fattigunderstøttede for en ikke liten del hørte til husmannsstanden, skulle også selve navnene tyde på. De endte nemlig svært ofte på -eie, som Brastadeie, Eggeeie, Sørumeie, Øksnevolleie, for å ta noen få eksempler. Dette og mye mer kan vi lese oss til i Fattigkommisjonens protokoller, som delvis er bevart ennå. Som i tidligere tider, måtte folk fremdeles betale en bestemt fattigskatt, utregnet delvis etter et såkalt forholdstall for bøndene og med en stipulert sum pr. skylddaler for bygodset. Helt til 1875 betalte bøndene ofte med mel, men fra nevnte år bare med penger. «Kapitalister» og håndverkere slapp heller ikke unna, men ble stundom iliknet et mer skjønnsmessig beløp. En annen gruppe dannet til sine tider de som hadde rett til brennevinsutskjenking under 5 potter. For året 1838 punget således følgende «restauratører» ut med disse summer til fattigkassa i Lier: Even Hansen Heg 25 daler, Syver Eriksen Gjellebek 10 d., Ole Tollefsen Svangstranden 12 d., Mathias Tillesen Kovestad 12 d., Anders Christoffersen Nordal 2 og gjestgiverstedet Hornstuen 4 daler. Til sammen utgjorde avgiften fra denne fuktige geskjeft 65 daler, et beløp som sannsynligvis strakk til underhold for minst 3-4 fattige. For 1851 foreligger en oppgave over fattigvesenets inntekter av brennevinssalg og utskjenking i Buskerud amt, og totalsummen var 1261 daler 56 skilling. Noe liv i overflod og luksus levde iallfall ikke de understøttede, det skjønner vi lett når vi hører at i 1843 ble 156 personer forsørget av kommunen med 433 tønner 1 skjeppe og 10 potter havremel pluss 319 daler 2 mark og 4 skilling i kontanter. Det skulle gi et gjennomsnitt av over 2 3/4 tønne havre pro persona, et kvantum som vel egentlig ikke trengende mennesker burde klage over. Men 2 daler i kontanter til hver måtte vel bli i snaueste laget, om vi enn tar pengenes store kjøpekraft i betraktning. Nå er det rimelig å anta at enkelte av disse 156 i en viss utstrekning bidro til sitt eget underhold ved siden av «subsidier» fra kommisjonen. Men de fleste hørte nok til dem med betegnelsen «byrdefulle fattige», og de ble gjerne bortleid, og da helst til dem som tok dem for billigste penge. I fattigkommisjonens protokoll fra 1838 står iallfall å lese at «de meget byrdefulle huslegder ble i dag bortsatte til de minst bydende på de med lisitasjonen fastsatte vilkår». Om legdekallen eller kjerringa fikk det noe særlig godt når anbudene lå så lavt, er et stort spørsmål, men det interesserte oftest ikke de ansvarlige. Naturligvis var det et visst tilsyn med at de bortsatte ikke led direkte overlast. Dette gjaldt vel først og fremst de «utsatte børn», som det fans ikke så få av, særlig slike som hadde mistet sine mødre. «Enkemann skredder Erik Hellesens 4 børn bliver å ta under fattigvesenets forsørgelse. Pikebarnet Helle, 11 år, og drengen Andreas, 11/2 år, innlegges til forsvarlig pleie med kost og kleder hos Tore Bjørnsen Reistadeie mot derfor å erholde av fattigkassen 13 spesidaler for tidsrommet fra i morgen (28. juni 1842) til omlegningen i januar neste år». Drengen Klaus, 8 år, kom til Engebret Helgesen Hallingstad mot 4 daler, og småjenta Bente, 51/2 år, havnet hos Brede Gommerudeie for 5 daler. «Til disse børns forsørgelse forplikter faderen seg å erlegge 1/2 daler ukentlig, som gjennom medhjelper Lars Brastad innbetales til Frogner fattigkasse». Seinere i protokollen leser vi at skredder Hellesen betalte slett ikke det avtalte beløp, og kommisjonen klagde til amtet over hans gjenstridighet. Ellers merker vi oss at av de 4 søskenene fikk bare eldstejenta og veslegutten være sammen, mens både Klaus og Bente pent måtte greie seg alene blant fremmede mennesker. Slike hverdagens tragedier forekom nok ikke så sjelden, for det fans vel ingen Marte Svennerud i bygda, hun som i Barbra Rings både morsomme og rørende fortelling «Itte noe knussel» tar til seg hele 8 foreldreløse søsken av den enkle grunn at alle ønsket å komme nettopp til henne. Vi får håpe at de fleste av slike bortsatte barn fikk en rimelig og kanskje bortimot kjærlig behandling. Men det eksisterer enkelte bevis på det motsatte også, slik som når legdegutten Mikal Rasmussen på Gullaug klagde over mishandling fra husbondens side.
