Bygdefolket i hverdag og fest
Når fremmedfolk reiser gjennom Lier-bygda i dag og ser all blomstring og fruktbarhet i hager og drivhus, på åker og eng, må de nødvendigvis få et visst inntrykk av å befinne seg i Norges Gosen. Her som det bugner og laver med frukt og grønnsaker, bær og blomster, har det vel alltid vært velstand og rommelige kår for befolkningen, skulle en tru. Ut fra det vi hittil har undersøkt og er kommet fram til, veit vi altså at så slett ikke har vært tilfelle. Tvert imot er vel det svaret riktig som ble gitt på et av spørsmålene i 1743 om «fogderienes tilstand og beskaffenhet» i Akershus, hvor det heter om de økonomiske forhold i Lier: «Endel få velhavende, den minste del mådelige, og den største del ringe og fattige, dessen produkter består mest i deres kornavling». Som vi har sett i tidligere kapitler, ble den sosiale ulikhet mellom bønder og husmenn større utover århundret, først og fremst på grunn av at tallet på de sistnevnte økte så svært. Den omfattende folketellinga 1. februar 1801 kan også gi oss gode opplysninger om befolkningen i bygda, og enda den bare angir navn, bosted, alder og yrke, kan vi slutte ikke så lite av dem.
De 4100 innbyggere som bodde i Lier da, kan vi dele inn i følgende 7 grupper: Bønder, husmenn, tjenere, innerster og dagleiere, håndverkere og arbeidere ved verker og bruk, almisse og innleggslemmer og som den siste, men fornemste flokk: de kondisjonerte. Hvordan fordelingen var mellom disse gruppene, vil følgende oversikt vise (Familiemedlemmene er da oppført sammen med hovedpersonen):
Gammelt våningshus fra Solstad.
Denne statistikken forteller at Lier fremdeles var ei typisk jordbruksbygd, med over 90% som soknet til modernæringa. Husmannsfolk utgjør omtrent 1/3 av det samlede innbyggertall, og det er en forholdsvis stor del, og større enn i mange andre bygder. I Eidsvoll var således den tilsvarende prosent 26,4. Denne bygda hadde også bare 1,8% almisselemmer mot Liers 2,6, derfor skjønner vi at noen utstrakt og gjennomført velstand hersket nok ikke blant Lechves sognebørn. Det hjalp ikke stort om leveviset - ifølge Essendrop - var mer innrettet på «kjøpsted enn på bondevis».
Nøkternt, tarvelig - ja fattig også - var det for den altoverveiende del utenom de 70 kondisjonertes og noen få velstandsbønders krets. Når det gjaldt kostholdet, utgjorde nok her som andre steder vassgraut og spekesild en ikke uvesentlig del av dette. Men at det fans en viss variasjon i «henseende til æde- og drikkevaner», gir Essendrop beskjed om: De alminnelige måltider hver dag er daure, da det gis ølebrød eller melvelling med spekesild, middag søbekål eller erter med kjøtt og flesk, eller velling med smør og ost, aftenen melgrøt og melk. Flatbrød av havremel er her som overalt brukelig, hvorav forsiktige husholdere forsyner seg med et helt års forråd, eller i det minste for det halve år. I gjestebud og på de store høytider brukes hos alle rug og hvetebrød. Når det strengeste arbeid innfaller i plog og høytiden, gis foruten de trende måltider frokost av smør og brød med øl til, og likeledes om ettermiddagen. Det første kaller de føreduren, det siste æftesverd». Han nevner ikke noe annet drikke til brødmaten enn øl, for mjølka laget de smør av, og den vederkvegende orientalske nektar med navnet kaffe hadde ennå på langt nær holdt sitt seierrike inntog på bygdene. Men den spøkte like rundt Liers hjørne, det kan tingboka opplyse oss om.
Vinteren 1786 var Hans Larsen Gommerud med kone, Hans Brynhildsen Hennum, Jens Gjørud fra Ringerike og flere inne hos Ole Wexal på Bragernes. Til sin store forundring hørte da liungene at ringerikingen forlangte kaffe, og «restauratørens» kone ba så om nøklene til det skapet «hvori de hadde kaffetøy».
En så pass variert meny skulle fint greie å holde liv i folk, men etter all sannsynlighet måtte nok mange nøye seg med mer beskjeden kost. I en tidligere sammenheng er nevnt den lave gjennomsnittsalder i bygda, noe folketellingslistene fra 1801 også kan vitne om. Den eldste innbygger da var den 98-årige Kari Olsdatter på Huseby hovedgård, mens nestor blant det såkalte sterke kjønn, Erik Johansen Hennum, ikke hadde mer enn 88 vintrer bak seg. Som ofte ellers viser kvinnene seg å være de mest seiglivede, for 3 av dem nådde over 90 år, 2 var mellom 81 og 90 og 58 mellom 71 og 80. De tilsvarende maskuline tall er 0, 13 og 56. Riktignok var kvinnene i absolutt flertall, 2129 mot 1971 menn, eller med andre ord 1080 kvinner pr. 1000 menn. Til sammenlikning kan nevnes at forholdet i hele Norge var 1089 pr. 1000 menn, så de Lierske Evadøtre hadde en ørliten større sjanse til å finne sine livsledsakende Adamsønner enn medsøstrene i landet for øvrig. Likevel hender det stundom at de tar til takke med en husbond som er både 20 og 30 år eldre. Ja den 41-årige Kari Jonsdatter på Hårberg er bundet i hymens lenker til 80-åringen Lars Knudsen. Men det fins da eksempler på modige menn også f.eks. Jacob Olsen, 46 år, som har knyttet sin skjebne til den 81-årige Anne Olsdatter på Horn. Når aldersforskjellen blir så pass stor, har gjerne den eldre part lagt ett, to eller sogar tre tidligere ekteskap bak seg, mens den yngre halvdel gjerne er mer som en debutant å regne. Om beregnende næringsvett helt tok luven fra brennende kjærlighet i slike tilfelle, er uvisst, men ikke utenkelig.
