De løse jordmasser
I den tidligere del av tertiærtiden var klimaet iallfall over store deler av jorden meget mildere enn nå. Det vokste palmer i Mellom-Europa, og i Svalbardområdet var det skoger av løvtrær og nåletrær.
Mot periodens slutt var disse forhold forbi, og i kvartærperioden er klimaet blitt så ugunstig at store deler av bl.a Nord-Amerika og Nord-Europa ble dekket av en innlandsis, idet en vesentlig del av nedbøren falt som snø og somrene ikke var varme og lange nok til å få snøen smeltet. Det har i løpet av kvartærtiden vært sterke vekslinger i forholdene, med mildere tidsrom imellom kaldere. Der har vært flere «istider» med mellomliggende varmere perioder.
De løse jordmasser
I den tidligere del av tertiærtiden var klimaet iallfall over store deler av jorden meget mildere enn nå. Det vokste palmer i Mellom-Europa, og i Svalbardområdet var det skoger av løvtrær og nåletrær.
En innlandsis forholder seg på samme måte som en isbre: den ligger ikke stille, men glir sakte fram over underlaget, fra høyere til lavere strøk. Under bevegelsen river den løs steinmateriale fra fjellet under seg og fører det med, mest ved isens underside og i isens underste del. Under transporten blir steinstykkene slitt, rundet, og store deler av materialet kan bli malt opp til en sand- eller leiraktig substans. Smelter isen vekk, blir disse istransporterte massene liggende åpent i dagen. Steinholdig jordmateriale som er blitt til ved isbevegelse og istransport kaller vi morene, eller bregrus. For de masser som har ligget under isen, bruker vi betegnelsen bunnmorene.
De jordmasser som vi har liggende ovenpå berget i de høyereliggende deler av Lier, over et par hundre meters høyde, har en slik opprinnelse, det er bunnmorenemateriale fraktet av siste istids ismasser. Studerer vi steinenes karakter litt nøyere, vil vi gjerne finne, som det er å vente, at den svært ofte ikke svarer til fjellgrunnen på vedkommende sted. Steinene kan vare kommet langveisfra, med retningen av flyttningen svarende til isbevegelsen. Denne har for de strøk som vi her beskjeftiger oss med, stort sett vært fra nord til syd. På opprakende høyder er det gjerne blitt lagt igjen lite eller ingenting av morenemateriale, mens det i fordypninger i fjelloverflaten og etter åssidene kan ligge et temmelig tykt dekke. Ofte er det særlig meget av slike jordmasser i sydskråninger, «i le» av de opprakende høyder, (sett i forhold til isbevegelsen) slik som syd for lava-åsene på Lierskogen. Morenegruset vil vare av forskjellig karakter, alt etter karakteren av det berg materialet er tatt fra. Er dette berg f. eks. granitt, vil det gjerne vare meget stein og lite finmateriale i massen, er det leirskifer får vi mye leiraktig substans.
Når en ismasse som på sin underside har et lag av stein og grus, glir fram over berget, vil den skure og slite på dette. Fjelloverflaten vil gjerne bli glatt, ofte helt blankpolert, gjerne med tydelige striper iblant, der skarpe stein har gnisset mot berget. Disse striper kaller vi skuringsstriper; ofte ser vi slike striper også i steinene i morenegruset. Det ble nevnt at det er bunnmorenemateriale som danner jordsmonnet i høyereliggende strøk, - hvordan er det så i de lavereliggende, det vil da for Liers vedkommende først og fremst si Lierdalen. Ja, her har vi, som vel kjent, jordmasser av helt annen type, mest leire og sand, dannelser oppkommet på en helt annen måte, som vi nå skal høre om.
Under siste istid, liksom under tidligere istider (som vi for vårt lands vedkommende vet lite om), var hele det sydøstlige Norge helt dekket av is, men litt etter litt, ettersom klimaet bedret seg, smeltet ismassen bort, først i randområdene. Iskanten flyttet seg gradvis innover i landet. Forholdet ble videre dette at vi i den senere del av smeltningstiden ikke lenger hadde sammenhengende isdekker over store deler av landet, men ismassen ble sterkt oppdelt med lange bretunger liggende i dalene, slik vi kan se det i så mange områder av jorden i våre dager, i liten målestokk bl.a. i strøk av Norge.
Et annet viktig og interessant forhold er dette at hele den skandinaviske halvøy under siste istid og også senere har ligget lavere enn nå i forhold til havflaten, i Drammen-Lier trakten en tid så meget som omkring 200 m lavere. Dette forhold forklares slik at tyngden av isen trykket jordskorpen ned. Ettersom isen smeltet, trengte derfor, i de lavere strøk, havet fram umiddelbart etter iskanten.