Stol fra Stillesholmen.
I slike tilfelle kunne det være absolutt nødvendig med et tilsyn, og et mer detaljert forslag om hvordan dette burde ordnes, forelå i 1842. Ifølge dette skulle Lier fattigkommisjon deles i 19 inspektorater med en inspektør for hvert. Han fikk som oppgave å passe på barn, bortleide fattige og «husarme», vokte på at ingen utenbygds betlere trengte snyltende inn i bygda og kontrollere at ingen tilegnet seg «bortdøde fattiges efterladenskaber». Videre skulle han hjelpe formannen i fattigkommisjonen med nærmere opplysninger om de understøttede. Særlig viktig var det å konstatere at de hadde hjemstavnsrett i Lier, for ellers tilkom dem ingen hjelp herfra. Fattigskatten var da sannelig stor nok likevel, - og mange jøyet seg over den - om de ikke skulle fø på omvandrende betlere, fant og andre løse eksistenser fra nære eller fjerne bygdelag. Gikk det ikke å skysse slike uvelkomne gjester - eller helst pakk ifølge gjengs språkbruk – ut av bygda med det gode, måtte stundom lensmannen hjelpe til. Kom det flyttende slike tvilsomme personer fra andre distrikter, passet de gjerne på å «fordrive» vedkommende før de grodde altfor fast og kanskje ble heimehørende i Lier. Men beint fram sulte i hjel kunne de ikke la slike ulykkelige gjøre heller. Rundt 1840 er det mye skriverier att og fram om hva de skal gjøre med enkemann og husmann Gulbrand Håvelsen og hans 5 barn, som alle lider nød. Fattigkommisjonen i Lier ga dem hjelp, men den prøvde samtidig å få Gulbrand og hans tallrike avkom ut av bygda og tilbake til Land, som de kom fra. Men før dette kunne skje, skulle enkemannen sone en straff på 24 dager vann og brød. Om det lyktes å deportere familien og dermed lette fattigbudsjettet i Lier, beretter ikke protokollen. Derimot får vi høre at «den fra slaveriet til sitt hjemsted i Lier hjemkomne benådede Claus Hansen erholder i understøttelse» 6 skjepper havre og 1 daler i to terminer. Denne gang kunne det iallfall ikke bli tale om noen forvisning til andre kommuner. Det samme gjaldt «en pige ved navn Oline Christophersdatter» fra Meren. I 1840 innberetter prost Tandberg at hun «hensitter på egen hånd som løsgjenger i Gravbråten under gården Kjølstad i Modum», samtidig som han ber om at Oline må transporteres tilbake til Lier. Prost Lumholtz svarer sin embetsbror at jenta er døpt i Sylling kirke 17. oktober 1817, men ikke konfirmert, for hun reiste som ganske liten med sin mor til Ringerike «og har siden ikke vært her uten avvigte sommer».