Meren, sett fra syd-øst.
I slike allianser - etter noens mening kanskje mesallianser - kunne det ifølge naturens strenge orden ikke alltid bli noe fruktbart samarbeid omkring slektens fornyelse. Heldigvis fans da andre mer jamnaldrende partnere som besørget det på en betryggende måte for bygda. De 776 husstandene hadde til sammen 1502 heimeværende barn, men hvor mange voksne eller halvvoksne som var flyttet fra foreldrene, er umulig å vite. Ekstra barnerike familier finner vi ikke, noe som muligens kan skrive seg fra ovennevnte forhold. Bare 3 familier står oppført med 8 heimeværende barn hver, 7 foreldre har 7 hver, 20 har 6, 48 har 5 og 70 har 4. Heller ikke de 14 par tvillinger vitner om noen imponerende fruktbarhet. Derimot forteller de 41 barn med den mindre pene etiketten «uekte» at de moralske forholdene sannsynligvis hadde bedret seg sammenliknet med dem som hersket et par mannsaldrer tidligere.
Ved siden av et variert og riktig kosthold er det vel ingen ting som mer fremmer folks trivsel og levedyktighet enn gode hus til å bo i. Etter all sannsynlighet ble boligene jamt over både bedre og sunnere på 1700-tallet enn i tidligere perioder, vel å merke rundt om på vanlige litt større gårder. Husmannsstuene med sitt ene altmuligrom var fremdeles like kummerlige som før og trosset alle krav til sunnhet og velvære. Ifølge Essendrop besto en hovedbygning oftest av «en stue, kammer og kjøkken, eller stue og kjøkken med værelser ovenpå, stuen er foruten en smukk innretning av gulv og himling eller loft prydet med 2 à 3 fag vinduer. I de gamle bygninger ble alltid en skorsten i stuen oppmuret, men i de nyere settes kakkelovner og skorsten alene i kjøkkenet, man ser derfor i de gamle nu omstunder gemenlig begge tillike. Sådan stuebygning blir når den noen tid har stått for å synke, alminnelig med bretter utvendig bekledd, hvilket her heter å sy veggene».
Bryggerhusbygning på Eik.
At kjøkkenet holdt sitt inntog så å si på hver gård og avløste stua som kokerom, var sjølsagt en stor helsemessig landvinning. Dessuten ble det både varmere og koseligere i stuene med de moderne vakre kakkelovnene, som de her i distriktet skaffet seg lett fra et nærliggende jernverk, f.eks. Eidsfos eller litt fjernere Ulefos. Hustømmeret besto gjerne av solide stokker, 16 til 20 alner lange og 6 til 8 tommer i toppen. Det «passes og hugges nett til hope i hvert hjørne, og etter lengden grøpes og senkes den ene stokk tett på den annen. Mellom hver stokk når den er tilhuggen, legges for dess bedre tetthet og varme skyld en tre finger tykk mose, såvel etter lengden som i hjørnene, hvor knutene eller sammenhugningen skjer. Disse kaller man på disse kanter laft, og hvert lag av 4 eller flere stokker, etter som eieren gjør mange værelser og innretninger. kalles et omvarv». Etter å ha tømret opp 12 til 16 slike omvarv legger de bjelkene, og skal noen ha «overværelser», må de lafte like mye til. Men nøyer de seg med et loft - noe de fleste gjorde - legger de bare noen få omvarv til «da reisningen til taket går for seg». At enkelte av disse bygningene fra denne perioden står den dag i dag, skulle være det beste bevis på både solide materialer og dyktig utført arbeid. Den store og staselige hovedbygningen på Store Valle trosser fremdeles tidens tærende tann, enda den sannsynligvis nå nærmer seg 200 år (se Gårdshistorien). Men det fins mange andre gamle hus rundt i bygda, f.eks. på Horn, Dauerud, Hellum, Røyne, Skjeggerud, Stoppen, Øksne og Undersrud, for å nevne noen av dem en antar er aller eldst. Det er slett ikke usannsynlig at enkelte av disse kan datere sitt opphav helt tilbake til 1700-tallet.
Peis med bakerovn og bryggepanne i bryggerhuset.