Vi skal se litt på hvordan forholdene artet seg under avsmeltningstiden. En tid - for meget nær 10 tusen år siden - lå det bremasser i Drammens-dalen og Lierdalen og videre utover i Dramsfjordforsenkningen så langt syd som til Svelvik. Her ligger, som vi vet, den svære grus - og sandmassen som heter Svelvik-ryggen og som nesten sperrer av hele fjorden. Tilstedeværelsen av denne ryggen skyldes at breen og smeltevann som strømmet fram under isen, førte med hit uhyre masser av stein og grus. Disse massene ble avsatt under vann, under havflaten, ved kanten av isen, hvis øvre del nådde over havnivået, sannsynligvis med en «kalvningsfront» fra hvilken isfjell løsnet og drev til sjøs. Iskanten må ha ligget ganske lenge ved Svelvik - det forteller mengden av avsatt grusmateriale.
Under en videre bedring av klimaforholdene smeltet så isen helt bort fra Dramsfjord-bassenget, iskanten «trakk seg tilbake», som vi sier, og sjøen fulgte etter. Vi kan da i Lierdalen følge denne isens
Fig. 8. Eggemorenens grusrygg ble- for ca. 9500 år siden- avsatt under havflaten, ved sydenden av "Lier- breen". – I bakgrunnen til venstre ser vi skråttliggende silur- lag på vestsiden av dalen. Foto. O. H.
tilbakerykning og havets fremrykning videre. Vi finner at i visse strøk av dalføret ligger det større eller mindre opphopninger av grus, til dels i tydelige tverrgående rygger, og disse opphopninger forteller at iskanten i disse strøk lå mer eller mindre etter samme linje gjennom lengre tid. Det sydligste av disse «trinn" i isens tilbakerykningshistorie er ikke så særlig tydelig markert: det representeres særlig av en grus- og sandopphopning som strekker seg fra fjellsiden og vestover i Brastad-trakten på dalens østside, hvor jernbanelinjen skjærer gjennom den.
Det neste strøk hvor iskanten en tid hadde ligget stille, er ca. 4 km nord for Brastad, der «Eggemorenen» (Fig.8) hever seg som en imponerende rygg, delt i to av vassdraget, som i senere tid har skåret seg ned igjennom den. Denne grusryggen hører til de større av de mange «isranddannelser» som vi kjenner fra det sydøstlige Norge; også den er helt og holdent avsatt under havflaten. Som vi kan se i de store grustak er gruset tydelig lagdelt, og steinene er mer eller mindre runde. Det dreier seg ikke om typisk morenemateriale, ført fram av selve isen
Fig. 9.
Til venstre ser vi Svangstrand- eller Sylling-morenen som demmer opp Holsfjorden (og Tyrifjorden forøvrig). Den ble dannet - under havflaten - da en ismasse fylte det nåvarende innsjøbassenget. I bakgrunnen til høyre Hørtekollen hvor harde, kontakt-omvandlede kambro-silur bergarter ligger over granitt (grenseflaten heller nordover - til høyre). - Holsfjorden er meget dyp helt til et par kilometer fra sydenden. Dybden er, i lengdeprofilet, svært jevn, mellom 280 og 300 m.
men om grusmasser fraktet av smeltevannsstrømmer som avsatte det medførte materiale i havet like foran iskanten. Under den tiden som fulgte etter ismassen hadde trukket seg vekk, hevet landet seg opp så ryggen litt etter litt dukket opp over havet og da vasket sjøen mot grusmassen og forårsaket en «omleiring» av materialet i dens ytterste del.
Omkring 3 km nord for Egge-ryggen har iskanten igjen hatt en stans under smeltningsperioden, og grus er blitt avsatt, men her ikke i slike masser. Særlig på vestsiden av vassdraget, ved Meren, er grusmassen her for det meste dekket av leir.
Den siste stans i isens tilbakerykningshistorie i Lier-området har vi ved sydenden av Holsfjorden. Vi kan nå tale om en Tyrifjord-bre, som i lengre tid hadde sin sydende her i Sylling slik de store grusopphopningene forteller oss (fig. 9). Til slutt smeltet isen også her i nord, og havet trengte inn i Tyrifjordbassenget.
Men så har vi de store leirmassene i Lierdalen - hvordan er så de dannet? Jo, de representerer slam avsatt på havbunnen i «Lierfjorden» under landets nedsenkning og er i det vesentlige avsatt alt før isen i Holsfjord-bassenget smeltet bort. Vi vet hvordan elver som kommer fram fra bremasser gjerne er grå av leirslam de fører med seg. Her ble det avsatt leirslam i havet foran iskanten under de forskjellige smeltningsstadier, mest rimeligvis da iskanten lå ved Syllingstranden hvor vi må anta den har ligget i særlig lang tid.