Alt i alt falt nok ikke så lite arbeid på fattigkommisjonen i denne perioden. Bare til å utlikne sjølve skatten brukte den enkelte år 4 dager. Hvert enkelt sokn hadde sin egen kommisjon med egen formann og med presten som sjølskrevet medlem. Da Åssiden i geistlig henseende hadde hørt til Bragernes menighet siden 1774, kom. således soknepresten her til å være med i fattigkommisjonen for denne del av Lier. Som kjent, var den forhenværende eventyrdikter Jørgen Moe sokneprest til Bragernes fra 1863 til 1870 og følgelig også medlem av Åssiden fattigkommisjon. På den tida hadde de ikke noe så fint som en sekretær til å føre møteboka, det hørte til formannens mange plikter. Akkurat da manglet kommisjonen en pennefør formann, og Jørgen Moe svevet i den største fare for å måtte overta dette byrdefulle og sikkert plagsomme verv. Da hendte det, at den vordende biskop satte seg ned og avfattet en supplikasjon til Lier kommunebestyrelse med bønn om at den måtte velge en såpass skrivekyndig person inn i kommisjonen at denne kunne ta på seg formannsvervet. Soknepresten var så opptatt at han umulig kunne avse den nødvendige tid til de fattiges omsorg om han skulle bli formann. De folkevalgte tok seg dette ad notam, og Moe slapp både å føre protokollen og reise rundt til legdslemmene.
En slik fattigkommisjon hadde litt av hvert å stri med, det er lett å forstå når vi hører at kassereren for fattig- og skolekassa for Frogner i 1838 oppebar en årlig godtgjøring av 50 spesidaler, som slett ikke var noen «ringe sum» på den tida. Klokker Hilsen ble betrodd dette ansvarsfulle vervet, og foruten ham besto kommisjonen i 1845 av sokneprest Lumholtz og 5 valgte medlemmer: Lensmann Alme, bøndene Ole O. Foss, Jakob Jensen Stokke, Jørgen Berntsen Øksne og Jørgen Ellingsen Vefferstad. Kommisjonen møttes på Hegg når viktige saker skulle behandles, og det hendte nok forholdsvis ofte. Pågangen fra trengende fattige var oftest størst i vinterhalvåret, for om sommeren var nok arbeidsmulighetene bedre. I protokollen klages det således over ekstraordinære utgifter i februar, mars og april 1838, men det kan vel også settes i samband med den elendige høsten 1837 med så skrøpelige avlinger at etiketten uår høver best. Da hendte det nok at enkelte som ellers i normale tider ville ha greidd å brødfø seg og sine, måtte gå den tunge gang til fattigforstanderen.
Enda forholdene for mange var kummerlige gjennom hele denne perioden, kan nok merkes en aldri så liten bedring fra omkring midten av århundret. Forbedringen i jordbruket, en viss utviding av skogsdriften og en gryende industri ga noe lettere arbeidsvilkår og litt høyere betaling for innsatsen. Ifølge statistiske oppgaver fra 1870 utgjorde den gjennomsnittlige årslønn i Buskerud fogderi 34 spesidaler for en gårdsgutt og 14 for ei tjenestejente, mens vanlig daglønn for jordbruksarbeidere var 36-37 skilling uten kost og 18 med kost. Håndverkere derimot tjente nok atskillig bedre, det går fram av en oppgave fra 1856, som forteller at «en håndverksmann her i Lier betales med 2 mark a 2 mark 12 skilling og kost for dagen». Nå var 1856 litt av et høykonjunkturår - bl.a. på grunn av Krimkrigen - og det influerte sikkert på daglønnene i Lier. Veiarbeid kunne også være godt betalt, men det var mer sesongbetont. Formannskapets kopibok opplyser at veiarbeiderne i Sagåsen kunne i 1854 tjene fra 32 til 72 skilling pr. dag med 40 skilling som den vanligste daglønn. Men også denne gjennomsnittslønna lå atskillige prosent over det en jordbruksarbeider tjente den gangen.
Vass-åk fra Stillesholmen.