Møbleringen av stuene gjorde de seg nok mer flid med enn før, da de ofte hadde holdt seg til det mer veggfaste. Foruten bord og benker, stoler og krakker kjøper de ofte fine skap og kister, gjerne flott malt av en eller annen omflakkende bygdekunstner. Noen typisk og original bygdekunst for Lier kan vi knapt snakke om, og her var det vel ikke bare manglende talenter, men bymotenes mektige innflytelse som visket ut det eventuelt særpregede. Iallfall slår Essendrop stadig fast at både levemåte, klededrakt, hus og møbler «er allerede hos en stor del nøye avpasset etter kjøpstadmannens innretninger. Sådan utidig yppighet, om den enn hos de formuende kunne være tålelig, har dog den onde følge at de av ringe vilkår som streber å etterape hine, derved kommer merkelig til kort.» Her viser Essendrop samme bekymring for almuens økonomiske utskeielser som så mange andre akkurat da. Aller mest bekymret er embetsmennene, amtmenn, futer og prester, og enkelte av deres innberetninger arter seg som de mest «høylydte lamentasjoner» (klagesanger) - for å holde seg i den daværende stilen - over den utbredte lettsindighet i omgangen med de verdifulle pengene. Denne «utidige yppighet» ga seg først og fremst utslag på klesdraktens område, og hvilket kjønn som førte an på overdådighetens fordervelige vei, skulle ikke være aldeles umulig å gjette. Hør bare hva futen, Eggert Madsen Fischer, skriver 1758 til kammerherre og amtmann Just Must. Først takker han Gud og kongen for den velsignede brennevinsforordningen som har redusert fylleriet. Men like ille som den tidligere brennevinstilvirkning er den store luksus i klesdrakten. Derfor bør vi også her få en forordning før bøndene blir helt utarmet. Folk er nå så fine at de ikke kan gå i kirken eller bryllup uten kledesvester og til dels kledeskjoler, «silketørkleder må endelig mange ha om halsen», røde luer og røde hetter, til undertrøyer en mengde «Calemanck og Überlästing» «Og hva quindfolkene angår, da bruker så mange istedenfor tilforn Calemanck, ullen damask og stripet estoff, silketøy og silkedamask til livstøkker og kåper, nettelduks forkleder og silketørkleder om halsen, endog av de beste der føres fra England.» Til Tyskland fant også pengene veien, noe som nasjonaløkonomisk var helt forkastelig. Det mest drastiske eksempel på uforstand var en bonde som på en auksjon nektet sin kone å kjøpe en damask kåpe for 17 daler. Da «falt hans kone derover av fortydelse i gråt,» og den ulykkelige ektemann måtte straks etter pent kjøpe et liknende klesplagg for hele 24 daler, den samme sum som en god hest kostet. En annen «bunde» hadde bedt ham så tynt om det ikke snart Kom en bestemmelse mot overdådighet i klesdrakt. Hans kone og datter hadde nemlig «overhengt ham meget for til anstundende jul å gi dem damask til kåper.»
Skap fra Øvre Stoppen, Lier. Typen fra 1700-årenes begynnelse, men antagelig først laget mot slutten av århundret. Drammen Museum.
Denne luksusmentaliteten er blitt «en syke som laborerer i det meg anfortroede fogderi, særdeles i Lier og Eger prestegjeld som mer velhavende,» og futen nærer ingen tvil om at kvinnene har lettest for å bli smittet. Derfor må en hard kur til, skal det ikke ende med økonomisk fortapelse. Som et mønstergyldig eksempel setter han opp Sigdal, der innbyggerne holder fast ved de gamle drakter. Hovedårsaken er at bygder langt fra kjøpsteder ikke har de rike fortjenester ved kjørsel og drift som distriktene rundt Kongsberg og Drammen.
Stol med stråfletting i setet. Fra slutten av 1700-tallet. På Stillesholmen.
Fra et skifte først i århundret - 1701 - hører vi at en datter arver sin mors kirkeklær, «Som er en sort, en rød kledning, et blått snørliv.» Dessuten skulle hun få ei malt kiste uten beslag. Hva slags stoff klærne var av, står ingenting om, men noe så flott som silke var det knapt på et så tidlig tidspunkt. At motene skiftet også den gangen, er Inger Nilsdatter et talende vitnesbyrd om. Da noen antydet at hun var kommet i såkalte lykkelige omstendigheter - noe som slett ikke betydde bare lykke for ei ugift tjenestejente - svarte Inger «at hun nu hadde tatt sine hofteputer av på det enhver kunne se henne både for og bak».
Tar vi så et skifte fra Sørsdal i 1809, er det lett å se at også karfolka kunne fiffe seg opp. Den avdøde Peder Gundersen etterlot seg bl.a.: en blå kleskjole med 19 sølvknapper, ditto vest med 13 sølvknapper og et par blå «skiægs» med 8 sølvknapper. Trass i embetsmenns og andre alvorlige personers advarende pekefinger fortsatte nok bygdefolk både i Lier og andre steder med å pynte seg når de en sjelden gang fikk høve til det. Men var det noe annet enn høytidelig kirkegang som brøt den monotone hverdagslige arbeidsrytmen med slit og kav fra grytidlig morgen til seine kveld, iallfall i sommerhalvårets? Å jo da, det fans da enkelte begivenheter som kunne kvikke opp i deres daglige strev, både gledelige og - en kan vel nesten si - sørgelige også. Det var kanskje ikke bare brylluper, barnedåper og andre gjestebud folk så fram til med lengsel og forventning, men trolig også gravøl, for da vanket det rikelig med mat og drikke ved siden av at de traff slekt og kjenninger. Dessuten fikk de unge titte litt på hverandre. Nå veit vi at den allfaderlige regjering også porsjonerte ut gildene og gjestebudene til almuen. Så og så få gjester skulle spise så og så få retter i så få dager som mulig. Ja, i 1759 kom et forslag om at. verten burde betale opptil 1 riksdaler daglig for hver gjest som er i bryllupet mer enn 1 natt. De innkomne beløp skulle merkelig nok brukes til landmålerne. Forslaget gikk visstnok ikke igjennom. Men bygdefolk lot seg ikke uten videre dirigere i sin festlyst og