Vi har hørt at landet lå omkring 200 m lavere enn nå i forhold til havflaten under smeltningstiden, og de høyeste merker etter havets strand - det vi i geologien kaller «den marine grense» - har vi i Lierdalen i høyder på mellom 200 og 210 m. Denne grense gir seg ikke så sjelden til kjenne, ved hylleaktige terrasser, mest av grus og sand, i dalsidene, særlig hvor det er et bekkeløp. Forholdet har vart det, at der en bekk munnet i det fordums fjordområdet, har den ofte bygget opp en grus- eller sandøyre, en liten deltaavsetning. De store leirsletter som vi har i den nordlige del av dalen, og de rester av leirgater som vi har lenger utover, når aldri opp til så stor høyde - i midten av dalen i den nordlige mest bare til 120-130 m.o.h. - så vi fikk ikke noen hel oppfylling av den gamle fjordarmen.
Den hevning av landmassen som fulgte nedtrykningen under siste istid, fortsatte mens isen smeltet vekk fra Lier. I strøket ved Hole-fjorden synes ikke havmerker å forekomme fullt så høyt som i Lierdalen. Da Tyrifjord-breen var smeltet og havet trengte inn i det nåvarende innsjøområdet, hadde tydeligvis landet løftet seg endel opp.
Når vi nå nevner forholdene i Tyrifjord-bassenget, er det et annet fenomen vi skal peke på. Lodninger har vist at der i Tyrifjorden er en tydelig «dyprenne», som går fra innsjøens nordvestlige arm på skrå sydøstover og så sydover i Holsfjorden. Dette forhold antyder at hoved-vassdraget som nå løper ut av Tyrifjorden i vest, ved Vikersund, en gang har funnet sin vei til havet gjennom Lierdalens forsenkning. Dette må ha vart før siste istid. De svare masser av grus, sand og leir som ble avsatt foran iskanten under smeltningstiden og som vi ovenfor har omtalt nærmere, har virket som en «fylling» som har demt opp Tyrifjorden ved Svangstrand.
Fig. 10. Lierelvens «meandersvinger nær utløpet i Dramsfjorden. Til venstre ser vi Gamleleiet der løpet engang gikk og forte med seg materiale til deltaavsetningen ved Gilhusodden. På et kart fra 1826-27 er dette løp tegnet som hovedløpet. Det er nå gjengrodd med siv- og gressmyr. I nordøst ser vi, ganske svakt, en gammel og nå tørrlagt elvesving ved Hestbråten-gårdene.
Tidsrommet etter at isen smeltet i Holsfjord-bassenget - og landmassen fortsatte å heve seg - har så vart karakterisert av utgravning og bortforing av løse jordmasser, mens den forutgående tid var preget mer av opphopning og påfylling av materiale.
Elv og bekk grov seg ned i - og periodevis også horisontalt inn i - de løse jordmasser, og i bratte leirbakker fant større og mindre utglidninger sted. Vi har i stor utstrekning fått utformet terrasselandskaper, med de høyeste terrasser gjerne nærmest dalsidene. Det utgravde materialet ble ført ut i fjorden i syd. De store, forholdsvis lave flatene i den søndre del av Lierdalen representerer slike nyere dannelser. I strøket vest for Lier stasjon er det funnet havskjell i omkring 30 m's høyde over havet.
Lierelvens løp forteller at vi i de seneste tider ikke har hatt noen nevneverdig landhevning. Elveløpet er karakteristisk ved de mange og sterke svinger, «meandrer», som er oppstått ved at elvevannet, særlig under flom, har gravd til siden i jordbakken, i yttersvingene. På grunn av slik graving - og avsetning av materiale der det har vart liten eller ingen strøm - vil elveløp i flatlandsområder forandre form og beliggenhet. Eksempler på dette kan vi se på fig. 10. Ved slik elveinnskjaring i horisontal retning blir det utformet lave «elvesletter» som det er mange av i strøket nærmest Lierelven.
Et forhold som vi gjerne får under en landhevning som den vi her har hørt om, er at grus og sand skylles ut over leirmassene. Det kan vare materiale fra åssidene, eller fra moreneryggene, som er blitt flyttet av bølgeslaget eller av rennende vann etter som sjøen trakk seg vekk. En annen måte vi har fått sand skyllet ut over leir på, er når elvevannet i flom har gått ut over sletteland på sidene og der lagt igjen forholdsvis grovt materiale.
Mens utgravningen i de løse jordmasser i Lierdalen bare har kunnet foregå i tiden etter at de ble tørrlagte, har det rennende vanns utforming av overflaten i de høyereliggende strøk kunnet begynne noe tidligere, straks ismassene var smeltet bort fra vedkommende område. Hovedutformingen av fjelloverflaten skriver seg fra eldre tider, fra isens gravende arbeid under forskjellige nedisninger, fra elvevannet i de mellomliggende varmere perioder og i vesentlig grad fra de tærende krefters arbeid i tidsrom for kvartærtiden, slik for er nevnt.