Enda det ikke kan herske tvil om at en sjøleiende bonde levde i bedre kår enn husmenn og tjenestefolk, snudde sikkert han også daleren atskillige ganger før han endelig ga den fra seg. Fra gammelt av var den norske bonde vant til nøysomhet og ofte harde kår samtidig som embetsstanden hadde advart mot et liv i luksus. I de trange åra som fulgte etter 1814 ble sparsommelighet nærmest en dyd av nødvendighet, og Det kongelige Selskab for Norges Vel tok det opp på sitt program. For moderne mennesker i 1960-åras velferdsstater kunne denne iveren gi seg enkelte pussige utslag, som når det f.eks. rundt 1820 ble utlovet premier til brudepar og konfirmanter som gikk i typisk heimevevde klær. Mange fikk premier, og sannsynligvis befant noen av disse lykkelige sjølhjulpne mennesker seg i Lier. Omtrent samtidig stiftet de rundt i bygdene foreninger for «Tarvelig» eller «Overdådigheds Indskrænkning». Et annet bevis på at folk kjøpte bare det aller nødtørftigste, er de lave tall for Norges import, som i 1814 utgjorde 8 millioner riksdaler.
På ett område var det iallfall vanskelig å innskrenke denne overdådigheten - eller rettere sagt misbruket - nemlig når det gjaldt drikkevanene. I et tidligere avsnitt er behandlet brennevinsbrenninga som industri betraktet, og vi kom til det sannsynlige resultat at konsumet i Lier iallfall ikke lå under landsgjennomsnittet. Futenes kopibøker og andre pålitelige kilder kan tydelig fortelle oss at det ikke alltid sto så bra til med edrueligheten i bygda. Noen få eksempler fra forskjellige tidspunkt i denne perioden vil snart overbevise oss om det. I mai 1815 sendte Amtet et skriv til futene der det klages over at «samlinger til dans og drikk har tiltatt for den tjenende del av landalmuen», og enkelte bønder skal ha brent brennevin for å selge til slike samlinger. (Dette hendte altså året før brenninga ble frigitt). Øvrigheten må nå gå kraftig til verks og på flere steder samtidig. Lensmennene, som ikke kan overkomme alt alene, bør få hjelp av kvartermesterne eller andre pålitelige menn som «ikke forut vil røpe foranstaltningen». Akkurat på den tid kom noen liunger sammen til domning hos husmann Hans Jørgensen på Nygård under Renskog «for å pløye og tilberede jord til sæd». Etter endt dagsverk ble det visstnok både danset livlig og drukket tett, for Hans hadde kjøpt inn 4 potter brennevin til kalaset. Han solgte så ut igjen brennevinet i smått til gjestene, som det også fans noen ubudne av, med den følge at «dreng Anders Jørgensen» drakk 6 drammer og ble «beskjenket». Om morgenen lå Anders død utenfor huset, og Amtet påla «overauditør og foged Harboe» å undersøke om drengen virkelig hadde drukket seg i hjel.
På en auksjon i 1839 hos Lars Pedersen i Viulstaddalen innfant Erik Olsen Sandaker seg i beskjenket tilstand og måtte pent betale den mulkten som lensmann Bjørn dikterte. Året etter nådde lovens lange arm gjestgiver Anders Pedersen Gjellebekk, som sto anklaget for «ulovlig brennevinssalg samt for å ha tilbudt bygdens folk å hensitte der til kortspill og brennevinsdrikk». Utover 1850-åra vrimlet det faktisk av anmeldelser for ulovlig brennevinssalg, og bøtene lot ikke vente på seg. Anmelderen fikk gjerne halvparten av disse, som oftest varierte mellom 15 og 25 spesidaler. Den andre halvdelen gikk til fattigkassa. Om denne økonomiske stimulans gjorde lensmannen og andre av samfunnsordenens håndhevere mer nidkjære i sin oppsnusende tjeneste, skal være usagt, men vel ikke helt utenkelig. Omtrent fra midten av århundret fikk brennevinet en sterk konkurrent i bayerølet som stimulerende middel. Amtmannsberetningen fra 1855 nevner at nytelsen av det sistnevnte har tiltatt sterkt også på landsbygda, særlig etter at det ble opprettet bryggerier både i Hønefoss og Vestfossen. Enda ølet ikke har så stor alkoholprosent, er misbruket likså skadelig som brennevinets. 