livsglede, hvor mange strikse forordninger det enn kom. Derfor ser vi at de turer sine brylluper i Lier på gammeldags vis trio heile dagar til ende med spill og dans, stundom i så løsslopne former at vi kjenner til lystighetene fra rettsprotokollene. At det da kunne være forbundet med virkelig fare for fredelige vandringsmenn å ferdes på veiene, fikk Peder Pedersen Linnes og Christoffer Jensen Brastadholmen føle en varm junidag år 1779. Da sto nemlig et lystig bryllup i Lier etsteds, nærmere bestemt på Hennum, og brudetoget til kirken må ha artet seg ganske livlig ifølge Simen Larsen Sandakers dramatiske skildring i retten. Sammen med Aage Larsen Hegg, Truls Linnes og de to ovennevnte liunger gikk vitnet «i en likferd fra Frogner kirke veien nedetter til Hegg. Og da de var kommet til enden av samme vei hvor allfarveien kommer tvers over, kom der to personer foran og flere etter, nemlig Hans Pedersen Hennum og Hans Brynhildsen Hennum, som var i en bryllupsferd, ridende så fort som deres hester kunne springe, og da vitnet fornam dem, siger han til sitt følge: «Taper Eder vare,» hvorved han, Aage Hegg og Truls Linnes hastig kastet seg til side. Men i det samme så han at Peder Linnes og Christoffer Jensen var overreden omkull(!) og under disse hesters føtter, men han så ikke om de etterkommende hastig ridende red over dem eller at deres hester tredde på dem.» Vitnet hørte heller ikke at noen av rytterne «ved deres ankomst ropte dem (de spaserende) av veien.» «Veien på det sted hvor «overriddet » skjedde, var så pass brei at det skulle være rikelig plass til å kunne komme forbi på skikkelig måte. Etter at den åsgårdsreiliknende brudeferd var passert, gikk Søren bort for å «ophjelpe» Christoffer Jensen, som lå tilsynelatende livløs på veien med blodig ansikt og 2-3 hull i hodet. Med stort strev fikk de ham opp og leidde ham til gjestgivergården, Hegg. Peder Linnes var såpass at han greidde seg sjøl trass i blodig ansikt og store smerter i brystet. På et tilleggsspørsmål svarte vitnet at han hadde sett brudefølget komme, «og forridderne red i fullt sprang, de som forstås ved forridderne, er de unge karle eller ugifte ved brudeferden.»
Speil sannsynligvis fra første halvdel av 1700-tallet. På Stillesholmen.
For de innstevnte møtte prokurator Ørbech, og med ikke liten kløkt og oppfinnsomhet la han fram mange unnskyldende momenter, delvis såpass originale at de fortjener en nærmere omtale. Først understreket den drevne rettens mann at en person til hest er «i en tilstand hvor konsten selv ei alltid kan strekke til å regjere et kreatur der er meget farlig.» Særlig ustyrlig kan hestene bli når de møter en likferd, «formedels sørgeklærne». (I parentes bemerket så de lokale gangere svart på samme måte som andre animalske vesener så rødt.) Dernest er det alltid lettere for en fotgjenger å komme seg til side på allfarveien enn en ridende, «hvorfor man her må statuere en overdreven stolthet hos de gående ene og alene å ha årsaket uhellet.»
For det tredje «hersket» så mye støv denne sommerdagen at det «ei tillot de ridende å se mange skritt forut.» Som siste hovedargument kom han med «den måske ei alltid for gode, men dog alminnelig brukende sedvane å jage med en stor ilferdighet i en brudeskare hvilket om de forresten etterlot, visstnok i bygden ville regnes dem som en skam og legges dem til last av brudefolkene, «og hvem vet ei hvor meget bygdesedvanene hersker hos almuesmann.» Prokuratoren hevdet sterkt at ingen ondskap eller hensikt å skade lå bak, «og det bør man tro når enhver norsk bunde sier det. En nasjon der føler og kjenner æren og hater niddingsverk», slik fortsatte han og svang seg opp til patetiske høyder. Dessuten må retten huske at dette hendte på veien fra kirken, «og førenn all slags gilde og drikk har passert.» Derfor må det være en «vådegjerning», og saka bør frafalles.
De herrer dommere var ikke enige med den veltalende prokurator, og ved endelig avgjørelse et par år seinere måtte Hans Pedersen Hennum betale både skadeserstatning og saksomkostninger, i alt 20 daler, mens den andre Hans'en i mellomtida hadde vært fornuftig nok til å forlike seg med motparten. Dermed var fastslått at ingen kunne ri sin hest som han ville, ikke en gang forridderne i et Liersk bondebryllup.
Også når de ferdes i byen, måtte bønder på fyrige gangere vise aldri så lite forsiktighet, noe Peder Jensen Ovenstad og Anders Sagvolden visstnok engang glemte. I 1722 sto de tiltalt for å ha ridd om kapp gjennom gatene på Bragernes i fullt sprang slik «at fornuftige mennesker neppe kunne berge seg for dennem, og at den påstevnte galte ved sådan riden ble ganske fordervet og så godt som død på stedet». Den stakkars grisen fikk knekt lårbeinet mens den lå fredelig og snøfta utenfor Albert Kruses port bare fordi de to ryttere hadde slikt umåtelig hastverk med å komme seg fra kirken og til Lars Halvorsen, der «festerølet holdtes».
Når et gilde med forholdsvis mange gjester skulle vare i 3 dager og kanskje litt på den fjerde, gikk det sjølsagt mye mat og drikke med. Nå hadde nok liungene samme skikken som rådde i de fleste andre norske bygder, at granner og slektninger tok med seg sending for å subsidiere vertskapets forsyninger. Slike sendinger hører vi om i tingbøkene, men hva de nøyaktig besto i, er ikke omtalt. Sannsynligvis var det fra først av smør og muligens mjølk til å koke graut eller suppe av. Noe seinere kommer vel brødmat til, blant annet i form av sukkerbrød. De såkalte belag eksisterte også her, og i enkelte deler av bygda har de holdt seg helt til de siste mannsaldrer, som f.eks. i grannelaget Ask-Justad. (Se nærmere om dette i gårdshistorien).
Nordøstfasaden av hovedbygningen på Foss.
Disse belaga gjaldt ikke bare ved bryllup, men også ved gravferder, og folka på gårdene innenfor det bestemte området hadde etter gammel sedvane en hevdvunnen rett til å være med både i løssloppen glede og i rugende sorg. Et stort spørsmål er forresten om ikke liungene, lik andre av datidens nordmenn, anså seg ferdige med sorga når de hadde fått den døde vel forvart i jorda. Da ventet gravølshuset med gjestebudsmat og styrkende drikk, så hvorfor da ikke slå seg litt løs. Den hedengangne vendte ikke tilbake likevel hvor mye de enn sutret og sørget. Fullt så livlig gikk det vel ikke for seg i Lier som i f.eks. Hol, der det stundom hendte at strid og slagsmål i ett gravøl førte et nytt sorgens gilde med seg noen dager etter. Av lett forklarlige grunner var verken bryllup eller gravøl noen dagligdags foreteelse i bygda, og stundom kunne det gå riktig lang tid mellom hver slik ,storbegivenhet. Men ungdommen hadde den gang som seinere lyst til å komme sammen og ha litt moro, og hva var da mer naturlig enn å få seg en aldri så liten svingom når høvet bød seg. Og ut fra våre uunnværlige tingbøker å dømme kunne det ikke være så reint sjelden at liungene så sitt snitt til å treffe hverandre i mer selskapelige former med spill og dans, gjerne i samband med visse kulinariske nytelser som en liten kjeunge, «et halv quarter nøtter» og «et par hasser». Om det siste betyr harer eller hasselnøtter, er ikke godt å si, men sannsynligvis er det en forvanskning av det tyske ord «Hase» for hare. Slike sammenkomster kalte de for kast, og denne skikken må ha vært mye utbredt i bygda. De ble helst holdt på søn- og helligdager, og da dette stred mot den strenge sabbatslovgivningen, endte det ofte med rettssak. Stundom ga sjølveste soknepresten støtet til stevningene, og hovedargumentet gikk oftest ut på for «megen svir og drikk i de holdte kast.»
Sommeren 1722 ble innehaveren av «gastgieberiet» på Lille-Falle, Hans Hegg, innstevnet fordi han «midfasten søndag inneværende år hadde gitt forlov å oppsette kast udi hans hus med spill og sådan desslige.» Tre andre personer led samme skjebne, deriblant den fattige spillemann, Lars Skaftestad, og alle skulle «lide dom til straffs unngjeldelse for sådan usømmelighet.» Lars unnskyldte seg med at han «ikke av Gud er forunt den løkke å kunne nære seg med annet arbeide enn den gamle fiol han har lært å stryke på og som Gud og naturen har befalt ham på lovlig måte å søke sitt brød.» Da også verten levde i hellig uvitenhet om ulovligheten ved sådanne sammenkomster, så kunne retten «ei for denne sinne(gang) kjenne dennem straffeldige. Mens såfremt Lille-Valles beboere eller andre vedkommende her i sognet her etter dags i sådanne eller desslige tildrageligheter både med kastoppsettelser eller laugøl, som her i sognet er brukelig, skulle imot loven late seg bruke eller forøve slik usømmelig levnet, hvorav forargelser i veien kunne flyte, da må de vente seg etter lov og forordning eksemplariter og vedbørlig å bli ansett og avstraffet.» Til slutt ble enhver av Lier prestegjeld alvorligen foreholdt «seg fra desslige usømmeligheter å entholde.» Men det greidde nok ikke de kastlystne liunger, og i 1745 sto ikke mindre enn 5 av dem samtidig i retten, anklagd for «begangne uskikkeligheter.» Hos enka Ellen Brekke fikk gjestene kjøpe både brennevin og øl, ved siden av at de gnog på den førnevnte kjeungen. I kastet hos Ole Tranbybråten var ingen fulle, men «litt svirende», som forhåpentlig betydde en lavere grad av rusens påståtte salighetstilstand. Hos Peder Bentsen på Gåserud hadde noen unge mennesker vært samlet til dans en søndagskveld mot solnedgang, «og da ble av 4 personer spilt 2 kuller kort om en tobakksrull.»
Året etter sto Nils Guttormsen Stokke anklaget for å ha holdt «lagerøl» en søndagskveld. Av rettsprotokollene går ikke fram forskjellen mellom disse to slags sammenkomster, kast og lagerøl, eller lagøl. Musikk og dans var trolig det viktigste ved begge formene, foruten en leskende drikk mellom dansene. Dessuten bød nok kastet på en ekstra servering, som før nevnt, og det hadde kanskje lagølet også. (Ivar Aasen forklarer begge orda som sammenskuddslag, og da skulle det vel ikke bli noen synderlig forskjell mellom dem.) Fra det nyss nevnte kastet på Gåserud hørte vi at noen av deltakerne spilte kort, og det måtte være en yndet fritidsbeskjeftigelse, «særlig på Hegg gjestgiveri». Men slikt «hazardspill» var også ulovlig, derfor havnet de impliserte ofte i retten. En vinterdag i 1754 spilte Kristoffer Larsen og Hans Jensen Meren, «det såkalte 5 kort, fem slaug om 1 riksort og undertiden 5 slag om 1/2 daler med forord mellom dem at hva som ble tapt eller vunnet ville og skulle de der på stedet fortære i drikkende vare, hvilket og skjedde i og ved spillet der vedvarte 1 time. Samtidig spilte Anders Eik og Per Gjellebekk det såkalte bye om 1 skilling innsatsen, og så snart en av dem hadde tapt noe, ble derfor straks forlangt og fortært så meget som samme beløp seg». Greidde de ikke å drikke opp alt sjøl, trakterte de andre tilstedeværende. Maria bebudelsesdag samme år hadde noen personer samlet seg på Grostad, og 4 av disse spilte «i brettet» med terninger, «da de innsatte i brettet 1 skilling og undertiden to og kastet om». Fra 1781 nevnes i en justissak også kjeglespill. Enda en innsats på 1-2 ort kunne være mer enn nok for en fattig stakkar, blir det bare pusleri når vi treffer lykkejegeren og storspilleren Åge Larsen Hegg (Sandaker). (Se Gårdshistorien). Ved dom av 2. april 1776 måtte han betale 50 daler til Rasmus Ambrosiusen Egge, som hadde tapt dette - og mer - i femkort på Hegg gjestgiveri tre år i forveien. Foruten disse to deltok og en «omløper ved navn Halvor Døhl, hvilket spill og tillikemed Rasmus Ambrosiusens idelige drukkenskap har vedvart den dag de begynte, og neste natt, samt etter noen opphold og søvn den påfølgende dag, i hvilken tid han foregiver ved sin stevning å ha bortspilt og Åge Larsen fravunnet ham 94 daler 2 ort.» Vitnet kunne bekrefte at innsatsen begynte smått og pent med 1 á 2 ort, men økte så etter hvert helt til 10 daler. Og da måtte en vel ha lov til å tale om hazard.