5 år seinere heter det i beretningen at brennevinsdrikking er avtakende, «men adgangen til beruselse ved bayersk øl nyttes sterkt». Sannsynligvis har forbruket kulminert. da ølet blir for dyrt for «den samfunnsklasse blant hvilken drukkenskapslasten finner sine fleste offer». Det var omtrent på den tida de fikk uttrykket «å være bayersk» om den overmodige og bråkende tilstand de børstne personer befant seg i etter å ha forsynt seg for rikelig av det mørke øl. Om disse forhold forteller futens kopibok nr. 2 (fra 1861):
«Brennevinsbrennerier haves ikke her i fogderiet, og over brennevinsdrikk bør der ikke klages, men hermed er ikke sagt at der over alt hersker edruelighet. Det bayerske øl har fortrengt brennevinet, men det alminnelige vel har ganske visst ikke vunnet ved byttet. Over alt, unntatt i de mer avsidesliggende bygder, utselges og utskjenkes der bayersk øl i betydelige kvantiteter. På alle gjestgiverier, skyss-skifter og hvilesteder haves navnlig denne drikk til fals. Ølvognene passerer ad landeveiene, og avsetningen går fortreffelig. Av det fordums så alminnelige og ofte så gode hjemmebryggede øl sees i disse egne så godt som intet spor. Å støte på beskjenkede almuesfolk er ikke sjeldent, de har i alminnelighet hatt ruse i bayersk øl og til dels et slags vin som – under forskjellige navn - utselges for omtrent 24 skilling flasken. Ølet er dog hovedsaken, og etter dette er det gamle uttrykk å være «full» eller «drukken» forandret til «bayersk». Å bli «bayersk» er temmelig kostbart, og det kan vel antas at mangen dagarbeider og kjører drikker dagens fortjeneste opp i bayersk øl. I de egne hvor bayersk øl i overflødighet kan erholdes, hjelper det lite eller intet til edruelighetens fremme at adgangen til å erholde rett til utskjenkning av brennevin er så godt som aldeles opphørt på landet».
Den skarpe sosiolog og grundige gransker Eilert Sundt samstemmer også i denne utviklingen av alkoholmisbruket. I sin publikasjon «Om Ædrueligheds-Tilstanden i Norge» (1859) påviser han statistisk at det prosentvis fans flere edruelige i «Eiendomsklassen» enn i «Arbeiderklassen», som til gjengjeld kunne operere med høyere tall både når det gjaldt «Ikke sikre» og de reint «Forfalne». Om Lier sier han at brennevinsdrikking er i avtakende, «men holder seg dog i brylluper og likferd. Disse fester varer sedvanlig i 2 dager, og især den annen dag har det vært skikk at verten har traktert rundelig med brennevin og punsj». Og fra Asker og Hurum heter det at edrueligheten blant tjenerne neppe er i framgang, til det fins altfor mange «Øl-Kipper» og dermed lett adgang til fylleri. «Bayerhandleren» opptrer ofte som dansevert, og mange tjenestejenter har dessverre også fått lyst «på disse steder». Likevel håper den strenge moralpredikant at dette uvesen ikke vil trives i lengden. Med bedre opplæring, dyktige og nidkjære lærere og prester vil trolig edrueligheten blant almuen stige. Sundts lyse forhåpninger gikk nok litt etter hvert i oppfyllelse, enda det tok tid. Myndighetene hadde også utstedt strenge forbud mot utskjenking av brennevin ved større sammenkomster omtrent samtidig som de innskrenket sjølve brenninga. Dessverre ble ikke disse påbudene alltid respektert, og i 1859 sendte futen et sirkulære til lensmennene i Buskerud fogderi med følgende innledning: «Det skal ikke så sjelden hende at der ved auksjoner utskjenkes brennevin til kjøperne, dog som det heter, uten betaling». Futen bad lensmennene strengt påse at almuen overholder § 20 i lov av 6. september 1845: «Ved kirke, på tinge, ved auksjoner eller annen offentlig forsamling må ingen utdeling av brennevin finne sted under mulkt av 1 til 10 spesidaler».
Så inngrodd og nedarvet som både drikkevaner og skikker var, skulle det mye til for at den menige mann klart erkjente «drikkfeldighetens ødeleggende innflytelse i økonomisk og moralsk henseende», som en amtmannsberetning uttrykker det. Men framover går det, unntatt blant hallingdølene, som så seint som i 1870-åra fremdeles er «uforbederlige». En ting som vel bidro til at alkoholen fremdeles hadde et jerngrep på en stor del av almuen, var den århundregamle kullsviertro på dens helbredende virkning. Først når denne falske lære ble helt utryddet, kunne det bli tale om noen virkelig framgang for folkeedruskapen.
Enkelte andre trekk i bygdebildet peker også mot en bedring i leveforholdene, tross fattigdom og trange kår hos en stor del av befolkningen. Fra gammelt av hadde enkelte av de mest lutfattige allernådigst fått tillatelse til å dra rundt i bygda på tigging eller møte opp ved en bestemt kirke om prekensøndagene. Dette ydmykende betleriet opphørte nå litt om senn, idet soknet eller bygda fikk mer som oppgave å sørge skikkelig for dem som var så ulykkelige at de ikke greidde å brødfø seg sjøl. Dermed falt ansvaret mer på de lokale myndigheter som fattigkommisjon og - fra 1838 - formannskap. I samme retning går opphevelsen av «tavlenes ombæren» i kirkene. Dette besto i en slags ofring ved altergang (kommunion) og konfirmasjon og kunne ofte virke forstyrrende på sjølve andakten. For Frogner kirkes vedkommende gikk 4/7 av de innkomne midler til fattige, 2/7 til skolekassa og 1/7 til Christiania Tugthus. Allerede i 1840 mente Formannskapet at denne skikken burde opphøre, men først 7 år seinere gikk forslaget gjennom i alle kirkene i Lier. Både her som på mange andre områder tok denne forholdsvis nye institusjonen initiativet når det gjaldt forbedringer i bygdesamfunnet. Og nå behøvde de spørre verken amtmann, skriver, fut eller prest hver gang de ønsket å kvitte seg med noe som de syntes var for gammelt eller de gjerne ville prøve noe nytt som de trodde virket bedre. På kort tid var liungene lik andre landsmenn, blitt herrer i sitt eget kommunale hus i en utstrekning som vel få hadde drømt om bare noen år tidligere. Dermed meldte straks spørsmålet seg om «almuesmennene» var såpass åndelig voksne og politisk skolerte at de greidde å styre bygda si på skikkelig vis uten å spørre den verdslige og geistlige øvrighet til råds. Mange aktverdige embetsmenn hadde uttalt sin sterke tvil «dessangående». De fryktet særlig for bøndenes manglende skriveferdighet og opplysning i det hele, eller «sivilisasjonsgrad», som amtmann Weidemann i Oppland uttrykte seg. Amtmann Johan Collett hevder omtrent samme mening, spesielt hva fjellbygdene angår. Der har almuen altfor liten kultur og loven «vil anledige et slags skadelig og måske meget tarveligt aristokrati, fordi rikdom og velstand, uansett om rettskaffenhet dermed er forenet, ene vil have innflydelse ved valget». På grunn av altfor små kunnskaper vil sakene i formannskapet «meget overstige almuesmennenes fatteevne», skriver futen Hegge i Inderøy, og da er det virkelig fare på ferde når de dessuten kan «lidet tænke» ifølge sorenskriver Hettings mistrøstige ord om bøndene i Namdalen. Her vil formannskapet rett og slett bli en ulykke for bonden som «hindrer ham fra å erverve seg, både på sjø og land hva han behøver til skatter og utgifter, men bringer ham snarere til betlerstaven, som lettelig kan forårsake gamle Norge hjertestøtet». Atter andre embetsmenn var redde for at oppviglere og bråkmakere lett ville få for stor innflytelse i bygdestyret. Heldigvis fans det noen få embetsmenn med tro både på bondens skriveførhet og fatteevne, men sammenliknet med den store pessimistiske skare, var de i sterk minoritet. Vi skal nå se litt nærmere på hvem av disse spåmennene fikk rett for Liers vedkommende, den dystre eller mer lyse sorten.