Et annet spill, «polskpas», er nevnt i samband med et særdeles belivet St. Hans-kast på Gjellebekk 1720. Fire mann dreiv med denne forholdsvis fredelige kortsyssel, mens andre av gjestene drog hverandre i håret, spente og sparket samtidig som en av de «innfødte», Ole Gjellebekk, fikk dunket diverse hull i hodet sitt. Særlig aggressive var korporal Nils Markussen og broren Nils Markussen den yngre, også kalt lille Nils. Etter å ha styrkt seg med øl og dram ville sistnevnte «tage en kyss av Ole Gjellebekks søster i bislaget, og som hun ikke -ille gi ham en kyss, falt de begge i marken, og han ovenpå». Akkurat i samme øyeblikk kom Ole gående, og han ble mektig vred. Nils korporal derimot ville forsvare sin yngre brors handlemåte med at gutten var full og at de egentlig hadde tenkt å skikke seg vel i laget, «og var gåen hit for lystighet». Dette ble for mye for Ole, og straks etterpå røk så han og korporalen bokstavelig talt i tottene på hverandre.
Heldigvis feiret liungene midtsommerfesten oftest på en verdigere og sunnere måte enn bare med drikking, hårdraging og sparking på øynebrynene. I enkelte grender samlet ungdommen seg rundt et flammende bål jonsokkvelden, og her ute i den sommersvale naturen gikk kanskje dansen lystig over den grønnkledde grasvollen til en ny solfrisk morgen rant.
Ja kanskje noen fant ut at de like godt kunne tre dansen sammen helt til livskveldens slutt, siden de var kommet i så god takt denne trolske jonsoknatta.
På noen gårder rystet de unge dalens støv av sine føtter og stevnet mot høgdene, således på Ask og Justad. Storsteinsfjellet og Huskehaugen var møteplassene deres, og her holdt de mangen hyggelig jonsokleik. (Se gårdshistorien). Ellers kom ungdommen ofte sammen på åpne og slette plasser rundt omkring i bygda, på Brastad-tørje, Hennums-tørje og andre «tørj» til «dans og sprang på den grøne vang». De såkalte «tajer» (inngjerdet mark) tjente også som forsamlingssteder for de unge om lørdags- og søndagskveldene, og både Justad, Berfløt og Helgerud hadde slike «tajer», foruten mange andre gårder.
Ofte visste også bygdefolk i Lier - som andre steder - å kombinere hverdagsstrevet med en liten festlig tilstelling, eller annerledes uttrykt, å forene det nyttige med det behagelige. Fra gammelt av rådde den gode skikken at grannene hjalp hverandre når et arbeid skulle gjøres på en bestemt tid, og helst så fort som mulig. De kom da sammen til såkalt domning, enten det nå gjaldt å slå et større engstykke, å lauve eller utover på 1800-tallet å ta opp poteter (se gårdshistorien under Ask og Justad). Etter vel utført arbeid vanket det da ikke bare kulinariske godbiter, men ungdommen, og gjerne de eldre med, fikk seg en feiende svingom. At det stundom kunne bli litt for varmt mellom kjønnene ved slike sammentreff, vitner atter den sladderaktige tingboka om. I 1681 ble Jon Asbjørnsen Renskog stevnet for leiermål med Anne Arnesdatter, og ulovligheten kunne dateres til en «doffning» på Hellum ungefær (omtrent) 1 1/2 uke etter kyndelsmess (ca. 12. februar) året før. Forat ikke noen tvil om skyldspørsmålet skulle være til stede, berettet Anne åpenhjertig at Jon «i samme doffning havde tvende gange med henne å bestille.» Tida for denne domningen forteller at de også kunne holdes midt på vinteren, og da gjaldt det kanskje kjøring; men ellers var vel behovet for et slikt krafttak med hjelp av grannene størst i sommerhalvåret. Skikken blir stundom kalt «daugning», en form som mer likner det moderne dugnad, som det svarer til i betydning.
Slik hadde da liungene i likhet med sine andre jorddyrkende landsmenn lært at det lønte seg å samarbeide. Uten brask og bram med fengende slagord var de gjennom hundreårs erfaring helt enkelt kommet fram til at da gikk det best. Kunne de dessuten skape litt ekstra fest og høytid over hverdagsslitet, så hvorfor ikke? For den gangen gjaldt nok det gamle ord om at «en får ikke annen fest enn den en lager sjøl», i mye større grad enn i dag. Og folk flest var vel allerede da så pass moderne innstilt at de hadde en svak følelse av at det harde livet ikke besto bare av slit og strev for et oftest karrig utkomme. Litt avvekslende måtte de ha fra striskjorta og spekesilda, og enda den moro de skapte, stundom kunne være både primitiv og brutal, frisket den sikkert opp i en oftest «uspennende» tilværelse. Livet ble dermed rikere og mer leveverdig.
Hovedbygningen på Gurandsrud.
Enda Lier ikke kunne regnes til de mest avstengte områder den gangen, var nok de aller fleste bygdefolk henvist til å søke sitt utkomme her. Ja, kanskje noen ikke en gang satte sine føtter utenfor dalens grenser, men fødtes, levde og døde bokstavlig talt på samme sted. Når den tid kom at giftelysten meldte seg, så gjerne mange seg først om på de nærmeste gårdene etter en høvelig make, og svært ofte speidet de ikke forgjeves. Tar vi kirkebøkene for oss og studerer navnene på de ektevigde, finner vi at - anslagsvis - i 9 av 10 tilfelle knytter en bygdegutt sin skjebne med såkalte uløselige bånd til ei bygdejente, ikke sjelden fra samme gården. Riktignok opptrer erobrere fra fremmede «makter» og bortfører sine bruder fortrinnsvis til Eiker, Modum, Sigdal, Sande, Stokke, Konnerud, Bragernes, Strømsø, Hurum, Røyken, Bærum og reint unntaksvis så langt som til «Urdal (Aurdal?) prestegjeld.» Omvendt hadde nok enkelte spreke liunger vært på «kvinnerov» til de nærmeste grannebygder og kom heim med det ettertraktede trofé derifra. Men stort sett må en si at den «lierske rase» - hva nå det måtte bety - holdt seg noenlunde rein, og den vesle blodblanding som foregikk, bidro forhåpentlig til å føre friskt stoff inn i bygdeårene.
Ifølge Essendrops fortegnelse over inngåtte ekteskap 1710-59 kunne tallet på disse svinge sterkt, fra 11 i krigsåret 1711 og -merkelig nok - i 1759 til 37 i 1748. Gjennomsnittet for denne 50-årsperioden ligger på 22-23 årlig, og seinere i århundret nærmer den seg 30. Ikke bare «ungersvende og piger» finner vi blant ekteskapskandidatene, men ofte aldersstegne enkemenn og grånende enker. For å ta det «gifterike» året 1768 med 36 inngåtte ekteskap så var det 12 enkemenn og 6 enker som atter våget veien opp til alteret. Fire av enkemennene fant ut at det var sikrest med en partnerske som hadde prøvd samlivets vanskelige kunst tidligere, mens de andre åtte foretrakk å lære opp nybegynnere i det innviklede faget. Reint praktisk var det en stor fordel å få seg en medhjelper igjen, særlig hvis en tallrik barneflokk forlangte moderlig omsorg og stell.
Og barn ble det oftest ikke så ganske få av etter hvert som tida gikk. Noe av det første foreldrene måtte sørge for, var å finne et både kristelig og høvelig navn til de nye verdensborgere. Når det gjaldt odelsgutten, falt det forholdsvis lett, for han ble svært ofte kalt opp etter bestefaren på gården, vanligvis farfaren. Undersøker vi navnene på de 140 døpte i Lier 1780, viser det seg at ikke mindre enn 22 gutter fikk farfarens navn og 11 morfarens. Om jentene ble kalt opp etter bestemødrene, kan vi ikke vite ut fra denne fortegnelsen, da navnene på disse ikke står der. Men det er sannsynlig, enda om det muligens ikke var så vanlig med oppkalling på spinne- som på manns-sida. De 140 døpte jenter og gutter bærer over 60 ulike navn, for noen er hyppige gjengangere, mens andre derimot forekommer bare en gang. Hele 10 gutter heter Ole, 8 ble døpt Hans, 5 Christoffer, 4 Nils, 3 Peder, Svend og Andreas. Så følger en mengde navn brukt 1 eller 2 ganger, for det meste slike som er vanlige også i dag, f.eks. Anders, Knut, Tore, Erik, Jørgen, Bent og Lars. Av mer sjeldne mannsnavn støter vi på Ambros (kalt opp etter farfaren), Otter og Lage. Blant jentene leder Mari med 7 ganger, tett fulgt av Anne, Gunhild og Marthe med 6 hver, deretter kommer Oline med 5, Kari 4 og Eli 3. Også her har vi mange moderne navn representert 1 eller 2 ganger: Marta, Johanne, Kirsti, Kristine, Ingeborg, Randi, Maren og Line, for å nevne noen. Eksklusive eksemplarer av arten mangler heller ikke, som Fransine, Petronelle, Sørine, Larine og Karine ved siden av mer heilnorsk klingende som Ambjørg, Ragne og Rønnaug. Bare 9 av barna fikk dobbelt-navn, alle de andre måtte pent nøye seg med ett. Blant foreldrene er det to par som vel må sies å heve seg litt over den gemene bondehop, noe vi også lett kan se på navnene de gav guttene sine: Ulrik-Fredrik og Ditlef-Fredrik. Disse minte sikkert så pass mye om majestet og øvrighet at ingen sølle bonde vågde å nytte dem. Nei, da var det nok bedre å holde seg ærbødig til sin stand med Ole og Mari.
Stabbur fra Huseby.
Lik andre landsmenn var også liungene vant med det på så mange områder, og i de fleste tilfelle ville det være en formastelig tanke å prøve å heve seg utover det som de allmektige og vise styrende hadde beskikket dem i denne rangsforordningens strenge tidsalder. Derfor måtte også giftermål skje mellom bondeungdommen innbyrdes, og en eventuell forbindelse mellom f.eks. en offiser og ei bondejente ville sikkert være enda mer rystende enn mellom en svart og hvit i de mest rasefiendtlige amerikanske stater. Han fikk så se kjøpmannssønnen fra Drammen, Engelhardt Robsahm, som forelsket seg i den vakre Regine fra Skaugen på Kittelsrud. Den brave borger og rike fader Andreas på Bragernes slo da i bordet og svor på at Kristine aldri skulle komme i hans hus som sønnekone. Foreldrene hennes derimot var nærmest stemt for partiet og sto visstnok bak det dramatiske som så hendte.
En frisk novemberdag 4 uker før jul 1775 fikk den resolutte jenta en kjenning til å spenne for en slede, og ut av bygda bar det i, full fart. Underveis møtte de den unnvekne kjøpmannssønnen på et avtalt sted, og sammen dro de så først til Kristiania, deretter til Vinger og helt over svenskegrensa for å være trygge. Her kom de fram til en prest, som vigde dem, og som mann og kone satte de atter kurs mot gamle Norge og var tilbake i Lier like før jul. Lars Olsen Torsrud fulgte med som vitne, og han kunne forresten bekrefte at de hadde levd som rette ektefolk både på fram- og tilbaketuren. Brudgommen slo seg nå ned på Skaugen, men den tapende far ville ikke gi seg så lett og hisset lensmann Schultz på ham. Denne lette gjennom alle husa, men fant ikke folk på gården før han var kommet ned i bakken og skulle hjem. Da fikk han plutselig øye på en fot som stakk ut av ei luke høyt oppe på veggen i hovedbygningen. Her hadde «rømlingen» gjemt seg, men lovens håndhever slo kloa i ham og satte ham i arrest på Store Valle, som faren eide. Hele saka ble så rullet opp i retten, der kjøpmannen forlangte både jenta og foreldrene dømt. I første instans tapte han, men enda gav han seg ikke, og saka gikk helt til kongen, som i likhet med de andre dommerne sympatiserte med de elskende og utstedte tillatelse til at sokneprest Bloch skulle vie dem. Dette skjedde først i 1777, og i mellomtida hadde Regine fått barn med sin Engelhardt. Derfor var de blitt dømt for leiermål, men endelig i 1778 frafalt futen hele saka. Dermed fikk historien en lykkelig slutt, men den er et talende bevis på både den sosiale kløften mellom borger og bonde og foreldrenes absolutte autoritet over barna, også når det gjaldt disses «hjerteaksjoner».
Ikke så svært mange liunger kunne vel som Regine den fagre fra Skaugen rose seg av at majesteten sjøl hadde tatt seg av hennes bekymringer og vendt dem til glede. Landsfaderen bodde der langt nede i sitt København, og hadde sjelden tid eller lyst til å besøke det «klippefylte, havomkranste» Norge. Likevel ble Lier-bygda også i denne perioden beært med et par tre fyrstelige besøk, eller rettere sagt gjennomreiser. Hovedmålet for de fleste kongeferdene på disse trakter var det sølvglitrende Kongsberg, og da hovedveien mellom Kristiania og Drammen gikk gjennom Lier, kunne ikke majesteten unngå at bygdefolket fikk se en snert av ham dersom han for landverts.
Sommeren 1733 dro Kristian VI, dronning Sophia Magdalena og hennes mor, markgrevinne Sophia Christiana, ut fra Fladstrand med kurs for Norge. Mange tjenende ånder fulgte enevoldsherskeren: munnskjenk, kjellerskriver, bakere, barberer, munnkokk, suppekokk, bradmestere, posteibaker og mange flere. Overfarten ble ikke bare en fornøyelse, da «de lidet sjøvante lot seg allerede ytre av sjøens bevegelser». Men over kom de, og Drammen mottok dem med brask og bram, pluss æresport den 26.juni. På den sto bl.a. følgende sjølbevisste linjer: «Solens Opkomst Norge fryder, Maanens Glans vor Land bepryder, Stiernens Dyder vi og nyder», og litt lenger nede de mer underdanig smigrende: «Begge Riigers Kraft og Glæde er i Drammen nu tilstede». De kongelige tok inn hos madam Tonsberg.
På tilbaketuren fra Kongsberg onsdag 1. juli stanset de også i Drammen. Bragernes og Strømsø borgerskap «befantes til parade», kanonene ble «idelig hørte» både fra land og sjø, og gata på begge sider var ellers «oppfylt med tilskuere» enda det regnet trutt fra morgen til kveld. Da endelig kom turen til Lier: «Een halv miil paa den Østre Side av Bragernes, Hack (Hegg) udi Lier, blev tagen en Esqvadron af Bregadeer Doneps Regiment udi Øiesiun. Imellom 9 og 10 Slet om Aftenen, skeede Ankomsten til Christiania».
Den neste monarken som besøkte bygda, var sannsynligvis Frederik V i juni 1749, men det er omtalt i en annen sammenheng. Verken han eller sønnen, Kristian VII, var noen lidenskapelige Norges-turister, men til gjengjeld hadde de andre pasjoner, iallfall den særdeles fuktige Frederik. Kristian i sin ulykkelige sinnssykdom derimot var kanskje på en måte unnskyldt for å kunne ha noen interesse for et bortgjemt land som Norge. Men sønnen, kronprins Frederik (fra 1808 kong F. VI) kom iallfall hit i 1788, da han den 29. juli reiste fra Kristiania til Kongsberg. Knapt noen drømte vel da om at han skulle bli den siste unionskonge, som tusket bort landet til de gamle arvefiender, svenskene, på en slik måte at han fikk de skikkelige oldenborgtroe nordmenn til å reise seg i nasjonal protest mot en slik politisk hestehandel.
